Fastfrosset i veggen

Dette drømmebildet dukket stadig opp i meg under min redaktørperiode i Prosa – særlig i den første tiden.

Da nåværende redaktør Sindre Hovdenakk spurte om jeg hadde lyst til å skrive en tekst om min redaktørperiode fra 2011 til 2013, dukket dette bildet opp på nytt. Jeg ble nysgjerrig og fikk lyst å utforske det nærmere. Det er et enkelt bilde. Det forteller om en blivende redaktør som kjente seg uerfaren og litt engstelig, som var usikker på hva som skulle til for å fylle disse nye redaktørskoene, som var redd for å gjøre feil, og som ikke våget å risikere for mye. Redaktøren fryste tidvis fast i denne veggen, kan jeg tenke nå.

LITT AV ALTJeg sitter og skriver denne teksten på hjemmekontoret hvor jeg så ofte satt og redigerte tekster i Prosa-tiden. Til venstre for meg en bred BBB-reol, med bøker inndelt i to kategorier: skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg lar blikket gli raskt over reolen, men det er ikke en sakprosabok blikket fester seg ved. Derimot et modernistisk verk fra første halvdel av 1900-tallet: Robert Musils Mannen uten egenskaper. Jeg har levd for lenge til å tro at sånt er helt tilfeldig. Det er nok en grunn til at blikket fester seg der, akkurat nå. For det er dette jeg undrer meg over når jeg tenker på Prosa slik jeg redigerte det: Var det et tidsskrift uten egenskaper? Eller for å si det på en annen måte: Var det et tidsskrift som forsøkte å nå ut i så mange ulike sakprosaretninger at det var vanskelig å oppdage tidsskriftets egenart, sjel eller identitet?

For dette tenker jeg også kan være Prosas problem og utfordring for enhver redaktør som skal redigere det: Sakprosafeltet er så vidt og grenseløst at man kan gå seg fullstendig vill hvis man ikke bestemmer seg for å ramme inn feltet på sin bestemte måte, ta noen valg som utelukker noe og legger vekt på noe annet. Slik var ikke mitt Prosa. Jeg ville ha med alt.

Jeg husker hvordan jeg tenkte og lekte meg da jeg skapte tidsskriftet i hodet mitt høsten 2010, månedene før jeg begynte. Jeg skulle lage et mangfoldig tidsskrift, med mange ulike teksttyper: journalistiske sjangre som samtaler, reportasjer og intervjuer, i tillegg til essayistikk og anmeldelser – helt i tråd med hvordan mange andre tidsskrift ble redigert på det tidspunktet. Det var litt tidsånden – ta elementer fra det typiske magasinet inn i tidsskrift-verdenen, uten at det skulle gå på bekostning av tidsskrift-følelsen.

HØY HIMMEL Det andre jeg ville, var å redigere et tidsskrift under en så høy sakprosahimmel som mulig. Jeg ønsket et svært utvidet sakprosabegrep inn i tenkningen og spaltene. For å definere det enkelt: Alt som ikke er skjønnlitteratur, er sakprosa. Funksjonell og litterær sakprosa hånd i hånd. Det betød at en NOU-rapport i utgangspunktet var like interessant å få anmeldt som den nyeste sakprosaboken til en Ivo de Figueiredo eller en Mette Karlsvik. En liten plakat på en lyktestolpe om en forsvunnen katt var i prinsippet en like interessant tekst å analysere som en ny pensumbok i sosiologi ved universitetet. Jeg var også bevisst på å få inn mer naturvitenskapelig sakprosa i spaltene, som en motvekt til humaniora/samfunnsvitenskap. Jeg likte ambisjonene godt, og syntes denne varierte miksen av stoff og sjangre var spennende å jobbe med.

«Ja til alt» var altså ledestjernen, og nå i ettertid kan jeg undre meg over om det ble for mye, for vidt, slik at det jeg var redd for – å skape et Prosa uten egenskaper – ironisk og pussig nok var noe av det jeg oppnådde gjennom denne tenkningen. Var det slik at det jeg trodde skapte en identitet til tidsskriftet, ble til ikke-identitet? Jeg er ikke sikker. Det er også mulig å snu det på hodet: å tenke at det mangefasetterte nettopp var identiteten og egenarten til tidsskriftet jeg redigerte.

DET KOMPROMISSLØSE Jeg elsker det kompromissløse. Når jeg ser filmer av regissører som Lars von Trier, David Lynch, Joel og Ethan Coen eller David Fincher, blir jeg slått av hvordan de klarer å feste et grep og gi filmene en stemning og et avtrykk som kun er deres. Det er vanskelig å sette fingeren på hva de gjør for å skape denne opplevelsen, men for å få det til må de være helt kompromissløse. De vet at gud og djevelen gjemmer seg i detaljene. De vet at hver eneste scene må jobbes gjennom på nytt og på nytt for å gi meg som seer følelsen av at jeg ser en Coen-film. Det er særlig imponerende å få dette til på film, som jo er et svært komplekst medium og som oftest involverer et stort antall mennesker. Da er det lettere å forstå at en forfatter eller kunstner makter å lage sitt eget avtrykk – sin egen stemme eller strek. Det er enklere å være kompromissløs på egne vegne enn på mange andres.

Jeg tenker at å redigere et godt tidsskrift er mer likt filmregissørens utfordring enn forfatterens. Også tidsskriftredaktøren må forholde seg til mange stemmer og personer gjennom alle tekstene som kommer inn til redaksjonen. Den kompromissløse redaktøren vil redigere tekstene så strengt og så hardt at de også får redaktørens stråleglans på seg. Og ikke minst: Hun vil refusere alt som ikke har mulighet for denne typen kvalitet. Slik jeg tror og tenker Kaja Schjerven Mollerin redigerte Vinduet i sitt eneste redaktørår i 2014, som så velfortjent ble kåret til Årets tidsskrift nylig.

Skulle jeg redigert Prosa på nytt, ville jeg forsøkt å være mer kompromissløs, selv om jeg egentlig ikke har personlighet til det. Jeg er for snill. For konfliktsky. For kompromissvillig. Men uansett: Hvordan kunne mitt kompromissløse Prosa sett ut? Tenk deg et Prosa som kun tar for seg sakprosa innen naturvitenskap/ populærvitenskap. Tidsskriftet hadde trolig blitt irrelevant for humaniora-segmentet, men interessant for en liten krets. Jeg kunne stått for det. Eller hva med et Prosa som kun tok for seg ett sakprosaemne i hvert nummer – og hvor én talentfull skribent fikk boltre seg gjennom 72 sider i tidsskriftet. 18 utgaver – 18 bidragsytere. Krevende å få til, men kunne blitt spennende. Eller enda mer vågalt og sært: et Prosa som bruker all spalteplass på den boksjangeren som trolig blir mest stemoderlig behandlet av alle, selv om den er uhyre vesentlig: lærebøker for grunnskolen. Ikke et sexy Prosa, men et viktig et som virkelig tok resepsjonen av lærebøkene på alvor. 18 nummer med lærebøker (gjesp). Eksemplene kunne vært flere, men poenget er viljen til det kompromissløse. Viljen til å glede noen – og til å gjøre andre misfornøyd. Viljen til å skape et avtrykk som står seg for ettertiden.

FORM OG INNHOLD Da jeg begynte i Prosa, kom jeg fra redaktørstolen i bransjebladet Bok & samfunn. Her var hovedfokuset innhold, ikke form. Innholdet der handlet i stor grad om bokbransjens rammevilkår og hvordan disse står i et spenningsforhold til hva slags litteratur som til enhver tid gis ut. Også dette tok jeg med meg inn i Prosa – ambisjonen om å få fram disse spenningene og sammenhengene i spaltene, både på lederplass og gjennom samtaler, essays og intervjuer i tidsskriftet.

I Prosa var form like viktig som innhold. Noe av det mest spennende disse tre årene var å få et enda nærere forhold til tekst. Mens jeg før hadde et mer intuitivt forhold til hvorfor en tekst fungerte eller ikke, måtte dette nå forklares i detaljerte tilbakemeldinger til skribentene. Følelser og fornemmelser måtte gjøres om til analytisk språk. Krevende, men givende. Særlig gøy var det når skribentene ble ekstra motivert av tilbakemeldingene og satte inn et gir til for å heve teksten ytterligere.De beste øyeblikkene i Prosa var når det tikket inn tekster i innboksen hvor innhold og form gikk opp i en høyere enhet. Der man merket at skribenten hadde sin helt spesielle stil, ulikt alt annet man hadde lest. Det var ikke så ofte det skjedde, og det skjer nok sjeldnere i sakprosafeltet enn i skjønnlitteraturen. Mye sakprosa har slagside mot innholdet. I den grad forfatterne er opptatt av form, handler det ofte om å få formidlet innholdet i et klart, tydelig og leservennlig språk, men uten at man kan merke en tydelig forfatterstemme. Et godt Prosa-prosjekt de neste 20 årene: å utvikle flere tydelige sakprosastemmer.

I BEVEGELSE I dag jobber jeg som redaksjonssjef i Tidsskrift for Norsk psykologforening. Jeg er tilbake i et landskap hvor innholdet – i dette tilfellet psykologifaget – er viktigere enn form. Jeg redigerer mye psykologisk tekst, både fagessays, debattinnlegg og anmeldelser – for å nevne noen sjangre. Men jeg merker at jeg er relativt streng – nærmest kompromissløs! – når det kommer til redigering av tekst. For ulikt Prosa er det ikke frilansskribenter og tekstbevisste universitetsfolk som fyller spaltene. Det er først og fremst forskere, ofte med et instrumentelt forhold til tekst og språk. Et vanlig problem da er at formen står i veien for innholdet – som kan være et interessant vitenskapelig funn.

Drømmebildet fra Prosa-tiden er der ikke lenger, men når jeg lukker øynene, kan jeg mane det fram på nytt. Men med en vesentlig forskjell. Han som står der i veggen, er ikke lenger fastfrosset. Han klatrer. Oppover, sidelengs, iblant noen steg ned for å kunne finne en enda bedre passasje oppover igjen. Men som oftest i bevegelse. En bevegelse jeg kan takke tiden i Prosa for.