Erling Kagge
Kunsten å samle kunst
Kagge Forlag, 2015
Når Erling Kagge skal utgi bok om sin stadig ganske korte karriere som kunstsamler, sørger han for å åpne på kunstverdenens unorske vis: ved å hente inn kvalifiserende sitater fra noen ledende autoriteter. Beatrix Ruf, en tysk kurator som nå er direktør ved Stedelijk-museet i Amsterdam, slår fast at «one has to be exceptionally adventurous, distinct, determined and dedicated to do the expeditions Erling Kagge told me about». Hvis jeg forstår henne rett, mener hun at disse egenskapene kommer til syne også i kunstsamlingen hans. Den mest omfattende hyllesten er det imidlertid Hans Ulrich Obrist, selve symbolet på den kontinuerlig globetrottende jetset-kuratoren og yrkesgruppens eneste A-kjendis, som har bidratt med. I tillegg til at han omtaler Kagge som «a pioneering collector», er også sveitseren opptatt av ekspedisjonene, som han, i sitt karakteristiske kuratorspråk, oppfatter som en slags performancekunst – «where natural and meteorological phenomena are presented as non-tangible things that imperceptibly influence and transform our skins and our souls». At Kagge Forlag noen gang skulle komme til å stå som utgiver av en bok bestående av slik prosa, kommer – mildt sagt – som en overraskelse, men så er da også bokformgivningen av et annet kaliber enn vanlig. Kagge selv gjengjelder rosen 50 sider senere: Obrist er «kanskje verdens fremste kurator» og en mann som alltid er på jakt etter noe nytt, mener nordmannen.
MEMOARUTGIVELSE
Kagge selv omtaler teksten i den knapt 200 sider tykke utgivelsen som et essay. Noen boktekst i tradisjonell forstand er det ikke snakk om, snarere en slags lang artikkel. Den reklamerer med å inneholde «de aller beste innsidetipsene for å kjøpe kunst du blir glad i». Men boken har flere funksjoner: I tillegg til å være en forbrukerveiledning bestående av Kagges «tommelfingerregler» for kunstsamling, er den en slags memoarutgivelse som dekker hans rundt ti år lange kontakt med deler av eliten i den internasjonale kunstverdenen og hva han har lært om og av den. Ikke minst er Kunsten å samle kunst en billedbok som dokumenterer deler av Kagges etter hvert omfattende samling av norsk og internasjonal samtidskunst, og en utgivelse som dessuten fungerer som en alternativ katalog til sommerens store utstilling av samlingen hans på institusjonen han lenge har sittet i styret til, Astrup Fearnley Museet. Den bærer den talende tittelen «Love Story».
Historien Kagge forteller om sitt forhold til kunst i boken, handler da også i stor grad om følelser. Tekstens første råd er «vær lidenskapelig». Kunstverkene han omtaler og trakter etter, er supre, nydelige eller fantastiske, og om Richard Princes kunst heter det at Kagge «digger» den. Historien om Prince-maleriet «Surfing Nurse», som han begynner teksten sin med, var da også det som, med rette og takket være VG, gjorde Kagge kjent som kunstsamler i Norge: I 2003 kjøpte han bildet han omtaler som «mitt første store kunstverk», for femti tusen dollar. Fire år senere solgte han det – for formidable fem millioner dollar.
SVEVENDE
Likevel er Kagge klar på at han, selv om han er glad i et godt kjøp, ikke samler kunst for å skape seg en formue. Selv de som gjør noen gode kjøp, vil neppe tjene særlig mye, mener han. I en tid der folk flest later til å ha fått inntrykk av at kunsten, og samling av den, først og fremst handler om penger og investeringsmuligheter, er det en klok påpekning fra Kagges side. Det jeg imidlertid savner, er mer refleksjon over verkene han har kjøpt, hva de gir ham, og hvorfor han har kjøpt akkurat dem. Det han formulerer om saken, er temmelig svevende. «Jeg aner virkelig ikke», skriver han for eksempel om hvorfor han er så fascinert av mange av de sentrale verkene i samlingen sin. Men ordene hans er også sympatiske og sjarmerende: «Jeg har uansett kjøpt hvert eneste arbeid fordi jeg var nysgjerrig på kunstnerne og deres prosjekter, og fordi jeg virkelig ønsket det», skriver han ett sted. «Ta sjanser og sats vilt og hemningsløst på at du vil få en vakker fremtid med noe nytt, merkelig og uforståelig», heter det et annet. Både for norsk kunstliv og for norske rikfolk tror jeg det ville være bra dersom flere tenkte som den eventyrlystne forleggeren.
Teksten er organisert som en rekke nummererte avsnitt som innledes med et spørsmål eller en påstand: Hva bør du kjøpe? Hvem i kunstverdenen bør du henge sammen med? Det er vanskelig å bli skikkelig glad i noe du ikke forstår. Galleristen er nøkkelen.
I DASS
Prosaen er lettlest, utpreget muntlig i tonen og ikke redd for klisjeer: At Kagge generøst nok har utsmykket sitt forlags toaletter med kunst, synes de ansatte er «helt topp», en kunstnerkarriere gikk «i dass», og bilder «rakte inn» penger.
Om samlere hevder han underholdende nok at de ofte er forbausende kortvokste og dessuten mennesker som «definerer seg selv som svært viktige personer». Om kunstmarkedet skriver han: «Det er annerledes enn alle andre markeder. Innsidehandel, prismanipulering og kartellvirksomhet er dagligdags. Det er selvsagt lover og regler, men ikke mange. Handlinger som sender deg rett i fengsel i de fleste siviliserte bransjer, er helt vanlig i kunstmarkedet.» Kagge legger – en tanke poserende – til at han liker dette universet.
Boken hans avspeiler de senere årenes utvikling i den internasjonale kunstverdenen: Til det kjedsommelige er det blitt gjentatt at viktige samlere har overtatt mye av den definisjonsmakten som for eksempel kritikere hadde tidligere. Veiledningsbøker om kunstsamling er ikke uvanlig, og både kunsthandlere og samlere har utgitt sine råd og memoarer. Blant dem er et samler og konsulentpar som Kagge nevner i boken sin, amerikanerne Thea Westreich Wagner og Ethan Wagner, som i 2013 utga den tidstypiske boken Collecting Art for Love, Money and More. Også popsosiologiske studier av kunstverdenen har vært i vinden de siste årene, mye takket være at dette miljøet ganske visst er et fargerikt, underholdende og på mange måter utradisjonelt fenomen. Best kjent er Sarah Thorntons Seven Days in the Art World (2008). Trolig av lignende årsaker har flere samlere dessuten skrevet romaner som foregår i kunstlivet, i samme periode: Hollywood-skuespilleren Steve Martin er en viktig samler og ga i 2010 ut kunstverdenromanen An Object of Beauty. Den adskillig mindre berømte samleren Danielle Ganek lanserte tre år tidligere den beslektede romanen Lulu Meets God and Doubts Him.
SKRYTING
Alt dette vitner om noe som preger også Kagges bok: For mange kunstsamlere er de sosiale mulighetene og miljøene kunstsamling byr på, minst like viktige som selve kunsten. Han siterer selv New York-galleristen David Zwirners ord om hvordan kunstsamling er blitt en livsstil og noe som gir medlemskap i «en verdensomspennende stamme» av rikfolk. Kagge-boken demonstrerer at han bokstavelig talt er kommet på fornavn med Cindy (Sherman), en av vår tids mest berømte kvinnelige kunstnere, Irving (Blum), den legendariske kunstimpresarioen som ga Andy Warhol hans første separatutstilling i et galleri, og Larry (Gagosian), som er verdens viktigste kunsthandler.
Kagge forteller endog om da han i Larrys residens på St. Barths i Karibia ble servert «nydelig mat, eksklusivt drikke, korrupte russere (en av dem plasserte livvakten sin ved siden av seg ved bordet) og fulle kjendiser i skjønn forening». Som ofte ellers er slike historier fra livet til de rike og berømte en blanding av morsomme og litt pinlige: Et visst preg av skryting er vanskelig å komme utenom dersom slikt skal videreformidles. Også på andre områder byr Kagge på personlige erfaringer: «Jeg har hatt noe suksess med nettdating, og jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skulle bruke det samme verktøyet for å se på kunst.» Den kjekke tonen preger dessuten dette sleivsparket til en mektig kunstner: «Når man ser hva Richard Prince lager i dag, ville det kanskje vært en god idé å bruke litt syre igjen så han får fart på kreativiteten.»
Selv om forfatteren burde fjernet alle anglisismer og vært nøyere med å stave navn korrekt – her er opptil flere kunstnotabiliteters navn galt bokstavert (samleren Peter Brant er blitt Peter Brand, moteskaper Miuccia Prada er blitt Miucca Prada, samleren Don Rubell er blitt Don Rubel, for å nevne tre av flere) – er det altså en hel del både fornuftig og artig stoff å hente i Kunsten å samle kunst. Hans for så vidt selvsagte råd om å observere, lytte og lese er sannsynligvis blant de aller mest fruktbare. Klokelig nok unngår Kagge å bli altfor konkret i kjøpstipsene, og om rådene hans trolig er mest relevante for folk som i likhet med ham selv har mer penger enn gjennomsnittet å avse til kunst, vil jeg tro at også de helt uinnvidde vil kunne ha glede av Kagges lille introduksjon til et miljø der andre regler enn de tradisjonelle gjelder.
MANGE KVINNER
For de spesielt interesserte gir bokens mange bilder både en oversikt over hva Kagge faktisk eier, og en antydning om hvilke forbindelser han har dyrket i kunstverdenen: Særlig mange av verkene er innkjøpt hos Galleri Standard (Oslo) her til lands eller hos Galerie Neu i Berlin. Noen av utgivelsens bilder viser frem kunsten slik Kagge bruker den i sitt eget hjem, plassert på dører, over Le Corbusier-stoler og foran bokhyller i den praktfulle Arne Korsmo-kreasjonen Villa Dammann. Kunsten å samle kunst viser at huset til og med er blitt et kunstverk i Kagges eie: Simon Dennys seks år gamle «Celebrities’ Houses at Night – Erling Kagge». Andre er tradisjonelle verksfotografier.
Boken dekker åpenbart bare en liten del av samlingen, men dersom arbeidene er representative, har Kagge flere verk signert kvinnelige kunstnere enn det som er vanlig. Utlendingene er langt flere enn nordmennene, og det er utelukkende tale om samtidskunst. Det tradisjonelle bildet er i sterkt flertall, enten det er snakk om malerier, tegninger eller fotografier. En del skulptur er inkludert, men nyere medier som video og installasjon er det langt mellom. Selv om reaksjonene på Astrup Fearnley-utstillingen antyder at en del av Kagges kunst er fremmed for et norsk publikum, kan verkene knapt kalles dristige: Dette er med noen ytterst få unntak kunst som er kvalitetsstemplet av noen av verdens ledende kommersielle gallerister. Kagge skriver imidlertid at han fremover muligens vil prioritere helt ukjente kunstnere, «dem som ikke sirkulerer på museer, gallerier og messer». Samlerens innsatsvilje og smittende entusiasme gjør at utviklingen kan bli interessant å følge.
