Simen Sætre ser i dette nummeret tilbake på skuldingane om «kunnskapstyveri» som Hugo Lauritz Jenssen møtte i Morgenbladet etter utgjevinga av En samisk verdenshistorie i 2019. Saka viser at den maktkritiske impulsen internt i bransjen ikkje har vore sterk nok, heller ikkje i Prosa.
Internasjonal sakprosa matar den norske offentlege samtalen med ny kunnskap og friske perspektiv. Av og til kan ein få inntrykk av at dette skjer enten bøkene blir omsette til norsk eller ikkje.
Haustens andre nummer av Prosa er vigd til omsett sakprosa og dei som arbeider med den.
«Boka er en allmenning hvor vi samarbeider om å løse problemer og belyse utfordringer kritisk», skriv Kjetil Røed i bokessayet «Reflekterende sorgarbeid». Det er éi av tilnærmingane til temaet for haustens første Prosa: «Vegen vidare». Korleis reiser vi oss og går vidare etter personlege og kollektive kriser? Aktuell sakprosa både skildrar og praktiserer krisebearbeiding.
Eg håper i det lengste at den vidare debatten om krigshistoria ikkje vil handle om å felle dommar over historiske og nolevande aktørar, men lære oss å tenkje nyansert om ein periode som var like kompleks som vår eiga samtid.
Korleis jobbar ein faktasjekkar, og kor stort ansvar har fagkonsulenten for ferdig bok? Korleis påverkar konspirasjonsteoriar den offentlege samtalen, og kva treng vi eigentleg meningsjournalistikken til no som alle kan publisere eigne synspunkt i sosiale medium? Alt dette kan du lese om i vårens tredje nummer av Prosa.
Ordet grenseverdi blir i medisin brukt om verdiane som definerer det normale og kva som er eit akseptabelt nivå av det potensielt skadelege (som kjemikaliar og støy). Grenseverdi som tema for årets andre Prosa viser til både problem og verdiar som oppstår når grenser blir kryssa.
Prosa #2 2021 inneheld to svært ulike tilnærmingar til TV-serien «Atlantic Crossing»s handsaming av historiske hendingar. Les også historia om Kopinors og NFFOs innsats for å styrke bokbransjen i fleire afrikanske land.
No er det like før julefreden senkjer seg, og vi får håpe at det blir ein rikare og meir frydefull fred enn den koronainduserte roa som har prega haustkveldane dei siste vekene. Det er vel ingen som er lei seg for å sjå enden på dette merkelege året.
Gjennomgangstema i årets siste Prosa er korleis biletet av krig endrar seg med tida. Men nummeret byr også på ei tolking av Ari Behn som offentleg figur og ei ny spalte av det lettbeinte slaget: Blomar i bruksprosa, der første studieobjekt er menns formuleringskunst på Tinder.
– Å finne ei historie som ikkje har vore fortald før, er som å vere på sporet av eit drap, seier Ulrik Eriksen. Overkøyring og drap er då også del av bilens historie i Noreg.
«Å utdanne nye generasjoner er det samme som å gjøre dem til medlemmer av et ‘vi’ – et fellesskap som gjør visse standarder til sine», skriv Kristian Bjørkdahl i dette nummeret av Prosa. Temaet for årets femte utgåve er fagfornyinga med fokus på tverrfaglege tema i læreplanane som vart tatt i bruk i haust, men òg med eit blikk på korleis digitalisert undervising påverkar lærar og elev.
Vi treng kritisk medvit om det visuelle fordi sosiale medium har gjort at vi snart lever like mykje i ein biletkultur som i ein skriftkultur. Bilettolking kan krevje like mykje forkunnskap og kontekst som lesing av tekst.
– Det er viktigare å inkludere enn å imponere, seier Ragnhild Holmås.
I år er det 25 år sidan Mari Toft opna den første leiarartikkelen i Prosas historie med setninga «Faglitteraturen har mye å si om kråka», før ho utpeika den frekke, men intelligente åtseletaren til «Prosas høye beskytter».
Bak enhver kjedelig statistikk gjemmer det seg en helt ekte person som har jobbet hardt for å finne ut av noe. Hanna Nyborg Støstad vil bidra til at kunnskapen når mange.
