Prosa retter søkelyset mot situasjonen for sakprosakritikk i Norden. I Prosa 1/2015 rapporterte Ulrika Kärnborg fra Sverige, og i Prosa 2/2015 skrev Elisabeth Nordgren om situasjonen i Finland. I dette nummeret ser vi nærmere på tilstanden i Danmark.
Det har vært en overraskelse for meg å oppdage kritikkens dårlige kår i de andre nordiske landenes dagsaviser. Slik er ikke situasjonen i Danmark. Her har anmeldelser av skjønn- og faglitteratur like stor plass som de alltid har hatt.
Riktignok leser vi jevnlig artikler om at boken er i krise fordi opplagene på alt annet enn bestselgere faller, fordi bokhandler legges ned, og fordi Amazon muligens kommer. Men de store overskriftene har gang på gang opphav i bøkene: fra Den islamske stats kidnapping av en dansk journalist til en anonym sosialdemokrats avsløringer. Av samme grunn står bokstoff høyt i kurs. Det tilfører perspektiv og ettertanke til spaltene og skaper opphetede debatter som gir klikk og delinger i sosiale medier.
En gang betød en positiv anmeldelse i Politiken etter sigende et utsolgt førsteopplag. Slik er det neppe lenger, men en positiv anmeldelse i en toneangivende avis medfører fremdeles et betydelig mersalg. Politiken og Information trykker daglig bokanmeldelser og har ukentlige bokbilag. Weekendavisen har også et bokbilag, i tillegg til bilaget Ideer, som setter vitenskap i fokus og har omtaler av forskningsbaserte utgivelser. Dagsavisene B.T. og Ekstra Bladet konsentrerer seg om skandalebiografier og avslørende journalistiske bøker. Jyllands-Posten, Kristeligt Dagblad og uke- og månedsmagasinene deltar også aktivt. Bare de mer næringslivsorienterte avisene Børsen og Berlingske Tidende halter bak.
Frem til for få år siden hadde Berlingske Tidende en daglig kulturdel som gjorde mye ut av bokstoffet, men fra 2006 til 2008 tappet en hodeløs gratisaviskrig de etablerte avisene for kapital, samtidig som Berlingske Tidendes finanskriserammede abonnenter begynte å falle fra fordi de kunne lese store deler av avisen gratis på nett. Innsparingstiltak førte til en omlegging av avisen, der blant annet kulturstoffet ble plassert bakerst i første del, noe som i praksis ville si at det forsvant. Det eneste som gjenstår, er et par halvhjertede bokanmeldelser i helgene.
Etter omleggingen av Berlingske Tidende fryktet mine kolleger og jeg at flere aviser ville følge etter, men det har åpenbart vært tydelig for alle at kulturens og bøkenes sorti fra spaltene førte til en forringelse av avisen. Ingen andre aviser har gått samme vei.
EN ANMELDERDRØM
Min egen vei til litteraturkritikken har vært relativt kort, tatt i betraktning at jeg hverken er oppvokst i Københavns kreative klasse eller har gått på skole sammen med barn av innflytelsesrike foreldre. Tvert imot er jeg oppvokst i en provinsby, der fedrene høyst hadde middels utdannelse og mødrene var hjemmeværende eller jobbet deltid på pleiehjemmet.
I Danmark råder en illusjon om at vi alle er like og har de samme mulighetene, og frem til jeg dro til København som 19-åring, var jeg også overbevist om det. Noen få måneder inn i litteraturvitenskapstudiet innså jeg imidlertid at flere av de andre studentene møtte med en helt annen ballast enn meg. De var vant til akademiske diskusjoner hjemmefra og kunne låne studiebøker av foreldrene sine. De erobret også raskt de attraktive studentjobbene i forlag og aviser.
«Hvordan fikk hun den jobben?» spurte jeg kollokviegruppen min da en av medstudentene på grunnkurset vårt begynte å skrive artikler for Information i en alder av 22 år. «Foreldrene hennes er lektorer på universitetet», svarte en av studievennene. «Venstreorienterte. De kjenner hverandre alle sammen.» «Så hva gjør man hvis man ikke kjenner noen og har lyst til å anmelde litteratur?» spurte jeg. Alle trakk på skuldrene. Ingen visste det. Det finnes ingen kritikerutdannelse i Danmark, hvis man ser bort fra universitetets kritikerkurs, som jeg fulgte to timer i uken i ett semester. Kurset fikk absolutt ikke det uklare til å fremstå som lysende klart.
Min anmelderåpenbaring kom i 1990, da abonnentene på lokalavisen Fredriksborg Amts Avis fikk mulighet til å kjøpe Politiken til nedsatt pris. Foreldrene mine takket ja, og det betød at jeg som 14-åring oppdaget litteraturkritikeren Bo Tao Michaëlis, som med stødig språk, vidd og overskudd geleidet meg i retning av bøker jeg ellers aldri ville ha oppdaget. Han hadde en særegen stemme – det har han fremdeles – og jeg var fascinert av hans slagkraftige offentlige persona. En slik ville jeg også ha, besluttet jeg meg for. Leserne skulle føle at jeg snakket direkte og ærlig til dem, og de skulle kjenne min smak så godt at de kunne manøvrere ut fra den. Slik skulle jeg sende de riktige leserne i retning av de riktige bøkene.
Før det hadde jeg aldri tenkt på at det var mulig å bli kritiker. Jeg visste bare at jeg ville være skjønnlitterær forfatter, og at bare noen ganske få kunne leve av et forfatterskap. Derfor forestilte jeg meg at jeg kunne tjene penger ved å gjøre det jeg elsket nesten like høyt som å skrive, nemlig å lese.
ET GODT RÅD
Forestillingene mine og virkeligheten viste seg å ha svært lite med hverandre å gjøre. Langt de fleste kritikerne i danske dagsaviser er heltidsansatte kulturjournalister i de avisene de anmelder for, eller de er frilansere som får betalt per anmeldelse, og som har sitt daglige virke innen undervisning eller kulturformidling. Enkelte er spesialister, men de fleste er generalister, og de som får betalt per anmeldelse, tjener usle 800 til 1500 kroner brutto per anmeldelse.
Fordommen mot anmeldere er at vi er fallerte skjønnlitterære forfattere, og denne forestillingen medvirker til at svært få skjønnlitterære forfattere i Danmark tør å gi seg i kast med anmelderiet. Selvsagt har ingen lyst til å stigmatisere sine egne bøker.
Selv fikk jeg først kjennskap til fordommen i 2004, da jeg hadde klart å bli oppdragsbetalt litteraturkritiker hos Politiken. I de foregående årene hadde jeg levert gratisanmeldelser til et undergrunnslitteraturtidsskrift, redigert en vellykket feministisk antologi, skrevet en roman og tatt en magistergrad i litteraturvitenskap, og nå var jeg altså invitert på drinker hos en aktet lektor. Den danske forfatteren Pia Tafdrup kom bort til meg: «Jeg ser at du har begynt å anmelde i Politiken», sa hun. «Det gjorde jeg også i en overgangsperiode, men det sluttet jeg med. Hvis jeg skal gi deg et godt råd, bør du si det fra deg så fort som mulig hvis du vil bli tatt på alvor som skjønnlitterær forfatter.»
Jeg fulgte ikke Pia Tafdrups råd, slik jeg tidligere heller ikke fulgte rådet om ikke å gå ut offentlig som feminist og lesbisk hvis jeg ville bli tatt på alvor som forfatter. Jeg kunne ikke tro på at man hverken burde by på sin person eller sine holdninger hvis man ville lykkes som forfatter. Ingen er vel nærmere til å vurdere andres bøker enn forfattere som er neddykket i språket til daglig. Så jeg fortsatte å anmelde til luselønn, til jeg til stor lettelse for bankrådgiveren min fikk fast kontrakt med Weekendavisen i 2006.
BØKER OM SEX
Hos Weekendavisen oppdaget jeg raskt et mønster. For til min overraskelse ble jeg bare bedt om å anmelde chick-lit, historiske romaner, kjærlighetsromaner og bøker om sex, og når jeg så meg rundt i de andre avisene, var det overalt yngre kvinner som anmeldte akkurat de samme bøkene som meg.
Det var og er fortsatt ganske forutsigbart hvilke anmeldere rundt omkring i avisene som får anmelde hvilke bøker, og hva de mener om dem. De vennlige kvinnelige anmelderne som har vært på banen i minst tjue år, skriver med stor velvilje om de vidtfavnende romanene, og de perfide mannlige førsteanmelderne skriver om den danske litteraturen som springer ut av Forfatterskolen i København. Av uvisse årsaker borger skolens toårige deltidsutdannelse i utgangspunktet for «litterær kvalitet».
Andre gjengangere i anmelderiet er de umarkante yngre kritikerne av begge kjønn som skriver om de danske debutromanene; de andektige, kvinnelige kritikerne som skriver om minimalistisk litteratur fra de andre skandinaviske landene, og de like andektige, mannlige kritikerne som på losjebroderlig vis skriver om kanonisert amerikansk litteratur forfattet av menn, biografier over døde menn og organisasjonslitteratur, der det sjelden forekommer en eneste kvinne. Kort sagt litteratur som er så stor at kun menn kan mene noe om den.
De kanoniserte danske, nordiske og amerikanske forfatterskapene starter på fem stjerner. Viser boken seg å være bedre enn ventet, får den seks stjerner. Er den dårligere, får den fire. De ikke-kanoniserte forfatterskapene starter på to stjerner. Er boken avgjort fremragende, utløser det én stjerne til. Skulle en av de toneangivende anmelderne utrope en bok til et mesterverk, følger de andre etter i ærbødige vendinger. Og mener en av de toneangivende anmelderne plutselig at en kanonisert forfatters bok er det reneste søppel, gir det resten av anmelderstanden carte blanche til å håne boken og forfatteren. Ofte i mange år fremover.
«Når jeg ikke har lest ut hele romanen, som er utgitt på Politikens Forlag, skyldes det den språklige hjelpeløsheten den bærer preg av. Det er som om den er skrevet av en amatør og ikke en profesjonell skribent», skrev Kristelig Dagblads Lars Handesten for eksempel før Christian Mørks siste roman, Den store mester, engang hadde kommet ut. Ingen av Mørks åtte foregående romaner er blitt slaktet på tilsvarende vis, men etter Handestens utfall følte samtlige anmeldere seg kallet til å påpeke at Mørks språk var elendig, og at det trolig hang sammen med at han hadde bodd i USA i mange år.
MUSKULØST STORVERK
Anmelderiet i Danmark minner om Det ville vesten. Her finnes bare de reglene hver enkelt kritiker selv har fastsatt, supplert med de uskrevne reglene og dovne forestillingene vi mer eller mindre er enige om i samlet flokk. Det gjelder forestillingen om at den minimalistiske provinsprosaen og den eksperimenterende litteraturen er større kunst enn den episke eller plotdrevne bestselgerlitteraturen. Sistnevnte er sjangerlitteratur, mens provinsprosaen bare er litteratur, selv om den har klare sjangertrekk.
Verker som selger godt, får automatisk nedskrevet sin kunstneriske verdi, med mindre det er snakk om biografiske verker der menn skriver om seg selv og sine allmennmenneskelige erfaringer og/eller ligger i fosterstilling og gråter over sin mor. Disse verkene kan selge i hundretusenvis og likevel være stor kunst, mens tilsvarende verker skrevet av kvinner slett ikke blir regnet som kunst. Kvinnene skriver jo bare om seg selv og sine små, individuelle problemer. Som litteraturforsker Mette Høeg skriver i Weekendavisen om unge, kvinnelige forfatteres litteratur: «Den fremstår som det tilfeldige individs selvopptatte forsøk på å hevde og iscenesette sin egen spesielle identitet under dekke av å tale en større sak.»
Hvis man håper å få kritikerne til å omtale sitt faglitterære verk som «vektig» og «et storverk», er det en fordel å være mann og ha skrevet minst 500 sider om en kjent død mann, en verdenskrig eller 1864. Håper man å få kritikerne til å omtale sitt skjønnlitterære verk som «muskuløs prosa», er man nødvendigvis en mann som skriver med pikken i en bevissthetsstrømmende stil. Anmelderen er ganske sikkert også en mann, her Informations Tue Andersen Nexø:
Erotikkens småpornografiske scener stilles ut som onanistiske settstykker, for så å tilsmusses på det groveste. Det er ikke mye naturlig, kroppsglad omgangsform igjen etter den behandlingen. Kort tid etter møtes junior og villkvinnen i en pregenital fascinasjon for avføring og andre kroppslige sekreter. Til gjengjeld er hele stykket et prakteksempel på sjangeren muskuløs prosa.
Vil man få kritikerne til å omtale sitt verk som «stor kunst» og lovprise dets «litterære kvalitet», må man være kvinne eller en ynkverdig mann som har skrevet maksimalt 250 sider, som man omtaler som «skriften» og hevder er «sjangeroverskridende». Blås i at ingen har klart å argumentere overbevisende for hva som er galt med sjangre, og hva litterær kvalitet og stor kunst vil si i det hele tatt.
Vi anmeldere behøver absolutt ikke argumentere for vår sak, for det regnes som ekstremt dårlig forfatter- og forlagsstil å ta til gjenmæle. Derfor kan kritikerne skrive hva som helst, fullstendig uimotsagt – og gjør det.
EGNE FORDOMMER
Det er helt alminnelig å anmelde sitt eget humør og sine egne idiosynkrasier fremfor verket, motivanalysere forfatteren, bruke egne fordommer om forfatterens person som fortolkningsnøkkel til verket, påpeke at man heller ville ha lest en annen bok, eller anklage en bok som aldri har foregitt å være verdenslitteratur, for ikke å være det. Det er også helt normalt å skrive nedsettende om forfatterens tidligere bøker uten å ha lest annet enn anmeldelsene og å skrive henvendt til forfatteren fremfor til avisens lesere.
Ingenting er til hinder for å anmelde sine venner og bekjentes bøker, så lenge det går frem av anmeldelsen. «Forleden dag mottok jeg en forespørsel per sms fra min venn, dikteren Martin Glaz Serup: ‘Hei, venner. Håper en av dere har en ekstra støvsuger som funker. Og ev. en gammel ghettoblaster som barna kan få’», skriver Informations Kamilla Löfström, og fortsetter: «Senere samme dag kom Lone Hørslevs nye bok i posten. Jeg vet ikke om den slags tanker er normale og en sjangerbetegnelse som kommer til å gi oppmerksomhet: skilsmissedikt. Skilsmissen er virkelig nok, den er Lone Hørslevs og Martin Glaz Serups.» Löfström går så i gang med å anmelde sin venns ekskones diktsamling.
De danske anmeldelsene flommer som oftest over av stjerner, eller det er svært få. Vanligvis er gjennomsnittet et uttrykk for hvor flertallet befinner seg, men i dansk anmelderi er gjennomsnittet et ingenmannsland som skiller de forhånede fra de uantastelige. Eller så har kritikerne bare for lengst forstått at gjennomsnittlige anmeldelser ikke har en sjanse i havet for å få en bra plassering i avisen.
LOSJEBRORLITTERATUREN
«Kan jeg ikke få lov til å anmelde de anerkjente danske romanene der forlaget skriver ‘ny stor roman av …’ i pressemeldingen?» spurte jeg redaktøren min i Weekendavisen ett år etter at jeg ble ansatt der. Han svarte nei. Avisen opererte med faste forfatterskap, så når en anmelder først har begynt å anmelde Jens Christian Grøndahl eller Ib Michaels romaner, er han knyttet til dem, og de til ham, for evig. De ikke-kanoniserte forfatterskapene hadde til gjengjeld ikke faste anmeldere, så dem var jeg velkommen til å skrive om hvis jeg ble lei av å skrive om sex og unge kvinners kjærlighetsproblemer.
Jeg var 30 år og hadde minst like bra utdannelse som de andre anmelderne i avisen. Jeg var også en av få kvinner og minst ti år yngre enn alle de andre. Det gjorde meg synlig, men det ga meg først tyngde da jeg fikk en ny redaktør i 2009. Det første hun gjorde, var å sløyfe de faste forfatterskapene og gi meg prestisjefylte danske titler og de beste plasseringene i bilaget. Det neste var å oppfordre meg til å skrive meningsstoff, for som hun begeistret sa, var jo debattseksjonen den rene stillesonen i forhold til bokseksjonen, der leserne skrev rasende innlegg uavlatelig. Ingenting setter sinnene i kok på samme måte som bøker.
Til slutt inviterte hun meg til å se nærmere på losjebrorlitteraturen, og snart anmeldte jeg amerikansk litteratur skrevet av menn, biografier over døde menn og organisasjonslitteratur. Sistnevnte ble vanligvis ikke anmeldt i Weekendavisen fordi redaktøren mente de tradisjonelle anmeldelsene på dette feltet var for kjedelige. Selvfølgelig er jeg ikke ekspert på dette feltet, men jeg kan anmelde denne litteraturen nettopp som litteratur, i mange tilfeller sett fra nye tematiske og språklige vinkler.
Alle har ikke vært like begeistret. En leser opprettet til og med mailadressen sjokkerendeanmeldelse@gmail.com for å kunne skrive til meg anonymt om at vedkommende var dypt rystet over min anmeldelse av en bok om finanskrisen. «Det finnes ingen unnskyldning for det du skriver, som avhengig av synsvinkel enten kan stemples som et uttrykk for dyp uvitenhet eller en form for dumhet. Du burde skamme deg.» Det gjør jeg altså ikke, men jeg diskuterer hele tiden med meg selv om det vil være mer optimalt å la eksperter anmelde denne typen litteratur, selv om mine anmeldelser opplagt eksponerer bøkene for et større publikum. Men hva veier tyngst: ekspertviten eller utbredelse?
DEN GODE OPPLEVELSEN
«Utbredelse!» svarer forfatteren i meg. Da min siste roman, Hvor intet bryder vinden, kom ut i Danmark i april i år, fikk jeg øynene opp for et nytt litterært miljø på nettet, som består av cirka 25 danske bokbloggere. Vi snakker om folk som har som største kvalifikasjon at de liker å lese og klarer å videreformidle opplevelsen til likesinnede bokelskere.
Bokbloggerne får tilsendt gratis bøker fra forlagene, og anmeldelsene deres skiller seg markant fra aviskritikernes. For eksempel anmelder bokbloggerne krim og internasjonale bestselgere, som aviskritikerne nøyer seg med å omtale kort eller ikke i det hele tatt, noe som imidlertid ikke forhindrer at bøkene pryder bestselgerlistene. Akkurat nå gjelder det Alt lyset vi ikke ser av Anthony Doerr. Dermed er det liten overensstemmelse mellom hva kritikerne i dagsavisene liker, og hva leserne liker, mens bokbloggerne er på linje med leserne.
Bokbloggerne sjangerbestemmer alle verker – også de som avisanmelderne anser for å være altfor fine til å tilhøre en sjanger – og anmelder ut fra om de liker personene, har hatt en bra «leseropplevelse», gjettet plottet og ble nødt til å lese hele natten eller klarte å legge boken fra seg. «Det er en spennende og velskrevet bok som man raser gjennom», er dermed den største komplimenten en bok kan få, uansett om det er snakk om krim eller ikke.
På Instagram legger bokbloggerne ut bilder av bøker i lekre omgivelser, leserne deres gjør det samme. Det minner om klassiske venninneanbefalinger, og som vi alle vet, er den slags gull verdt. Det sikrer også bøkene betydelig lengre levetid enn den ene eller de to ukene en bok vanligvis er aktuell i dagspressen.
Likevel er det fremdeles dagsaviskritikernes vurdering, og ikke bokbloggernes, som blir sitert på bokomslag og i annonser. Trolig fordi det tross alt er mer tyngde i en trykt anmeldelse skrevet av en profesjonell kritiker enn i en internettanmeldelse skrevet av hvem som helst. Jeg har vansker med å forestille meg at bokbloggene truer aviskritikken. Snarere ser jeg dem som en nyttig utfylling som får nye lesere i tale, i motsetning til Facebook, hvor folk velter seg i forhåndslyst og stadig skriver at de gleder seg til å kjøpe og lese all verdens bøker. Sjansene for at de faktisk får gjort det, er små. For henger man på Facebook, har man nok å gjøre med å debattere på diverse tråder. Typisk nok har vi også mistet evnen til å fokusere i mer enn åtte sekunder om gangen.
Hvis jeg skal peke på én alvorlig trussel mot boken og kritikken i dagsavisene, er det de sosiale mediene, for hvis få kan fokusere lenge nok til å lese en hel bok eller anmeldelse, sitter vi bare igjen med signalverdien av å kjøpe bøker og aviser med anmeldelser. Slik situasjonen er i Danmark nå, er det imidlertid ingenting som tyder på at dette skrekkscenarioet vil bli en realitet. Folk kjøper kanskje færre bøker, men de vil fremdeles gjerne lese om dem og diskutere det de har lest. På denne måten er bøker i høy grad en del av den offentlige samtalen.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes.
