DeLillos, Dumdum Boys og Hellbillies får alle egne bøker. Motorpsycho likså. Hele to bøker berører bluesens verden, nemlig Balladen om Vidar Busk og Crazy Cryin’ Blues. Tett på bluesens kvinner, og 2015 var visst også året det skulle komme ut flere bøker om black metal. Dessuten har det kommet selvbiografier om to sentrale band i hver sin sjanger: The Aller Værste og Mayhem. Førstnevnte er ført i pennen av forfatter og bandmedlem Sverre Knudsen, og sistnevnte er Mayhems Jørn Stubberuds historier og bildemateriale fra 1984 til 1994, ført i pennen av skribent Svein Strømmen. Ikke nok med det: Neil Young har kommet med nok en selvbiografi, og Bård Ose og Finn Tokvam gir ut et PILS-leksikon.
Det er altså snakk om et rekordår når det gjelder musikkutgivelser; det vanlige er 2–3 utgivelser i året. Da er det gjerne også snakk om mer obskure fanutgivelser om lokale band på små forlag. Bernt Erik Pedersen har vært kulturjournalist i Dagsavisen i en årrekke og skrevet om norsk pop og rock siden slutten av 80-tallet. Han tror raset av bokutgivelser vi ser nå, handler om at både musikerne selv og skribentene har fått den nødvendige historiske distansen til egen musikk og til egen samtid. Det har gradvis gått an å se året 1979 langt mer på avstand, og dermed har man nå muligheten til å oppsummere, evaluere og kontekstualisere på en annen måte enn tidligere, da tiden alt hadde utspilt seg, var for nært på. Først nå kan man se sin egen generasjon med et mer distansert blikk.
Dessuten er vi inne i en langt mer retrospektiv trend, og forlagene har forstått at spesielt gruppen 40 (++) er villig til å betale for å lese lydsporet til sin egen tid. At den Bragepris-nominerte biografien Åge. Historien om Norges største rocker solgte svært godt, kan også ha bidratt til satsingen på musikkbøker.
Nazneen Khan-Østrem må også sees på som en viktig katalysator, da hun har vært redaktør for hele fire av utgivelsene på Aschehoug i år.
FØR INTERNETT
Å sammenligne dagens musikkmiljø med de ulike tidsepokene bøkene skildrer, er også et sentralt moment i noen av bøkene. Mange av historiene i bøkene er interessante nettopp fordi de beskriver hvordan det var å drive med musikk før internett, før det ble mulig å spille musikk rett inn på jenterommet, og før man enkelt kunne komme i kontakt med likesinnede på nett. Det førte også til at det kunne være annerledes å være fan av et band, fordi det var langt sjeldnere man møtte på folk med samme musikkinteresser som en selv. Både Sverre Knudsen, 1979 og Dødsarkiv skildrer den overveldende følelsen når en endelig kunne møte på noen med samme musikksmak som en selv. En følelse få tenåringer i dag kanskje vil kjenne igjen, som har all verdens musikk på telefonen og mulighet til å komme i kontakt med andre musikkinteresserte fra sengekanten.
Tekniske utfordringer var også mer gjeldende før. I Cecilie Askers festskrift Hellbillies 25 vies det mye plass til hvordan man fysisk kunne få spilt inn musikk i en tid der det var få platestudioer og få steder å spille musikken sin live, om man ikke tok til takke med å spille på den lokale kinarestauranten.
I Jørn Stubberuds fortelling om Mayhem er det postvesenet, brevvenner og mulighetene en gammeldags interrail gir, som skal ha takken for at musikken i stor grad spredte seg.
Svein Strømmen skriver i forordet til Dødsarkiv:
Folk sitter gjerne i de spindelvevbefengte gyngestolene sine og langer ut åpenbare innspill som: «I min tid hadde vi ikke internett!» Og jo da: En gang fantes faktisk ikke internett, men det stopper ikke der. En gang i tiden var det en helt legitim tanke at du dro innom kompisen din i Nederland i løpet av sommerferien om du skulle gi ham et eksemplar av albumet ditt. I hvert fall om du spilte i Mayhem.
Og Strømmen har rett. Det er noe av «I gamledager, DA …»-eimen som går igjen i flere av høstens utgivelser, og for øvrig i denne teksten også. Det er mer interessant å lese når forfatterne ikke skriver med rosa briller på og kjæler voldsomt med sin egen fortid.
For Sverre Knudsen er det et viktig poeng at når du først møter noen som er som deg selv, så må du aldri miste dem av syne. Det var ikke bare å kontakte likesinnede og tromme sammen et band eller en markering så fort du kom til en ny by, du måtte nærmest ut på gata med en øl i hånda og tråle gatene målbevisst i håp om at noen med samme musikksmak eller klesstil skulle dukke opp. Det gjør Knudsen til gjengjeld ofte, og det finnes riktig mange fine sekvenser der forfatteren drikker seg gjennom gatene i Bergen by. Fra Laksevåg, Nygårdsparken, Ugla og fra Hulen.
«I dag tar det hvem som helst fem minutter å spore opp hele Venom-katalogen på nett, og alle kan kjøpe seg jakkemerket, om de skulle ønske det, men i 1984 kunne det være en åpenbaring å treffe en likesinnet som i det hele tatt hadde hørt om noe så snevert på en togstasjon i Follo», skriver Strømmen om fellesskapet som kunne komme ut av felles sære musikalske referanser. Det har oppstått mye musikkhistorie med utgangspunkt i snåle tilfeldigheter.
DRØMMEN OM BAND
Både for Hellbillies, Vidar Busk og Sverre Knudsen var ideen om å spille i band større enn både mulighetene og talentet. Flere sekvenser i både Sverre Knudsen 1979, Hellbillies 25 og Balladen om Vidar Busk handler om dette overmotet. «Ingen kunne spille, og ingen hadde noe å spille på», er et utsagn som går igjen flere steder.
De fysiske utgivelsene, fanzinekulturen, effektene og klesstilene som fulgte med, beskrives nøye, spesielt av Knudsen, som fremstår som en typisk samler. Både han og Susanne Christensen i En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika fra i høst, er opptatt av den såkalte DIY-bevegelsen, Do it yourself. For sistnevnte kan gjør-det-selv-ånden forståes som bærebjelken i hele det musikalske prosjektet til Riot Grrrl-bevegelsen, og den naturlige måten, spesielt for kvinner, å organisere seg på. Og der tonen kan være mimrete og beskrivelsen av 70-tallets dugnadsånd tidvis oppleves som nostalgisk hos Knudsen, oppleves det som en helt nødvendig strategi hos Christensen. En strategi som fremdeles er svært virkningsfull og viktig:
Riot Grrrl besto tidlig på nittitallet av purunge nordamerikanske jenter som skriftlig, musikalsk og politisk forsøkte å formulere et engasjement for kvinners rettigheter som på flere punkter brøt med mødrenes syttitallsfeminisme. Jentene rettet også kritikk mot tidens mannsdominerte musikkscene, de spurte: Hvorfor spiller så få jenter i band? Hvor kan jentekroppen være i konsertsalen? Hvordan kan jenter uttrykke seg fritt på scenen, hva har de lov til å si og gjøre? I skrøpelige hjemmelagde publikasjoner sendt over store avstander formulerte de et jente-vi på kryss og tvers av landet.
Å skrive om musikk, enten det er biografier eller musikkritikk, har tradisjonelt vært mannens domene. Nå, derimot, ser vi stadig tilløp til at kvinner også inntar musikktekstene, for ikke å snakke om resten av musikkbransjen, med sine perspektiver og innsikter. Flere av høstens bøker er gode eksempler på denne endringen.
I en tekst i Dagens Næringsliv 29. mai i år skriver kritiker Audun Vinger:
Det mye omtalte glasstaket har ikke stoppet kvinner fra å utvikle seg som artister og musikere, og musikkbransjens topplederstillinger er ikke lenger forbeholdt menn. Fortsatt er det likevel en utbredt holdning om at menn er flinkere enn jenter på popkulturell nerding. Et lite blikk på disses tekster, og i samlingen til Jessica Hopper, er bevis på det motsatte. Den første norske musikkavisen, Nye Takter, ble startet av en kvinne, Gerd Johansen. La oss også håpe at den neste blir startet av en.
Susanne Christensen har som skribent og kritiker i en årrekke vært opptatt av kjønnsrepresentasjon og feminisme. I høstens utgivelse forener hun fortellingen om den amerikanske Riot Grrrl-bevegelsen og Pussy Riot med diskusjoner om kropp, skrift og aktivisme. Det er lett å lese den 245-siders lange boken, som er en blanding av reiseskildringer, intervjuer og samtaler, inn i høstens diskusjon om det norske essayet, som etter hvert ble til en diskusjon om fellesskap, inkludering og ekskludering.
Det hele startet med at Marta Breen la ut et bilde av Ole Robert Sundes artikkel «Det norske essayet» fra Ny Tid 17. september, og spurte om norsk essayistikk virkelig er så mannsdominert som en kan få inntrykk av her. Eller handler dette også om øyet som ser? Det ble en ganske opphetet debatt av det hele. Christensen skrev da en kommentar på Facebook, som senere ble et avisinnlegg, slik Facebook-statuser har for vane å bli for tiden. Hun skrev blant annet:
Det er lett å påstå at de feministiske reaksjonene er følelsesmessige, irrasjonelle, smålige, overfladiske og opphengt i en type statistikk-galskap, men kanskje reaksjonene likevel stikker dypere.
Kanskje er det snakk om en faktisk sorgreaksjon? […]
Igjen og igjen skjer dette, og det er en god grunn til at de intellektuelle søsterskapene må bli mye sterkere!
I et intervju med Morgenbladet utdypet hun hva hun mente: «Men når jeg skal føre en refleksjon, må jeg ut i periferien, ut i popkulturen, fordi det er der jeg finner den feministiske tenkningen. Og dermed blir også jeg mer perifer.» Og det er her hun nå befinner seg, hun skriver om Kim Gordon, U2, Guerrilla Girls, Bikini Kill, Duran Duran eller Judith Butler, for å nevne bare noen få, med stor naturlighet.
«Tekstene i denne boken byr på en serie personlige punktnedslag, en slags famlende undersøkelser styrt av viljen til personlige møter på tvers av grenser», innleder Christensen. Hun er opptatt av utenforskapet og de store kollektivene som kan skape solidaritet og fellesskap. Hun skriver frem ulike musikalske og litterære fellesskap, da kjennes det også naturlig at en såpass stor del av boken er samtaler og intervjuer, enten det er med Jenny Hval, danske Olga Ravn eller amerikanske Johanna Fateman og Ian F. Svenonius.
Spesielt samtalen med Jenny Hval (med den freshe tittelen «‘Two thunderfoxes in the throes of self-love and female bonding’. Jenny Hval og jeg e-postkonverserer i juli 2014») er berikende, for ikke å si feministisk motiverende, der de utveksler ideer om og synspunkter på blant annet hvordan kvinners kunstneriske arbeid ikke skal bli skjult eller marginalisert, men få den anerkjennelsen de fortjener.
Boken kjennes tidvis som et utstillingsvindu for å knuse oppfatningen om at kvinner ikke kan nerde i fellesskap.
Det er møtepunktene mellom musikk, litteratur, kunst og sosial aktivisme som står sentralt, og Christensen er presis i beskrivelsene og har en skrivemåte der ikke ett ord kjennes overflødig. Hva har jenter lov til å si, og hva har jenter lov til å gjøre, er de store, overbyggende spørsmålene. En styrke ved prosjektet til Christensen er at det bobler over av referanser og inspirasjon til videre lesning og lytting.
Via de musikalske og litterære inngangene stiller hun dessuten større spørsmål:
Hva er en jente? Et vanskelig spørsmål, men jeg tror den danske forfatteren Olga Ravn er inne på noe når hun sier: «Det handler om å ta eierskap over jenta som figur.» Jenta representerer og blir representert.
Hva er riktig og hva er galt å gjøre, å være?
ARKETYPER OG IKONER
På coveret til Balladen om Vidar Busk poserer gitaristen med en sigarett i munnen og et maskulint, mysende blikk. Bildet er svart-hvitt, og øynene er harde. Tittelen står i kontrast i knallrosa, hoppende bokstaver.
Boken om Busk er en nokså tradisjonell, historisk, kronologisk biografi og handler om hvordan Busk begynte å spille gitar og dro til USA, om rus, damer og samarbeidsproblemer. Dette er selvangivelsen til Busk frem til fylte 45, oppturer og nedturer, gjenfortalt etter samtaler med Busk selv og noen av de som har stått ham nær.
Forfatter Erik Holien drar flere ganger paralleller til blant andre Jimi Hendrix og skriver at kanskje det var sånn at Hendrix tok bolig i Busks kropp etter at han døde. Man må virkelig være en gigantisk fan av Vidar Busk for å nikke anerkjennende til parallellen, at Busk er vår egne unorske norske Hendrix.
Forfatteren legger for øvrig innledningsvis ikke skjul på at han er nettopp fan. «Vidar Busk kan være like eksplosiv, sart og kompleks i livet som han er på gitaren – som for øvrig alltid henger over skulderen hans.» Dette er en sannhet med modifikasjoner, og det er påfallende lite i de påfølgende sidene som viser sartheten hos Vidar Busk. Han blir fremstilt som enormt kisete, så kisete som man ikke engang trodde at Vidar Busk kunne være. Et klassisk plaget geni som står og jammer med kompisene hele bryllupsnatta mens bruden sitter på en benk utenfor og griner.
«Når Vidar ikke fingrer med gitaren, røyker han Lucky Strikes eller gnir seg rastløst over knærne.»
Selvsagt gjør han det.
Forfatteren gir Busk lite motstand, enten det gjelder hvor egoistisk han er, den hersende væremåten hans eller hvorfor han svikter de som tror på han.
Opprinnelig skulle tittelen være «Gitargeni og menneske», skriver Holien. Fordi dette «handler […] ikke bare om briljant gitarkunst, men også om mennesket og eventyreren Vidar Busk».
Forfatterens dype fascinasjon for intervjuobjektet skaper lite friksjon og motstand i teksten (han kaller det selv et «litterært stockholmssyndrom»). Det som kunne vært av allmenn interesse og vist oss et liv som åpenbart har mye oppsiktsvekkende innhold, drukner i en poserende kulhetsgimmick.
Tankeeksperiment: Kunne du tenke deg en annen måte som hadde passet bedre for kisen (og klisjeen) Vidar Busk å debutere seksuelt? I denne scenen fra boken er han rundt seksten år og befinner seg i USA:
Vidar hadde vært oppe og spilt på låta Jackson Station og de eldre kollegaene i bandet – med veltrente blikk for den slags – mente å legge merke til at det vibrerte i mer enn Vidars gitarstrenger denne kvelden.
Blant publikum fantes en vakker South Carolina Queen som utvilsomt var fascinert av den unge, norske lysluggen som spilte så nordlyset gnistret ut av gitarforsterkeren. Etter siste settet snakket Johnny og Rock med kvinnen, som var i midten av tjueårene, og spurte om hun ikke kunne tenke seg å ta seg av Vidar denne natten. South Carolina Queen var ikke vanskelig å be.
– Sure thing, introduce me, svarte hun med store hvite amerikanske tenner.
Da Vidar rapporterte tilbake til kollegaene dagen etter, var han både begeistret og litt forskrekket. «Fy faen, hun var helt gæren, hu beit meg i balla, gitt!» og videre: «De nye rollemodellene var ikke søndagsskolelærere og Vidar ingen korgutt.»
Den allerede påfallende rocke-folkelige harryheten til Busk underbygges av et enda mer breialt «præ-hæ hæ»-språk der intervjuobjekt og intervjuer slår hverandre karslig på ryggen. Det er kanskje ok i en historie som dette her, men også når det er snakk om økonomi på ville veier, voldsomt temperament eller mennesker Busk har såra dypt, så kommer det heller ikke noen dypere erkjennelse.
Om Balladen om Vidar Busk er et symptom på en maskulin bluesverden, vet jeg ikke, men Hilde Beate Lia poengterer i alle fall i sin utgivelse Crazy Cryin’ Blues. Tett på bluesens kvinner at det er nødvendig med en egen bok som fremhever «de tøffe blueskvinnene». Hun har laget et lettlest og oversiktlig, notispreget bildeleksikon, en slags first price coffee table book med intervjuer av sentrale kvinner.
Hun går gjennom de første blueskvinnene fra 1880, ender opp hos samtidige norske kvinner og gjør samtidig rede for bluesens iboende protestpotensial. Bessie Smith, Big Mama Thornton, Mamie Smith, Ma Rainey, Etta James og Janis Joplin er noen av kvinnene som presenteres i dette oppslagsverket, som fungerer som en inngangsport både til å lese og høre mer.
METAL OG MYTER
Den musikksjangeren som kanskje har vært aller mest hjemsøkt av myter og fordommer, er black metal. I Dødsarkiv forteller Mayhem-bassist Jørn «Necrobutcher» Stubberud levende og lattermildt sin historie om «verdens mest dødelige band».
Sverre Knudsen beskriver punkens opprør som et av de siste i 1979. Tja, det finnes flere måter å se det på.
Gylve Fenris Nagells tekst om norsk black metals historie i Klassekampens musikkmagasin 5. oktober lanserer en annen form for mening og opprør:
Og så begynner historien. Vi visste ikke da at ondskap i musikk allerede hadde hatt sine myopiske inntog tidligere. Man visste om bluesens crossroad-referanse og det syndige i hoftebevegelsene til Elvis, mindre visste man om Link Wray sin tidlige forvorpning av gitarlyd, Coven og Black Widow sine tidligere verker. Men pytt, Black Sabbath visste vi alle om. Pony, som i sin tid sto bak kulturinitiativet BOOTLEG på Grünerløkka, kunne fortelle meg at da de var unge på syttitallet så gikk folk rundt med diverse buttons, men hans gjeng likte Sabbath – og hadde også buttons. Men deres buttons var med vilje HELT SVARTE OG UTEN MENING. Perfekt. En slags oppstandelse fra INTET.
Jørn Stubberud ble i 2014 kontaktet av skribent Svein Strømmen og fotograf Christian Belgaux. Førstnevnte har allerede skrevet grundig og godt om Mayhem i musikkmagasinet ENO og de siste årene gjort seg bemerket som en ganske unik musikkskribent. (Strømmen har også tidligere vist seg som et slags Mayhem-leksikon for meg. Da jeg havnet i en diskusjon med finanskar Thorstein Selvik om Mayhem i DN for noen år tilbake og trengte noen bevis, fisket Strømmen frem noe materiale fra Mayhem fra riktig gamledager, materiale jeg vil betegne som «smalt». Så det er ikke en overraskelse at det kom en bok fra den kanten.)
Strømmen har for øvrig markert seg de siste årene som en detaljorientert og nerdete skribent med et humoristisk formidlingstalent. Etter at Strømmen ble huket inn i ENO av redaktør Eirik Kydland, har han skrevet de mest originale musikkreportasjene i landet de siste årene og senere fortsatt i Klassekampens musikkmagasin.
Kydland la merke til Strømmen på nettsamfunnet Underskog (og i Agresso, et musikkprogram på Studentradioen i Bergen) og mener Strømmen viser at han har enorm peiling på det han skriver om, men uten å være hoverende. Han bruker ofte – OFTE! – majuskler, men uten å være brautende. Han drikker etter sigende mye energidrikk og brus og kaffe når han skriver, noe som merkes. Han er latterlig morsom, selv om – eller kanskje nettopp fordi – han en gang hevdet å ha stjålet alle vitsene sine fra dataspillet Leisure Suit Larry. Leser man Svein, lærer man masse, man har det gøy mens man leser, og ikke minst: Man får lyst til å høre på musikken han skriver om.
Ofte blir man sittende og lytte til musikken på en ny måte. Svein Strømmen driver nemlig ikke bare og gjengir rockehistoriske fakta og gamle floskler, han lytter og tenker mens han skriver. Han er en sånn skribent som får en til å løpe til bladkiosken for å punge ut for en hel utgivelse, et helt blad, en hel bok, bare fordi man vet at han har skrevet en liten notis. Og sånne (musikk)skribenter finnes det svært få igjen av. Man kan vel egentlig telle dem på én finger.
KOMISK PRESISJON
Stubberuds allerede fascinerende historier serveres altså med en tidvis komisk presisjon som åpner historien opp, og som løfter det rike bildematerialet. Det ligger for eksempel mye humor i å beskrive hvordan det er å skulle ta dritskumle bilder med ljå, og hvor vanskelig det faktisk er å ta bilde av månen.
Vi begynte å ta bilder i skjulet til bestefaren min, så dro vi ut og grep tak i noen hageredskaper, en ljå og en øks. Deretter dro vi ned til Ski ungdomsskole og tok noen bilder på branntrappa der. Det var fullmåne den kvelden, og den sto skikkelig høyt på himmelen. Vi klatret opp på gelenderet med den intensjonen at vi skulle få en kul måne med på bildet. Men som alle som har noe peiling på foto vet, er det jævla vanskelig å ta bilde av månen.
Dødsarkiv er lite selvhøytidelig, og tonen i boken er upretensiøs, for å si det mildt. (For ikke å nevne hvor koselig den også kan være enkelte steder.)
For å være bassisten i et av verdens ledende metallband de siste tretti årene kommer det kanskje som en liten overraskelse at Stubberud helst har rapgruppa Cypress Hill på anlegget. Du har kanskje sett ham på fjernsyn, det hender han dukker opp på NRK. Det være seg i debattprogrammer, potensielle djevleutdrivelser eller i heavy metal-dokumentarer der han skjeller ut intervjuere som ikke skjønner greia og sier «Fuck you!» nesten hundre ganger.
Den dødelige historien om Norges mest kjente band har vært fortalt mange ganger før, men det er første gang Stubberud forteller på dette viset selv. Han mener at alt som har blitt skrevet om Mayhem, stort sett har vært unøyaktig, og at folk har gitt faen i detaljene.
Detaljrikt og nerdete har det virkelig blitt denne gangen, men ikke uten at de klarer å gjøre fortellingen om Mayhem til noe som også kan angå de som ikke hører på Mayhem, og som egentlig heller aldri vil gjøre det.
Stubberud er klar på at han ikke vil bruke masse plass på «de kjipe tingene som skjedde» med bandmedlemmene Pelle Ohlin, som tok sitt eget liv, og Øystein Aarseth, som ble drept, og det er heller ikke nødvendig denne gangen. Historien om Mayhem består også av sprø tilfeldigheter, folk som er på riktig sted til riktig tid (eventuelt helt feil sted til feil tid), søvnige små tettsteder og norske kjellerstuer. Slikt blir det bra historiefortelling av.
BERGENS FØRSTE PUNKER
Selvbiografien til forfatter Sverre Knudsen har blitt en omfattende affære – nesten 500 sider. Som i Dag Solstads Arild Asnes, 1970 møter vi også her en slags frihetlig sosialist som prøver å finne plassen sin et sted på den norske venstresida.
Boken er skrevet til døtrene for at de skal få et innblikk i hvordan det hele var. Den veksler mellom London, Oslo, Bergen og noen andre storbyer. Unge Sverre Knudsen er opptatt av rock, poesi, dada og revolusjon. Og av hvordan han skal kle seg.
Også Susanne Christensen skriver om stil og estetikk. Blant annet er hun opptatt av hvordan (kvinne)kroppen kan komme i veien for det man egentlig skal drive med. Stil og mote, og da også antimote, er en naturlig del av ulike subkulturers selvstendighetsstrategier. Mens Knudsen undrer på hvordan han fortsatt kan se radikal, men samtidig stilig ut, beskriver Christensen hvordan en feministisk undergrunnsbevegelse opplevde at innholdet deres ble redusert til et motespørsmål.
Dette evige splittende blikket på jenters pene ytre (attråverdig) og stygge indre (ikke attråverdig), som kan skape sorg i jenters liv, inntil det oppleves som en slags fysisk smerte etter slag:
Riot Grrrl er ikke noe moteverksted, det er først og fremst musikken som fôrer jenterevolusjonen; jentene kalles frem til scenen, og jentene på scenen kaller jentene i salen frem, ikke bare for å lage fest, men ofte også for å beskytte bandet mot aggresjon fra mennene som nå må finne seg i å stå langs veggen og bevitne noe usedvanlig: jenter som faktisk insisterer på disse famlende bevegelsene, jenter som kan være både kunstnerisk, politisk og seksuelt provoserende.
For Knudsen på 1970-tallet er ikke refleksjonsnivået helt der. Knudsen skriver at «På 1970-tallet var det gruppa som gjaldt i politikkens verden. Du lette til du fant et fellesskap som du kunne leve med, og tilpasset deg det».
Men han trengte å finne noen som matchet hans ambisjoner når det kom til klær. Han går i dybden når det gjelder stilen til SUF-ere, forskjellene på norske parkaser og modversjonen, hva Vivienne Westwood hadde å si for punkestetikken, og han er svært nøye med å analysere klærne til jentene hans tiltrekkes av, og på hvilken måte de er motstrøms.
Det er noe nostalgisk over 1979, noen kapitler kjennes som en av de der retro Solo- eller Hennig Olsen-reklamene. Hatt og hornbriller, støvet på sjelden vinyl som pustes av plata. Det var nok helt sikkert sånn, men det kjennes tidvis noe konstruert for meg som definitivt ikke var der: «Jeg kjøpte mine første singler da jeg var 8–9 år gammel, i 1964. Jeg hadde akkurat lært at ‘sanger på radio’ er popmusikk.»
Historien går vel langsomt noen steder, og det tar tid før den for mange viktigste delen, den om The Aller Værste, blir skildret grundig. Likevel – som sannhetsvitne er den en fin skildring som viser hvordan det å være et politisk menneske og det å høre på musikk endrer seg, og hva som kan være både fordeler og ulemper ved disse endringene.
GRENSESPRENGENDE LIV
Neil Young har også kommet med nok en selvbiografi, Special Deluxe. Mitt liv. Mine biler, heter den. Dette er 400 sider om Youngs historier fra ungdommen samt en rekke svært amatørmessige tegninger av gamle biler han liker (!). For dette er altså også en bok om bilinteressen til Young. (Og selv om jeg holder på å ta lappen og for første gang i mitt liv har fått interesse for samhandling i trafikken, skilt og bilmotorer, klarte jeg dessverre ikke å mobilisere et snev av interesse for Youngs fascinasjon for å tegne artige gamle biler.) Det er dette som er tradisjonell musikkhistorieskrivning!
Susanne Christensens sjangerlek i En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika og diskusjoner om samtidige musikkfenomener kan og bør være til inspirasjon for hvordan fremtidige musikkskribenter skal tegne ned den norske musikkhistorien, nemlig på en mangefasettert, grublende og uforutsigbar måte.
Den norske musikkhistorien er full av oppsiktsvekkende øyeblikk, grensesprengende liv, ville oppturer, drøye nedturer og låter som sier mye om tiden de ble laget i.
Ved å skrive om en sjanger, en artist eller et band får man også mulighet til å kaste nytt lys over samtiden og nær fortid. Den musikalske tidskoloritten kan gjøre skildringen av forholdene i tidligere tider levende på en ny måte. Og i noen tilfeller viser det seg også at historien er bedre enn selve musikken.
