No er det like før julefreden senkjer seg, og vi får håpe at det blir ein rikare og meir frydefull fred enn den koronainduserte roa som har prega haustkveldane dei siste vekene. Det er vel ingen som er lei seg for å sjå enden på dette merkelege året.
Gjennomgangstema i årets siste Prosa er korleis biletet av krig endrar seg med tida. Men nummeret byr også på ei tolking av Ari Behn som offentleg figur og ei ny spalte av det lettbeinte slaget: Blomar i bruksprosa, der første studieobjekt er menns formuleringskunst på Tinder.
– Å finne ei historie som ikkje har vore fortald før, er som å vere på sporet av eit drap, seier Ulrik Eriksen. Overkøyring og drap er då også del av bilens historie i Noreg.
«Å utdanne nye generasjoner er det samme som å gjøre dem til medlemmer av et ‘vi’ – et fellesskap som gjør visse standarder til sine», skriv Kristian Bjørkdahl i dette nummeret av Prosa. Temaet for årets femte utgåve er fagfornyinga med fokus på tverrfaglege tema i læreplanane som vart tatt i bruk i haust, men òg med eit blikk på korleis digitalisert undervising påverkar lærar og elev.
Vi treng kritisk medvit om det visuelle fordi sosiale medium har gjort at vi snart lever like mykje i ein biletkultur som i ein skriftkultur. Bilettolking kan krevje like mykje forkunnskap og kontekst som lesing av tekst.
– Det er viktigare å inkludere enn å imponere, seier Ragnhild Holmås.
I år er det 25 år sidan Mari Toft opna den første leiarartikkelen i Prosas historie med setninga «Faglitteraturen har mye å si om kråka», før ho utpeika den frekke, men intelligente åtseletaren til «Prosas høye beskytter».
Bak enhver kjedelig statistikk gjemmer det seg en helt ekte person som har jobbet hardt for å finne ut av noe. Hanna Nyborg Støstad vil bidra til at kunnskapen når mange.
Overskrifta for denne leiarartikkelen skulle etter planen vere «Kulturen er trygda», som ein kommentar til kor avhengig bokbransjen er av offentlege og private støtteordningar – samtidig som det ikkje er regulert kor dårlege vilkår ein kan tilby frilansarar. Men den planlagde artikkelen om forlagsøkonomi måtte utsetjast på grunn av sjukdom. Så kom dei nasjonale tiltaka for å stoppe koronaviruset, og alt såg med eitt annleis ut.
Mange av dei store debattane i tiåret vi nyleg la bak oss, handla om ytringsfridom. Men no melder eit nytt spørsmål seg som like presserande: Er det nokon som verkeleg lyttar?
Tilsegn om 341 000 kroner frå Kulturrådet gjer at Prosa framleis kan bli å finne i bibliotekhyllene. Men det er spenning knytt til om biblioteka vil bestille sponsa abonnement.
Prosa #6 2019 er ute, og vi lanserer nye nettsider! Det er på tide med takkseiingar og gode ønske.
Kritikk av ulike kunstformer kan, vidt definert, romme alt frå vitskaplege artiklar og essayistikk til korte meldingar i dagspressa. Prosa har invitert to profilerte kritikarar med brei erfaring til samtale om kva som gjer kritikken god – og naudsynt.
– Hvis noen har skrivi det, så leser jeg det, er Liv Gulbrandsens motto.
Det tok ikkje lang tid frå eg tok plass i redaktørstolen på Prosa-kontoret, til dei første bøkene om kunst og skjønnlitteratur landa på bordet. Først vurderte eg at dette ikkje var ordentleg sakprosa – det er nemleg historie, filosofi, politikk og naturvitskap. Forfattarbiografiar fekk til naud gå, elles tenkte eg at kunsten får nok merksemd. Men ettersom bunken vaks, måtte eg revurdere.
Noreg er ein open økonomi: Vi er avhengige av vareimport, men eksporten er så stor at vi går godt i pluss. Rett nok har handelsoverskotet visse skuggesider: «Fredsnasjonen» Noreg, som meklar i internasjonale konfliktar og deler ut Nobels fredspris, eksporterte våpen for 5,8 milliardar kroner i 2018. Og vi veit alle kva norsk olje og gass gjer med atmosfæren. Men éi eksportvare kan vi vere udelt stolte av: norsk litteratur.
