I en av flere nekrologer i avisen Le Monde trykt umiddelbart etter den tyske sosiologen Ulrich Becks død 1. januar i år, mente artikkelforfatteren at Beck var et eksemplar av en utdøende art: den pasjonerte forsvareren av europeisk samarbeid, med ståsted til venstre i politikken. Det er en skapning som ikke har tatt så stor plass i den norske intellektuelle og politiske faunaen, men den er en ganske typisk representant for sekstiåtterne ellers i Europa. Disse forkjemperne for et samlet Europa har vært lette å høre og se både i politikken – studentopprørsvennene fra 1968, Daniel Cohn-Bendit og Joschka Fischer er her blant hovedpersonene – og i akademia, der den litt eldre Jürgen Habermas har vært den mest insisterende forsvareren av det europeiske prosjektet. Som en kombinasjonsvariant, en akademiker med vilje til å være med på å endre politikken i Europa, stilte Ulrich Beck likevel i en egen klasse.
RISIKOSAMFUNNET Ulrich Beck, født i den tyske byen Stolp (nå polsk) i 1944, ble en av sin samtids mest kjente sosiologer med boken om «risikosamfunnet», som kom ut i 1986. Boken ga varsel om en ny måte å se moderniteten på, der det ikke lenger er rasjonell planlegging og kalkulering som gjelder. «Den andre moderniteten» er snarere preget av faren for finanskollaps, klimasammenbrudd, terrorisme og – ikke minst – av frykten for at dette er nær forestående farer. Bekymringen for alt vi risikerer, fører ofte til at vi tar avgjørelser på feil grunnlag, samtidig som redselen kan utnyttes av beslutningstakere. (Både George Bush-krigen mot terror og Angela Merkels krig mot slett skattemoral og budsjettsprekk i Sør-Europa skulle senere bli favoritteksempler for Beck.) Samtidig byr dette globale risikosamfunnet også på muligheter, skal vi tro Beck. Han var en grunnleggende optimist, til tross for katastrofe-scenariene han var opptatt av. Erkjennelsen av felles utfordringer fører til et slags grenseoverskridende fellesskap. «Klimakrisen kan redde oss, for den tvinger oss til å tenke annerledes», sa han da jeg intervjuet ham i Oslo halvannet år før han døde.(1)
På norsk kan Beck først og fremst leses i samleutgivelser. Risiko og frihet, der blant annet en del av boken om risikosamfunnet er oversatt, kom i 1997 på Fagbokforlaget. Abstrakt forlag fulgte opp med tre bind Beck i 2003–04, kalt Globalisering og individualisering, en samling nyere tekster ordnet tematisk omkring begrepene «modernisering og globalisering», «arbeid og frihet» og «krig og terror». Den eneste av Becks bøker som er oversatt i sin helhet til norsk, er blant de siste bøkene han skrev: en kort og ganske sint pamflett kalt Det tyske Europa, utgitt på Abstrakt forlag i 2013.
De siste årene av sitt liv var det Europas problemer Beck skrev og snakket tydeligst om. For mens den økonomiske, politiske og sosiale krisen i Europa har sørget for at ideen om europeisk samarbeid har mistet mye av tiltrekningskraften, var Beck overbevist om at det ikke er noen vei tilbake fra et tett samarbeid på det europeiske kontinentet. Svaret på krisen kunne ikke bli å vende tilbake til ideen om suverene nasjonalstater i sjalu og skeptisk kamp mot hverandre, mente Beck. Ikke bare fordi det ikke er ønskelig med en slik ny-nasjonal vending – men fordi det ikke er realistisk. For Beck var ikke denne analysen noe som begynte med de første krisemøtene i Brussel våren 2009. Da det siste bindet i en trilogi om kosmopolitisering som idé og virkelighet utkom i Tyskland i 2004, var det Europas usikre plass i verden etter de hissige debattene om en EU-grunnlov det handlet om – i tillegg til at de store EU-utvidelsene mot øst det samme året satte i sving hendelser ingen hadde oversikt over. Det kosmopolitiske Europa begynner med en erkjennelse av at Europa ville bli et fundamentalt annerledes sted etter utvidelsene, uten at det var riktig klart for alle hva dette nye EU, dette nye Europa, skulle være.2 Becks løsning, presentert med karakteristisk entusiasme og utropstegn, lød slik: «Et nytt perspektiv på Europa. Et kosmopolitisk perspektiv!»
ET TREDJE ALTERNATIV Hva slags sted er så dette Europa? Vel, sier Beck, «Europa» er et så vidt begrep at det kan favne både Vancouver og Vladivostok i gitte sammenhenger. Europa er først og fremst en prosess, en pågående europeisering, noe som ikke kan gripes hvis man forsøker å sammenlikne Europa eller EU med en nasjonalstat. Bare en definisjon av Europa som handler om en framgangsmåte, en måte å forholde seg til hverandre på, kan brukes. Europa er politisk pragmatisme. Her kommer kosmopolitismen inn i bildet. Mens multikulturalismen (som Angela Merkel senere skulle erklære død i en tale i 2010) opererer med mer eller mindre homogene grupper som omgås hverandre innenfor nasjonalstaten, handler kosmopolitiseringen om de uklare skillene mellom etniske (eller andre) grupper. Alle er like og alle er forskjellige i en global verden. Det høres ut som en utopi, men Beck insisterer på at dette er virkeligheten. Alle forsøk på å slå grensepåler ned i bakken vil ramme noen som hører hjemme på begge sider. Et Europa som aksepterer og anerkjenner forskjeller, er avgjørende. Dette er det egentlige Europa, et tredje alternativ mellom nasjonalisme og euro-utopisk føderalisme, der alle nasjonale forskjeller utviskes. Bare ved å ta de andres interesser med i beregningen kan man fremme sine egne interesser på en effektiv måte i det 21. århundret. Mens kritikerne vil si at Europas demokratiske problemer viser oss at «jo mer EU man har, jo mindre demokrati får man», mener Beck at en slik kritikk bunner i en feilslått analyse både av hva demokratisering av Europa betyr, og av hva alternativet er. Man lurer seg selv hvis man tror at løsningen er å vende tilbake til et slags idyllisk Europa med helt selvstendige nasjonalstater. Den nederlandske forfatteren Geert Mak har kalt en slik løsning «en god og varm løgn».3 Beck kaller det et «sentimentalt spøkelse». Den nye nasjonalismen, som preger mange framtredende intellektuelle så vel som sinte høyrepopulistiske agitatorer, er verken ønskelig eller mulig, mener Beck. Den er naiv og historieløs – blant annet fordi den later som om nasjonalstaten og dens egenskaper og kjennetegn er naturgitte, mens de ville framstått som fullstendig absurde og naturstridige for bare to eller tre århundrer siden. (4)
SUPERMARKEDET EU En annen feilslutning Beck argumenterer mot, kaller han «den nyliberalistiske villfarelsen». Den har vært særlig godt representert i Storbritannia de siste årene og bygger på en idé om at EU-samarbeidet bør nøye seg med å være økonomisk. EU skal være et stort supermarked, der kapitalens logikk er den eneste som gjelder, og alt snakk om «reformer» i virkeligheten bare handler om å deregulere markedene enda mer. I det nyliberale Europa er det å overkomme budsjettunderskudd og prinsippet om prisstabilitet det virkelige kriteriet for om man kan få eller miste rettigheter til medlemskap i unionen, skriver Beck i Det kosmopolitiske Europa. Det, må man kunne si, var en nokså framsynt påstand, gitt det som har skjedd med Hellas under krisen. En Europa-modell som lar markedene råde uten at politikken har makt til å korrigere, har selvmotsigelser og utilstrekkeligheter som nødvendigvis vil bli oppdaget og utnyttet av en voksende høyrepopulisme, skrev han – igjen nokså framsynt – i 2004. Det vil sette i sving en
farlig anti-kosmopolitisk dynamikk i Europa som ikke bare vil føre til mindre politisk samarbeid i Europa, men også til mindre åpne markeder. Beck kritiserer også den eurosentriske villfarelsen, representert ved mange av de viktigste stemmene i Brussel på 80- og 90-tallet. Den handler om at EU er et mål i seg selv, noe som kan gjerdes inn og skilles fra resten av verden. Slik blir Europa på et vis bare en ny, stor nasjonalstat, som like mye rammes av Becks kritikk – et eurosentrisk Europa tar ikke inn over seg hva slags verden vi lever i, og hvor avhengig Europa er av andre deler av verden. Et kosmopolitisk Europa handler dermed både om en idé om hvordan Europa organiseres innad, og hvordan Europa ser utover seg selv. Europa blir et eksempel på en utoverskuende region som samarbeider med andre kosmopolitisk organiserte regioner i verden. Dette er ikke idealistiske drømmerier, insisterer Beck igjen. For visjonen om det kosmopolitiske Europa handler om å fullføre en idé for Europa som allerede finnes, og som er kraftfull. Den fungerer bare ikke riktig som den skal, ikke minst på grunn av nasjonalstatenes egoistiske og enøyde hevdelse av sine egeninteresser. Det er særlig dette siste poenget som videreføres i pamfletten Det tyske Europa.
ANGELA BUSH I Det tyske Europa går han mer polemisk til verks enn i sine lengre, mer teoritunge verk. Det er Becks eget hjemland som er målet for kritikken, særlig representert ved Tysklands forbundskansler Angela Merkel. Tidligere hadde Beck lekt seg med kallenavnet «Angela Bush». I Det tyske Europa er det i stedet en italiensk renessansetenker som får æren av å bli fusjonert med Merkel: «Merkiavelli», heter Becks nyskapning. «Merkiavellismen» beskrives som en måte Merkel har holdt på makten på ved å nøle og utsette avgjørelser i stedet for å vise europeisk handlekraft, ved å insistere på brutal nyliberalisme i sørlige euroland mens hun går for sosialdemokratisk-inspirert konsensus på hjemmebane, og ved å la nasjonalt gjenvalg være det eneste målet for politisk suksess. Beck er skuffet over at Angela Merkel synes å mangle den uforbeholdne Europa-entusiasmen som preget etterkrigstidens store tyske politikere, som Willy Brandt eller Helmut Kohl. Merkels machiavelliske maktspill gjør like fullt at hun er fanget i en idé om at lokal tysk politikk er det viktigste. «Å redde Europa er noe hun kan gjøre på si», som det heter i Det tyske Europa når Beck siterer Der Spiegel. Dette var naturligvis fortvilende for Beck, fordi den åpenbare nødvendigheten av å vektlegge tyske interesser for å vinne et tysk valg kan leses som et argument mot Becks hovedtese: Nasjonalstaten har ikke utspilt sin rolle – den har snarere styrket seg under krisen. Merkel er tysk først, dernest europeisk, fordi det er slik det må være. Samtidig, vil Beck innvende, blir denne re-nasjonaliseringen av politikken i Europa stadig supplert av en pågående europeisering, for eksempel i form av arbeidet med en bankunion. Det er to motstridende prosesser, og det er fortsatt for tidlig å si hva som stikker av med seieren. Beck var i alle fall ikke i tvil: Den eneste som vil være en farbar vei for Europa ut av krisen, er å ta den pågående europeiseringen på alvor. Det betyr ikke at alle må bli enige om hva Europa skal være. Det er ikke engang særlig europeisk å bli enig om det. Som han sa det i et intervju i 2011: «Med all respekt for Jürgen Habermas og hans teori om felles forståelse og konsensus: Det som kjennetegner Europa, er uenighet og konflikt om hva Europa er.»(5)
OVERVURDERER TYSKLAND Evnen til selvkritikk er en egenskap Beck setter høyt på listen over hva som utgjør det europeiske, likevel er en mulig innvending mot Det tyske Europa at han overvurderer Tysklands feiltrinn under eurokrisen fordi han tillegger landet for stor betydning. Kanskje han overdriver det nasjonale, paradoksalt nok. Kanskje ville en politiker som tok mindre hensyn til (det Beck kaller)
enøyde nasjonale interesser enn Merkel, blitt stemt ut av velgerne umiddelbart, og kanskje ville Tyskland fått en mer sjåvinistisk forbundskansler. Becks bok var i alle tilfeller også et innlegg i en tysk debatt, der han håpet å bidra til en annen europapolitikk, drevet fram av sosialdemokratene. Beck pleiet nær kontakt med SPDs leder Sigmar Gabriel og brukte mye tid på å bidra til å forme partiets linje i mange spørsmål – en politisk brodd som også førte til kritikk fra en del av hans akademikerkolleger.6 Kan det hende at Beck lot seg rive for mye med av sitt ståsted i en tysk debatt til å se de virkelige europeiske konsekvensene av Merkels nøling? Eller var kritikken av Beck preget av et lite fruktbart ønske om at akademikere for enhver pris skal være nøytrale? Som en engasjert intellektuell var Ulrich Beck mer av en fransk enn en tysk type, er det blitt hevdet. Selv ville vel Beck ment at engasjementet var europeisk, og trenger flere, ikke færre, representanter. Det finnes mange saker der et «europeisk» perspektiv blir beskyldt for å være virkelighetsfjernt, og en av dem er utvilsomt spørsmålet om hvordan velferden skal organiseres. Ulrich Beck argumenterer mot den venstre-kritikken av europeisk samarbeid som bunner i en redsel for at velferdsstaten forsvinner hvis man får mer Europa. I et kosmopolitisk Europa finnes nemlig også europeisk velferd, mener Beck. Det er det eneste alternativet både til den nasjonale velferdsstaten, som krever grenser som vil kvele Europa, og til det nyliberale Europa der ingen velferdsstat finnes. Det høres jo fint ut, men er det realistisk? Det er det, mener Beck, men grunnen til at vi ikke ser det, er ikke bare politisk, men akademisk. All forskning på ulikhet og velferd er bundet opp i nasjonalstatens logikk, og det sperrer også for samfunnsforskningens evne til å komme opp med gode løsninger på problemene i dag. Denne metodologiske nasjonalismen er en yndlingsfiende hos Beck: Hvis problemene skal løses,trenger vi ikke bare nye politiske løsninger, vi trenger rett og slett et nytt akademisk rammeverk for å finne fram til de riktige teoriene. Denne insisteringen på at det meste av forskningen som drives, har en enorm blindsone fordi den er nasjonalt orientert, skaffet Beck mange kritikere. Det er noe voldsomt, nesten stormannsgalt, i en så grunnleggende kritikk av en hel forskningstradisjon. Becks analyse av hvordan debatten preges av et nasjonalt rammeverk, er det i alle tilfeller vanskelig å si seg uenig i. På den ene siden finner vi den ytre høyresidens nye vinner-oppskrift, der økonomisk liberalisme blir erstattet av det Beck kaller en «nynasjonalistisk» politikk i økonomiske og sosiale spørsmål. Dette har i stor grad blitt franske Nasjonal Fronts hovedsak, det Marine Le Pen kaller en «økonomisk patriotisme». På den andre siden finner vi et sosialdemokratisk orientert nasjonalt forsvar for velferdsstaten, der bare en sterk nasjonalstat kan stå imot nyliberalismens «europeisering». I få land har man sett dette argumentet fremmet så tydelig som i Norge. Hva er alternativene? Er en slags paneuropeisk solidaritet i velferdsspørsmål overhodet mulig? Konfliktene mellom Tyskland og Hellas, i alle fall slik de kommer til uttrykk i den offentlige debatten, synes å vise det motsatte. De europeiske landene er for forskjellige til at tyske skattebetalere vil være villige til å betale for gresk velferd, selv om vest-tyskere på sett og vis var villige til å betale for øst-tyskere etter murens fall. Dette er i bunn og grunn hovedargumentet for at tettere europeisk integrasjon er umulig. «Ikke hvis vi tillater oss å tenke utenfor nasjonalstatens metodiske rammeverk», svarer Beck. Fortsetter landene å tenke at «vi klarer dette best på egen hånd», vil det bli Europas undergang.
EUROPA SYNKER Risikoen for et europeisk sammenbrudd av et eller annet slag har ikke blitt mindre etter at Ulrich Beck gikk bort i januar i år. Mens dette skrives, er det bare de mest optimistiske som vil spå at Hellas’ framtid blir preget av en trygg økonomi innenfor et europeisk samarbeid. Hva skjer hvis det venstreradikale Syriza-eksperimentet krasjlander? Vil velgerne strømme til nyfascistene i
Gyllent Daggry i stedet? I hvor stor grad skal skylden for dette i tilfelle legges på Angela Merkel? Er det grekerne selv og deres skrøpelige skattemoral og manglende evne til å føre en gjennomsiktig, ukorrupt politikk som har ansvaret? Eller er det viljen til å tilskrive skyld langs nasjonale grenser som er den egentlige årsaken til en tragedie som ikke er gresk, men europeisk? Det er synd at Ulrich Beck ikke er til stede for å følge med på hvordan eurokrisen utvikler seg. Becks mange originale grep ga ham hengivne venner og kolleger: Vitenskaps-filosofen og Holbergpris-vinneren Bruno Latour var blant de mest nedtrykte da meldingen om Becks død kom rett etter nyttår, fordi han mente at det var så åpenbart at noen av de mest presserende spørsmålene nettopp var de spørsmålene Beck var opptatt av nå. «At tenkningen om Europa akkurat på dette tidspunktet har mistet en slik kilde av intelligens, innovasjon og metode, er en sann tragedie», skrev Latour (7), før han brukte et ord som «angst» for å beskrive tomheten ved å sitte igjen uten en Beck til å komme med gode svar framover. Det høres voldsomt ut, men skulle man realitetsorientere en slik angst, tror jeg savnet av et becksk perspektiv framover blir størst der han var mest visjonær og hyppigst avskrevet som en drømmer: i diskusjonen om hvem som skal få høre til i Europa. Beck ser en pervers koalisjon mellom EUs politikk for unionens ytre grenser og de nynasjonalistiske bevegelsene i Europa. Han mener konstruksjonen av «Festning Europa» langs Schengens yttergrenser sammenfaller med ytre høyres idé om kulturell renhet, et «forsvar» for «vår» identitet. Men Samuel Huntingtons tanke om «clash of civilizations», sivilisasjonskrig, er absurd, fordi det er blitt umulig å trekke opp grensene for kulturelle forskjeller langs nasjonale grenser. De «andre», som ikke er en del av vår nasjonalstat, er allerede en del av «oss». Virkeligheten er kosmopolitisk i mye større grad enn man er villig til å se. Fotografiene av druknede barn som ble hentet opp av Middelhavet våren 2015, gjorde noe med skillene mellom «oss» og «dem» – for en liten stund, i alle fall. Man skal likevel være nokså optimistisk for å anta at følelsen av sorg og avmakt fører til effektive og gode tiltak. Krisen i Middelhavet krever åpenbart bedre felles løsninger, men det blir neppe de kosmopolitiske løsningene Beck håpet på, i hvert fall ikke uten radikal nytenkning fra flere hold. Det henger kanskje sammen med hvilken risiko man oppfatter som den mest skremmende: Risikoen for å forbli passive vitner til en pågående massedrukning, som ikke fører til annet enn forvirret anger noen tiår fram i tid, når det går opp for oss hva Europa egentlig lot skje? Eller risikoen for at Europa blir «oversvømmet» av fremmede? Krisen i Europa har åpenbart ført til at motstanden mot de kosmopolitiske idealene Beck forsvarte, har vokst. Dette gjør noe med evnen til å samarbeide for å se annerledes på flyktning- og innvandringsutfordringene. I boken om det kosmopolitiske Europa skriver Beck at en annen innstilling er nødvendig, ikke bare for «dem», men for «oss»:Bare hvis europeere klarer å overkomme sin rigide, kvasi-ontologiske differensiering mellom «oss» og «de andre», mellom europeere og ikke-europeere kan det aldrende kontinentet motstå konkurransen fra verdens ungdommelige regioner i det lange løp. Europas kosmopolitiske åpning er i ferd med å bli både en nødvendighet for overlevelse og en mulighet.8Hva vil det si i praksis? Åpne grenser? Det siste er, som kjent, en temmelig utfordrende valgkampsak å skulle fronte. Becks poeng handler igjen om å se virkeligheten i øynene: Vi må innse at grenser er porøse i sin natur. «Derfor er en grenseløs tilnærming den egentlig realistiske tilnærmingen», som Beck sa da jeg intervjuet ham. Skal vi tilpasse politikken den eksisterende virkeligheten, kan vi ikke fortsette å late som om det er mulig å stenge grensene hermetisk i en kosmopolitisk verden.
NOTER
1 Intervju i Morgenbladet 25.10.2013
2 Ulrich Beck og Edgar Grande. 2004. Das kosmopolitische Europa. Gesellschaft und Politik in der Zweiten Moderne. Suhrkamp Verlag. Den engelske utgaven kom et par år senere: Cosmopolitan Europe (Polity Press, 2007)
3 Geert Mak. 2012. En hund på en isflage. Hvad nu hvis Europa kollapser? Tiderne Skifter
4 Sitert i Le Monde 10.04.20105 Intervju med Nikola Tietze og Ulrich Bielefeld i Mittelveg 36, trykt i Eurozine 29.12.2011
6 For eksempel i en kort, bisk anmeldelse i Foreign Affairs 21.10.2013
7 Frankfurter Allgemeine Zeitung 05.01.20158 Ulrich Beck og Edgar Grande. 2007. Cosmopolitan Europe. Polity Press (Kindle-utgave, location 4703)
