Pax-prosaen, finnes den? Kan man tenke seg at et forlag, ledet av en redaksjon, kan påvirke skrivemåten gjennom en hel generasjon? At å styre bokprogrammer og stå for utgivelser av hjemlige og oversatte forfattere kan sette normer for god sakprosa?
Man kan tenke seg det, om utbudet er lite og konsentrert. Månedsmagasinet Mot Dag kan sies å være trendsetter for sakprosaen i Norge, i den forstand at «Mot Dag-stilen» var et trekk som gikk igjen som gjenkjennelig i nesten alt som i 1920- og 30-årene sto i dette tidsskiftets spalter, hva enten det handlet om arbeiderpolitikk, utenriksforhold, regimer i andre land eller komiske personer i eget miljø, og at det bredte seg ut derfra. Hva enten siktemålet var besvergende, patetisk eller søvndyssende saklig, Mot Dag-stilen fornektet seg ikke. Og den var normdannende.
Mye av dette skyldtes innflytelsen fra Erling Falk, selvfølgelig. Hans sobre stil og nordlandske sarkasmer preget alle motdagistiske tekster. Direkte ved at de alltid ble gjennomgått av flere medarbeidere og til sist av Falk selv, og ved at han ofte sies å ha hengt på setninger og egne uttrykk, eller indirekte ved at hans uttrykksmåte ble opptatt av andre. Det hersket ingen personlig stil i Mot Dag, man hadde heller ikke eiendom til egne tekster, alt skjedde kollektivt og til organisasjonens beste.
SAMLINGSMERKET
Slik var det ikke i Pax forlag. Og det er flere grunner til det. Det ble utgitt så mye mer i Pax enn i Mot Dag; tre–fire magasiner og over 100 bøker årlig kan ikke strykes og presses slik det ene magasinet Mot Dag (og etter hvert en del utgivelser i eget forlag, Fram forlag) ble det. Et billigbokforlag som sikter mot massemarkedet drives bare av den grunn annerledes enn et magasin.
Vi hadde heller ingen Falk i Pax. Heldigvis, kan man kanskje si. Den jernharde disiplin som etter alle solemerker preget mellomkrigstidens revolusjonære mentalitet, sto fjernt fra 60-tallets mer blomstrende og langt mer avslappede stil. Tor Bjerkmann, som ledet oss, hadde nok en autoritet som kunne sammenliknes med Falks. Og i sin prosa var han enkel og hardtslående som denne. Men den hørte en annen tid til. Måten han ledet Pax på, var deretter.
Når dette er sagt, vil jeg likevel åpne for den tanke at Pax forlag i noen år var med på å påvirke sin tids språklige uttrykk. I en viss forstand skulle det bare mangle at det ikke var slik. Pax ble jo samlingsmerket for en bred bevegelse som ved siden av å levere billigbøker i hundrevis publiserte tidsskrifter, studiehefter og pamfletter. En forlagssuksess som var med på å løfte hele radikalismen i Norge, gjøre den intellektuelt slagkraftig, tematisk bred og selvsikkert påståelig, og som spredte sine skrifter over hele universitets- og høyskolesystemet i landet. En billigbokrevolusjon tatt i radikalismens tjeneste, det var hva Pax innebar. Og bøkene spredte seg gjennom språket.
Det var også de unges forlag. Slik het det i medienes reportasjer, og slik var det også i virkeligheten. Tor måtte ha jevnaldrende omkring seg, og visste å dra arbeidsevnen ut av dem – Nils Petter Gleditsch, Tore Linné Eriksen, Theo Koritzinsky, Kjell Rosland, Jon Elster og jeg. Vi var rundt 25 år, de fleste av oss. Snart kom også Susan Høivik, Einhart Lorenz og IdaLou Larsen til. Og ikke bare drev vi forlaget, vi skrev selv en rekke av de bøkene som Pax sendte ut som de nye, radikale sannheter til avløsning av de støvete gamle. Arrogansen var betydelig. Bøker fra forlagets egen krets kom tett sammen med andre titler innen samfunnsvitenskap, oversettelser av internasjonale bestselgere om den tredje verden, nye filosofioversettelser, uvante perspektiver på etablerte fag som psykiatri eller historie. Slik fikk Tor bygd opp en backlist av typiske Pax-bøker skrevet av oss selv. Mens vi samtidig som vi virket som forfattere, var forlagsmedarbeidere og stelte med andres manuskripter, redigerte serier og sørget for at den uimotståelige Pax-suksessen rullet videre – jo, det skulle bare mangle at vi ikke også påvirket prosaen.
SEKSUELLE MINORITETER
Men hvordan? Det er ikke så lett å se. Ens eget språk kjennes så selvfølgelig at det kan være vanskelig å se egenarten. Kanskje kommer vi saken nærmere ved å fokusere på noen sentrale personer og se på hva de i denne sammenheng bidro med. Jeg holder meg da til perioden fra forlagets start i 1964 til den skjellsettende EF-avstemningen i 1972. Personene jeg har valgt ut, kan ikke gjøre krav på å danne «Pax-miljøet», som var mye bredere enn hva jeg her kan komme inn på. Siden det er språklige uttrykk det dreier seg om, er det forfattere jeg skal holde meg til, navn fra boklisten først og fremst. Og forfattere jeg ut fra egne forutsetninger mener betydde noe.
De første seks bøkene som utkom senhøsten 1964, var valgt ut av en redaksjonskomité satt sammen av etablerte akademikere og unge pasifister fra Tor Bjerkmanns krets. Disse seks, pluss de etterfølgende fire bøkene, representerte da også en tilforlatelig blanding av etablert radikalisme og spennende utlendinger. Til de første hørte Vilhelm Aubert, Karl Evang og Guttorm Gjessing, den første med en bok om rettssosiologi, de to andre om fredsarbeid, mens de spennende utlendinger var James Baldwin, Colin Legum og David Horowitz. Nr. 1 av alle bøkene var forresten George Orwells Animal Farm, som Tor selv hadde oversatt under tittelen Kamerat Napoleon.
Ser man tilbake på denne listen, er det kanskje lite som står for uttrykksmessig nybrott. Karl Evang var viden kjent for sin sobre, men trygge stil, mens Gjessing virket heller traus i denne sammenheng. Uartig blant de første ti, men talende for en tendens som etter hvert ble godt synlig på Pax-listene, var bare svensken Lars Ullerstam med sin provoserende bok De seksuelle minoriteter, som gikk god for at homofile, lesbiske, transvestitter og så videre krevde seksuell utfoldelse som oss andre. Jeg husker ennå hvordan en patent gammelradikaler som Chris Bruusgaard, som ellers var svært Pax-vennlig, snøftet over forfatterens naivitet, som ikke tok høyde for at slike utgrupper nettopp definerte seg som, og ville være, minoriteter …
Ellers legger man kanskje merke til at David Horowitz, som kom tilbake med flere bøker på Pax-listene, senere forlot sine kritiske analyser av USAs utenrikspolitikk til fordel for ivrig deltakelse i George W. Bushs presidentgjerning. Han er vel den eneste av de typiske Pax-forfattere som gikk den veien.
ALDRI KJEDELIG
De neste ti bøkene handlet, ved siden av tekstene fra de store kanoner som Bertrand Russell og Erich Fromm, om utenriksforhold. Pax var i det hele tatt i disse første årene svært aktiv i denne sjanger; det gjaldt å bygge opp en kritisk viten om verden for å motvirke pressens og NRKs grunnleggende sløvsinn. Man ser også et par titler om pasifisme og forsvar uten militærvesen som prominente i tilbudet. Skulle navn trekkes fram her, er det Johan Galtung og hans elev Nils Petter Gleditsch, som fra nå av preget Pax’ lister. Galtung viste veien med Nye veier til fred, Gleditsch med Kamp uten våpen. Særlig er det grunn til å framheve Galtung i denne forbindelse. Hans evne til å skrive engasjert, men samtidig smidig, blomstrende, men samtidig saklig, er og var formidabel. «Bevare meg vel, for en stilist», sa Tors revisor Nicolaysen etter å ha lest en av Johans beåndede reportasjer fra Latin-Amerika i Kontrast – som han selvfølgelig ikke var enig i, men som likevel satt med sitt språk. Nils Petter var sakligheten selv, enkel og likefrem i uttrykket, men kunne plutselig slå til med et kraftfullt språklig bilde, som i bidraget «Kong Midas i Harlem» eller artikkelen om D.P. Moynihan-debatten i Kontrast. Hvis han preget vårt språk, var det gjennom en saklighet som aldri ble kjedelig.
Ottar Brox dukket opp, antropolog og agronom med syngende Senja-dialekt. Hans bok Hva skjer i Nord-Norge? (1966) var som en åpenbaring. Enkel i språket, fri for fine, akademiske uttrykk – og når de av og til kom, servert med et glimt i øyet. Ottar skrev om hverdagen, om enkle ting som likevel var av stor betydning for vanlige folk, og med et engasjement som dirret. Etter at Hva skjer i Nord-Norge? var utkommet og hadde fått virke en stund, ble forfatteren innkalt til statsminister Borten, som ville hilse på og diskutere. Var det populisme eller byråkrati som skulle avgjøre folks skjebne? De to var skjønt enige. Og det var første gang en Pax-bok kunne notere seg for slike virkninger.
Ikke for det, i 1967 og 1968 begynte toppene å komme. Vi utga bøker av professorer som Arne Næss, Johs. Andenæs og Johan Vogt, forfattere som neppe hadde problemer med å komme til orde, men som gjerne kom til oss om de hadde noe ekstra. Men vi begynte også å få vår liste av egne urokråker, folk som etablissementet (som vi sa) kanskje hevet øyebrynene over, men som ved stadige Pax-utgivelser nådde bredt ut, til nye generasjoner av lesere og studenter.
SERIENE
Jens Bjørneboe kom med sine samlede billigbokrettigheter til Pax, og det ble mange titler etter hvert, i en spredning som gjorde denne forfatter til en av søylene i Pax forlag – og til en av bærerne av radikal prosa i Norge. Bjørneboe var far out i sine synspunkter, naturligvis, og kan vel knapt kalles saklig. Vi unge arrogante likte ham sånn passelig. Men hans språk fløt lett!
Arild Haaland het en annen av våre urolige; han var professor i filosofi og skrev om alt mulig – gymnaset, pressen, kjønnslivet, kirken, pengene; en typisk Pax-forfatter, som kunne åpne stadig nye emner med sitt syngende språk.
Etter hvert fikk vi mange serier. Lyrikkserie redigert av blant andre Georg Johannessen og Jan Erik Vold, korrektivserie til slakt av etablerte lærebøker, Maxipax og Minipax for henholdsvis små og store titler. Tor fant på det meste, han hadde nese for dristige rubriseringer og smellende titler.
En av de neste vellykkede serier var Pax Filosofibibliotek, redigert av Jon Elster og markedsført av Tors meddirektør og tusenkunstner Bjørn Bjørnsen («Vår tid trenger stillhet. Trenger filosofi»), som kom med et tyvetall titler der sentrale verk i moderne filosofi var oversatt og presentert av samtidige norske eksperter. Jon var på denne tid en av forlagets sentrale medarbeidere, redaktør og oversetter, brevskriver og baksideforfatter; han ga halve sin arbeidstid gratis til Pax og var med sin stringente språkføring – han var selv fjerde generasjons forfatter – utvilsomt med på å skape Pax-stilen – som en saklig, ukunstlet, faktabasert uttrykksmåte. Jon skrev selv masse, både i bøker og artikler, og var vår Marx-kjenner. 1960-tallet var jo årene da Marx’ ungdomsskrifter ble kjent for alvor; et resultat var Jons antologi Samfunn og frihet, deretter en Marx-utgave i 7 store bind, så ett samlebind, og mye annet. I det registeret Tor Bjerkmann satte opp for alle Pax-utgivelser 1964–74, er det ingen som har så mange innførsler som nettopp Karl Marx. Han var vår filosof, om noen var det. Og mange andres, må jeg føye til – Jon hadde sin fulle hyre med å holde den saklige skanse i henseende til denne filosofs kolossale popularitet rundt i det politiske landskap. Hans egen store Making Sense of Marx kan vel leses som et innlegg i denne strid; den kom i 1985, og slett ikke på Pax.
Preget Marx vårt språk? Det kan jeg vanskelig tenke meg, oversettelsene tatt i betraktning, selv om uttrykk som «musenes gnagende kritikk» eller «det gjelder å forandre verden, ikke fortolke den», satt løst den gang som nå. Marx var vanskelig. Selv første bok av Kapitalen, som i sin tid var oversatt av Erling Falk, knirker i språket.
En som derimot ganske sikkert preget oss, var en av Marx’ disipler, Dag Østerberg.
Østerberg skrev fantastisk godt, i setninger som hva de enn handlet om, dirret av forstand og logikk – og litt finurlige uttrykk. Østerberg befant seg ofte på høyt abstrakt nivå og kunne innholdsmessig være vanskelig tilgjengelig. Hans bok Forståelsesformer kom i Filosofibiblioteket i 1966, og han skrev senere om Marx og Sartre, om musikk og fremtidsforskning, i et språk som bestandig var en nytelse av intellektuell dybde, i alle fall etter min oppfatning. Jeg tror at Rune Slagstad kanskje er den som ble sterkest påvirket, og fra ham igjen strømmer en språklig innflytelse (og selvfølgelig også en tanke-innflytelse) som gjennom årene har favnet mange. Jeg er kanskje påvirket av hva jeg ellers vet om de to: at de spiller sjakk sammen, og at de musiserer – Østerberg ved klaveret, Slagstad med fløyten. Det er vanskelig da å se bort fra en dypere åndelig samklang.
EMBETSSTAND-NORSK
Til sist må jeg si noe om dialekter. Språklige vendinger er lokalt påvirket, og ingen går fri fra dialektale former. En god del av Pax-språkets stamme kan nok føres tilbake til såkalt dialektfritt embetsstand-norsk. Aubert, Galtung, Gleditsch, Elster – vi vet hvor de kommer fra. Men Ottar Brox var fra Nord-Norge, Arild Haaland fra Bergen, Dag Østerberg fra Trondheim, Jens Bjørneboe opprinnelig fra Kristiansand, Bjørn Bjørnsen fra Stavanger. Om jeg ikke kan påvise konkrete dialektale nedfall, så vet jeg i alle fall i prinsippet at deres bidrag til det felles uttrykk må ha hatt merker av dette. Pax-språket var slik sett en blanding. Skjønt man skal kanskje ikke overdrive det talte morsmålets betydning for det skriftlige. Selv har jeg fått min språk som historiker preget av eldre kolleger fra Bergen, ja utpreget bergensere – Per Maurseth, Jens Arup Seip, Anne-Lise Seip og Rune Slagstad, for å nevne de viktigste. Hvem skulle trodd dette for en vestkantgutt?
Hva da med nynorsken? Vi førte ingen språkpolitikk, men det kan i ettertid synes litt påfallende at Pax’ språk var så vidt bokmål/riksmål-preget. Det bare ble slik, kanskje som følge av at nynorskfolk hadde eget forlag med egne billigbøker i Samlaget, og forskanset seg der. Den eneste målmann i vår krets var vel Andreas Skartveit, som satt i Kontrasts redaksjon og bidro med flere artikler der – før han gikk til Samlaget som direktør, og deretter til Gyldendal.
Noen vil også etterlyse kvinnene. Ja, hvor var kvinnene? Ikke på boklistene, knapt i redaksjonspolitikken, i Kontrast ikke i det hele tatt i de første årene. Dette var jo før venstresiden ble feministisk. Den første feministiske Pax-boka var Åse Bangs antologi Hva bråker de for? (1973). Etter dette kom det flere; det sørget IdaLou Larsen for, og Irene Iversen, og flere med dem. Men da var feminismen en trend som var godt synlig på andre forlagslister også.
Så hva er Pax-språkets karakteristikk? Jeg fester meg ved disse trekk: enkelhet, eleganse, aldri snobberi nedover og sjelden oppover, fagterminologi bare hvis nødvendig. For øvrig plastisitet, ordveksling, sunn sans. Samt objektivitet i alle uttrykk. Den ustoppelige selvreferansen som preger alle uttrykk nå femti år etter, med «jeg», «jeg» overalt, var oss helt fremmed.
Hvis vi bidro til dette i perioden 1964–72, gjorde vi da noe!
