En god idé og en klar formening om hva man vil skrive om, er noe de fleste av oss strever med. Ikke minst hvordan ideen skal løses. Noen står kanskje opp etter en urolig natt, og så er det med ett noe som har ligget i underbevisstheten som våkner til liv og vil forløses. Men det kan også være som om en idé faller ned fra himmelen, man vet ikke helt hvor den kommer ifra. For min egen del har jeg alltid lett etter sprekker i en forklaring eller i en historie jeg leser eller hører. Stemmer alt? Hva er det som ikke er blitt fortalt, ligger det noe uforklart her? Det viktigste er at det berører noe i meg. Det var slikt jeg søkte etter historier i de mange årene jeg var journalist. Jeg har videreført den samme jakten som forfatter og senere som historiker. Noe nytt har likevel kommet til meg, og er blitt stadige tydeligere, nemlig betydningen av fysiske objekter og hvordan de kan være bærere av fortellinger og inspirere til å skrive.
EN PERSONLIG REISE
Fra jeg var speider i 12–13-årsalderen samlet jeg på ting. I Vassfaret fant jeg bjørnespor, men også, i en ruin av en sæter, en gammel sigd og et enda eldre strykejern. Senere lette jeg etter fossiler, særlig trilobitter. Da jeg fant den 450 millioner år gamle trilobitten Nileus Armadillo, ble jeg så henført at jeg skrev et dikt. Skuffelsen var stor da ingen ville trykke det.
Gjenstander som har påvirket meg, er de som har appellert til meg på en helt spesiell måte og materialiserer en historie. Slike ting har en «refleksiv og emosjonell dimensjon»1. De jeg nå skal fortelle om, er konkrete levninger fra annen verdenskrig som har tatt meg med på en personlig reise i en brutal historie. Det dreier seg om et svart-hvitt-fotografi av Ruth Maier, et treskrin fra Ukraina med vakre utskjæringer og en grønnfarget, rusten metalkopp fra krigsfangeleiren Bjørnelva på Saltfjellet. Mennesker som har holdt i disse gjenstandene, kan ha dødd med få muligheter til å forsvare seg. Hva er deres historie? Knut Kjeldstadli viser til skillet mellom «kilder som bare kan brukes som levninger, og kilder som også kan brukes som beretninger», og sier om dette skillet at det «kan billedlig uttrykkes som en rettssak der en skiller mellom å ha indisier, ‘circumstantial evidence’, og ha direkte vitner».2 Historien til de tre gjenstandene måtte derfor etterforskes.
SKYGGEN
Jeg vokste opp i skyggen av annen verdenskrig. Far var en del av denne skyggen fordi han var nazist og en av Adolf Hitlers soldater. Vendepunktet i forholdet mitt til ham og hans mørke historie var en reportasje jeg skrev i 1995 som fikk store konsekvenser for meg selv, men også for andre. Reportasjen handlet om hva som skjedde i 1942 da jødene i Norge ble frastjålet alt de eide av tyskere og ikke minst av nordmenn.3 På samme tid som nesten 800 jøder ble deportert for så å havne i dødsleirer, ble leilighetene og bankboksene deres tømt. Alle spor av jødisk liv i Norge skulle fjernes. Til sist nedsatte regjeringen en kommisjon for å granske det som hadde skjedd under krigen, noe som igjen førte til at Stortinget i 1999 vedtok å tilbakeføre over 400 millioner kroner til jøder i Norge og deres etterkommere. Det var enighet om at norske jøder og deres familier hadde blitt utsatt for økonomisk urett, og at staten hadde et ansvar.
Først noe senere forsto jeg at jeg måtte ha tenkt på fotografiet av Ruth Maier da jeg skrev reportasjen. Ruth flyktet fra Østerrike til Norge etter at Tyskland hadde invadert landet hennes. Min mor var blant dem som ble kjent med henne, det skjedde høsten 1940, da mor besøkte sin bror på Lillestrøm, der Ruth også bodde. Mor feiret sin 16-årsdag der, og Ruth bakte kake til henne og skrev også et dikt til henne. Jan Erik Vold har publisert Ruth Maiers dagbok, der vennskapet med mor er skildret. Mor fikk et fotografi av Ruth som jeg har arvet, og på baksiden står det «Fra Ruth til Agnes. Ha det bra 5.10.40». To år senere ble Ruth arrestert i Oslo og endte sitt liv i Auschwitz. Bildet jeg arvet fra mor, vil for alltid være et minne om det som skjedde med henne og de mange jødene som uten skånsel ble drept på grunn av hat. Mor kom alltid tilbake til Ruths historie og forklarte på sin direkte måte at «hun ble jo gasset».
Vennskapet mellom mor og Ruth gjør mors og fars felles historie enda mer paradoksal og problematisk. I januar 1941 bestemte far seg for at han skulle hjelpe Adolf Hitler, og han vervet seg for å bli SS-soldat. Sammen med andre nordmenn ble han sendt til Ukraina, der jøder var ett av krigens mål. Mors jødiske venninne ble altså drept av den ideologien far kjempet for. Mor var langt fra nazist, men til tross for dette valgte mor å gifte seg med ham under krigen. Det heter at kjærlighet gjør blind, men jeg tror mor trodde at det fantes en annen mann bak uniformen.
SKRINET
Far hadde et vakkert skrin i lindetre med seg i bagasjen fra slagmarken da han kom tilbake til Norge høsten 1942. Mor ga meg det da han siden forlot henne, og hun ville kanskje forsøke å kvitte seg med alt ved ham. Det tok meg mange år før jeg forsto at fotografiet og skrinet på sett og vis har rammet inn mitt liv. Portrettet av Ruth hadde mor lagt i skrinet sammen med et fotografi av far, og slik fant jeg de to bildene. Mor hadde riktignok klippet til bildet av far slik at ingen skulle se at det var en SS-uniform han bar. Hun forsøkte kanskje å tilpasse ham til Ruth der de ble liggende sammen ansikt til ansikt i skrinet.
Skrinets og fars historie kunne ikke vente lenger. Skulle jeg finne ut hva han hadde vært med på, måtte jeg snakke med ham. Viktigst var at jeg ville vite hva han mente om krigen så mange år etter at han hadde avlagt sin ed til den tyske diktatoren. Men først måtte jeg gjøre ferdig min egen historie om jøderanet. Reportasjen fra 1995 utviklet jeg til boken Oppgjør i skyggen av Holocaust, som riktignok først kom i 2002. Først da boken var ferdig, kunne jeg hente frem igjen treskrinet. Det bar kanskje på en historie som kunne gi svar på fars historie. Den kunne være som en kinesisk eske med flere rom – og fortellinger. Far hadde alltid fortalt at det kom fra Russland, men hvordan hadde han fått tak i det? Eller fra hvem hadde han eventuelt fått det?
«JUDEN, JUDEN»
I mange år unngikk jeg far fordi jeg ikke ville vite av hans historie og følte ubehag ved tanken på at jeg hadde arvet noe fra ham. Så viste det seg at han hadde lest inn en rekke kassetter til meg. Han hadde ingen å snakke med, så han holdt enetaler som han spilte inn. Gjennom min eldste datter, som ville ha en bestefar, fikk jeg en skoeske med noen av kassettene. Jeg begynte å lytte til dem, og fikk høre ham trygle meg om å lytte til hans fortelling. Det var en bønn jeg ikke kunne motstå, jeg tok kontakt, og så begynte samtalene mellom oss. Jeg presset ham og forsøkte i mer enn to år på alle vis å få svar ut av ham. Til sist spurte jeg ham derfor rett ut om hvor mange jøder han hadde drept. Han svarte ikke direkte på spørsmålet, men forklarte at ukrainerne pekte ut jødene. «Juden, Juden», sa de, sa far.4 Hva gjorde dere da, spurte jeg. Spørsmålet mitt ble hengende i luften. Kanskje ville han ikke, eller kunne han ikke svare. Jeg måtte derfor rett og slett reise til Ukraina, hvor skrinet måtte komme fra. Han hevdet selv at det kom fra Russland, men der hadde han jo ikke vært. Med skrinet i kofferten bega jeg meg til Lviv, hovedstaden vest i Ukraina. Jeg ville løse skrinets gåte og selv se det landskapet der far og Regiment Nordland hadde herjet. Jeg dro ut på en reise i min egen historie fordi fars historie var blitt min.
Å følge i fars fotspor i Ukraina helt i vest, der hundretusener av jøder og andre uskyldige ble drept, var ubehagelig og skremmende. Lviv er en spennende by politisk og kulturelt og var en gang en flerkulturell by med en stor polsk og jødisk befolkning. Men utenfor Hotell Sputnik var det flokker av svarte villhunder. Jeg holdt meg på avstand fordi de minnet meg om de SS-soldatene far var en av, de som hadde streifet etter jøder.
Dypt nede i kofferten hadde jeg gjemt fars skrin. Jeg tok skrinet med til det historiske museet i Lviv, der det er eksperter på kunsthåndverk. To dager senere fikk jeg svaret: Jo da, skrinet var fra Vest-Ukraina, og de utskårne «geometriske ornamenter» er typisk for folkegruppen hutsulenes tradisjonelle håndverk. Hutsulene lever i fjellkjeden Karpatene i Sør- og Vest-Ukraina. Senere fikk jeg vite av en eldre kvinne i en landsby lenger øst at mange oppbevarte smykker og penger i slike skrin, også jøder gjorde det. Ville derfor et skrin med et så viktig formål uten videre bli gitt bort frivillig til en fremmed soldat? Tilbake på hotellet ringte jeg far og spurte ham rett ut om han hadde stjålet det. Det var ikke et lett spørsmål, forsto jeg, og han svarte at han måtte vel ha fått det fra en bonde eller noe sånt. Mer var det ikke å få ut av ham. Tilbake i Norge forsøkte jeg å få flere svar fra far. Far var 86 år gammel, og kanskje husket han ikke mer, eller så ville han ikke svare fordi hele historien var noe han ikke kunne leve videre med.5 Om skrinet var en kinesisk eske, var det ikke flere rom som ville åpne seg.
SKRINETS HEMMELIGHETER
Da Fars krig kom ut, ble historien om skrinet, om far og hans krig og mine forsøk på å forstå ham, og dermed meg selv, godt mottatt. Når jeg holdt foredrag om boken, forsøkte jeg å forklare at jeg hadde kommet frem til at far ikke var et ondt menneske selv om han hadde vært med på onde handlinger. Far hadde på sett og vis selv blitt et offer for de politiske valgene han hadde tatt. Hans valg hadde ødelagt andres liv, men også hans eget. Ikke alle var enige i at det kunne være slik. Og det forsto jeg godt. Det satt langt inne, men jeg hadde forsonet meg med ham og han med meg. Og det betydde mer enn at boken ble tildelt Brageprisen. Enda viktigere var det jeg lærte selv av dette onde minnet. Arbeidet med boken ble en erkjennelsesprosess som styrket min motstand mot ekstremisme og totalitære holdninger. Nettopp derfor uttalte jeg i et intervju i NRK at brennende hjerter lett kan bli til aske.6 Det fanget en tekstilkunster opp, og setningen ble til et broderi som inngikk i en vandreutstilling under tittelen «Cruelty Has a Human Heart». Men Fars krig ble til mer enn et broderi.
BREVET FRA FRÆNA
En dag i 2012 kom det brev fra en pinsemenighet på Fræna utenfor Molde. Brevet handlet om Ukraina og Fars krig. Interessen for boken hadde dabbet av, men brevet skulle føre meg til sporene etter far og krigen enda en gang. Brevet forklarte at menigheten hadde fått en plan, og at de lurte på om jeg ville være med på å sette den ut i livet. Jan Tore Torsnes eier et transportfirma med biler og busser, og menigheten han tilhører, har i flere år drevet et hjelpeprosjekt for den fattige landsbybefolkningen i byen Smotric i Vest-Ukraina, sammen med pinsevenner der. Allerede før pinsevennene begynte å hjelpe landsbyen med landbruksmaskiner og annet, var det interesse for Ukraina på Fræna fordi den ukrainske krigsfangen Fedosjev Goman ligger gravlagt på Bud på Fræna. For her bygde tyskerne et voldsomt festningsverk med krigsfanger. Det var på en av turene til Smotric at Jan Tore Torsnes lyttet til lydbokversjonen av Fars krig. Med ett gikk det opp for ham at jøder ble drept i den delen av Ukraina. Det var en historie han ikke kjente til, og han forsto at norske SS-soldater kunne ha vært i «hans» landsby da det forferdelige skjedde. Han kontaktet byens ordfører for å spørre om hva som hadde skjedd med jødene der. Svaret kom som et sjokk. 3000 jøder fra landsbyen og distriktet ble drept etter at Ukraina ble invadert. Da var det hjelperne fra Fræna bestemte seg for at Smotric trengte et nytt minnesmerke for ikke å glemme drapene, og ikke minst burde nordmenn gjøre noe med det. Beslutningen var modig, siden mange ukrainere hjalp tyskerne da jødene skulle tas, og det er en historie som ikke passer inn i det nasjonalistiske Ukraina, der antisemittismen fortsatt lever.
Sommeren 2013 sto et 700 kilo tungt og to meter høyt monument ferdig i lys larvikgranitt. Ildsjelene i havgapet på Mørekysten hadde fått en lokal steinhugger til å gjøre jobben, og nå skulle den sendes til Ukraina. Jeg ble invitert til avdukingen av monumentet som en æresgjest, men først skulle det prydes med tekster på hebraisk, engelsk og ukrainsk. Der og da tenkte jeg mest på hva far ville ha sagt om han hadde visst hva boken om ham hadde ført til. Ville han ha vært stolt eller bare brydd? Noen ord fra meg på støtten var ønsket. De noe vage ordene «Fremtiden er vårt felles ansvar», riktignok på engelsk, ble hugget inn i granitten.
OPPGJØR I GRANITT
Fredag 13. september 2013 sto jeg sammen med 200 andre på kanten av en dyp, mørk kløft der jødene hadde blitt henrettet og kastet i en massegrav. Her i utkanten av Smotric ble det nye minnesmerket fra Norge avduket under en høytidelig seremoni. Jøder, vanlige ukrainere, gamle og unge og en halv busslast tilreisende fra Fræna var til stede under markeringen – også i bunader. Ved monumentet ble norsk og ukrainsk krigshistorie forent slik fars krig ble brakt tilbake til der den utspilte seg. Med det ble fortiden og det som skjedde der for over 70 år siden, til levende nåtid fordi det hatet som lå bak drapet på jødene i Smotric, fortsatt lever her og i store deler av Europa. Boken om far ble samtidig til en del av minnesmerket. Med det kunne freden senke seg over minnet om far, også den onde delen av det.
Det var likevel ikke helt over. 50 mil lenger øst i Ukraina skjedde det noe med Fars krig. Ukrainian Center for Holocaust Studies i Kiev var i ferd med å oversette den til ukrainsk. En av historikerne ved forskningssenteret hadde kommet over boken min etter at deler av den hadde blitt oversatt til engelsk. Kanskje kunne den på en ny måte brukes til å løfte frem jødenes skjebne i Ukraina, var hans tanke. Det tok lang tid å skaffe penger til oversettelse og trykking. Men i januar i år ble utgivelsen av den ukrainske utgaven en del av et seminar i Kiev hvor jeg deltok. Seminaret startet med ett minutts stillhet for alle dem som ble drept øst i Ukraina av russiske separatister. Seminaret ble avsluttet med et ekstraseminar der fire ukrainske historikere diskuterte Fars krig med meg, og hvordan den kunne brukes til å skape dialog mellom generasjonene om det som skjedde under annen verdenskrig. 100 biblioteker i Ukraina hadde allerede fått boken. Krigen i øst kom til å prege stemningen på seminaret, men så, midt i denne vanskelige dagsaktuelle situasjonen, dukket skrinet til min store overraskelse opp igjen. Jeg ble intervjuet av en ukrainsk tv-kanal, og da journalisten ville vite om jeg hadde tatt med meg skrinet, ble jeg svar skyldig. Med et lett ironisk smil slo journalisten fast at skrinet var et krigsbytte, og at jeg burde levere det tilbake. Så langt hadde jeg ikke tenkt. For skrinet var jo også blitt et minne om far som jeg ønsket å beholde.
SLAVEARBEIDERNE TIL NSB
Da den ukrainske versjonen av Fars krig gikk i trykken, var jeg i gang med å avslutte et prosjekt som handlet om krigsfanger i Norge. Under krigen kom det 97 000 sovjetiske krigsfanger til Norge og langt flere andre fanger fra andre land i tillegg til tvangsarbeidere. De skulle bygge deler av vår infrastruktur, flyplasser, kaianlegg, festningsverk og jernbane og naturligvis mye mer. På en av de mange turene mine langs Nordlandsbanen fikk jeg en kopp som en venn av meg hadde funnet i restene av fangeleiren Bjørnelva, der sovjetrussiske krigsfanger slavet på Nordlandsbanen.7
Slik skrinet fra Ukraina og bildet av Ruth Maier inngår i to av bøkene mine, ble denne rustne koppen en viktig inspirator da jeg skrev boken Fangene som forsvant. NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen, som kom tidligere i år. At boken om NSB også har en tilknytning til far og hans krig, var noe jeg oppdaget da jeg forsket på historien. Noe over 10 000 av de sovjetiske krigsfangene som kom til Norge, var ukrainere. Far husket godt at han hadde vært fangevokter da hans regiment hadde tatt svært mange krigsfanger i Ukraina. Fra Mo i Rana til Fauske ble det satt inn 12 000–13 000 sovjetiske krigsfanger på den 14 mil lange strekningen der NSB selv hadde et overordnet ansvar for arbeidet. Også ukrainske fanger må ha vært blant dem. Noen av dem far ble satt til å vokte over i Ukraina, kan faktisk ha endt opp som NSBs slavearbeidere. Det var flere tråder til andre historier å finne i historien. NSB fraktet jøder til Oslo havn, der transporten videre med skipet «Donau» endte i dødsleirer og gasskamre. Ruth Maier ble sendt ut av landet i den samme transporten. Slik ble NSB-boken også koblet til det jeg hadde skrevet om jødisk historie.
SPRENGT I BITER
La meg vende tilbake til utgangspunktet og forholdet mellom ting og tekster og kravet til kilder og beretninger. Det er dokumentert at min mor og Ruth Maier var venninner. Ikke minst Ruths dagbøker bekrefter det. I asfalten utenfor Dalsbergstien 3, der hun ble arrestert, er det også lagt ned en minnestein med hennes data. Fotografiet av henne er en del av historien som inkluderer mor. Det er også dokumentert at fars skrin er ukrainsk. Og jeg har fått vite hvor viktige skrin som dette var. Skrinet forteller en historie. Så hva med koppen fra fangeleiren? Til tross for at jeg ikke kunne knytte koppen direkte til en person eller en umiddelbar hendelse, er den et uttrykk for fangenes skjebne under byggingen av Nordlandsbanen. Deres arbeid for NSB er tidligere ikke blitt fortalt, og slik blir den navnløse fangens kopp et symbol på denne historien. Ikke langt unna der koppen ble funnet, er det rester etter en minnestøtte som krigsfanger satte opp etter krigen. I 1951 ble den sprengt i biter. En norsk offiser hevdet den var upassende. Slik minnet om hvem som utnyttet fangene skulle forsvinne, skulle koppen aldri ha blitt funnet.
Basert på mine egne erfaringer har jeg med dette ønsket å formulere noe om gjenstander og minner og hvordan reportasjen om jøderanet fra 1995 og tre bøker jeg har skrevet, henger sammen. Hvordan det ble slik, kan jeg ikke helt forklare. Det er forskningsiveren og gleden ved å skrive som har drevet dette frem, uten at sammenhengen var tilsiktet. Jeg har søkt etter det som kan kaste nytt lys over såkalte underkommuniserte hendelser fra krigen, fordi fremstillinger av kriger og okkupasjoner på en avgjørende måte former nasjoner og menneskers syn på seg selv og sin egen historie og setter alt og alle på en prøve. En patriotisk tilnærming til krigshistorien vil lete etter helter og svikere, slik det skjedde i store deler av Europa etter 1945. I vårt tilfelle har det bidratt til at det er skrevet lite om konsekvensene av samarbeidet mellom nordmenn som ikke var medlemmer av NS, og okkupasjonsmakten. Forties krigshistorien, som i NSBs tilfelle, kan det bidra til at nasjoner og folk tror de er bedre enn det de er. Det kan føre til en selvgodhet som i verste fall kan utnyttes politisk av nasjonalistiske demagoger. Historier kan skrives og formidles slik at de treffer noe i vår egen samtid dersom dette har relevans. De mange dramatiske valgene mange sto overfor under annen verdenskrig, kan vise seg å være aktuelle i vår egen tid.8 Annen verdenskrig «lever med oss og hos oss»9. Men det er et vanskelig og følsomt terreng å gå inn i. Jeg er blitt kritisert for å moralisere over NSB-ansattes handlinger under krigen i årets bok. Selv mener jeg at det ikke er moralisme å fortelle hva enkeltpersoner eller firmaer foretok seg under press, på grunn av medløperi eller av andre årsaker. Det er i stedet en tydeliggjøring av hvor nødvendig det er å ha beredskap overfor valg som kan gå utover andre enn oss selv. Å ikke gjøre det er å vike unna og bidra til fortielse, som skader langt mer.
Litteratur:
Mats Burström. 2007. Samtidsarkeologi. Introduktion till ett forskningsfält. Studentlitteratur
Knut Kjeldstadli. 2007 1999. Fortida er ikke hva den engang var. Universitetsforlaget
Daniel Mendelsohn. 2009. Forsvunnet. Forlaget Press
Jan Eivind Myhre. 2014. Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer. Pax
Jan Erik Vold. 2010. Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge. Gyldendal
Bjørn Westlie. 2002. Oppgjør i skyggen av Holocaust. Aschehoug
Bjørn Westlie. 2008. Fars krig. Aschehoug
Bjørn Westlie. 2015. Fangene som forsvant. NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen. Spartacus
Jay Winter. 2010. «Thinking About Silence». I: Winter et al. (red.). Shadows of War. Cambridge University Press
1 Burström: 102
2 Kjeldstadli: 174
3 «Det norske jøderanet». Dagens Næringsliv 27.05.1995
4 Daniel Mendelsohn har i sin bok Forsvunnet også fortalt om hvordan ukrainere hjalp Hitlers tropper i jakten på jøder. Mendelsohn: 598
5 Den amerikanske historikeren Jay Winter har understreket at grupper av mennesker etablerer en taushet de kan leve med. Winter: 23
6 «Hvor mange jøder drepte du, far?» NRK P1 13.04.2014
7 Senere har jeg funnet en rekke andre gjenstander i restene etter fangeleirene langs Nordlandsbanen i Dunderlandsdalen og på Saltfjellet.
8 I Prosa 1/2015 bruker Mona Ringvej begrepet «moralske imperativer» om bøker som åpenbart tydeliggjør moralske valg eller dilemmaer, og som har en «moralsk grunntone», noe jeg forstår hun advarer mot. Tekster av mer personlig karakter har større handlingsrom til å være moralske, ifølge Ringvej.
9 Myhre: 208
