Om mus og mennesker

Hvis jeg skulle skrevet en artikkel om mennesker for Lille norske leksikon, som artiklene jeg har skrevet om alt fra slettsnok til vombat, hadde introduksjonen blitt omtrent som dette:

Mennesket er en art som finnes stort sett over hele jordkloden. Mennesker kan se veldig forskjellige ut. De går på to bein, har øyne som ser framover, og er gode til å bruke verktøy. De er uten pels, bortsett fra på hodet, i ansiktet, under armene, rundt tissen og på leggene. Hudfargen kan variere fra mørk brun, nesten svart, til helt lyserosa eller hvit. Gjennomsnittshøyden for mennesker er 168,5 centimeter, men variasjonene er store. Mennesker er stort sett fredelige skapninger. De lever ofte sammen i par med en hann og en hunn, som i snitt får 2,3 barn.

Men disse setningene rommer hverken hvordan det er å være et menneske eller den store variasjonen menneskearten har. Å beskrive oss med en gjennomsnittshøyde på 168,5 centimeter dekker ikke forskjellene som finnes, fra det høyeste mennesket på 272 centimeter, til det korteste, med en høyde på 54,6 centimeter. Vi lever ikke alle i par, og hvis vi gjør det, lever vi ikke alltid med en av samme kjønn. Snittet på 2,3 barn skjuler en stor variasjon. Det er likevel ofte sånn vi fremstiller andre dyr. Blir det riktig nok?

Vi er mange som skriver om dyr. De har alltid fascinert oss, og de har vært en viktig del av kunsten gjennom hele vår historie. Over 35 000 år gamle hulemalerier i Indonesia viser bilder av hjortesvin. I våre mer hjemlige helleristninger, som den opp til 7000 år gamle bergkunsten i Alta, er rein, elg, hund, hare, skarv, laks og mange andre arter avbildet. Det går ikke en dag uten at dyr nevnes i avisene, og de har store eller små roller i litteraturen, enten det er billedbøker, romaner eller sakprosa. Dyr vekker alle slags følelser i oss, fra kjærlighet til avsky. Vi tillegger dyrene menneskelige egenskaper, og vi speiler oss i dem.

Som biolog og sakprosaforfatter skriver jeg om dyr for å forstå både naturen og samfunnet rundt meg, og for å formidle hvordan evolusjon og økologi fungerer. Jeg vil at leserne mine skal forstå hvor kompleks naturen er, og la seg forundre over hvordan vi kan dele jordkloden med så mange forskjellige skapninger som vi gjør. Men i formidlingen av naturen er det lett å gjøre store forenklinger og konsentrere oss om arter som er veldig like eller ulike oss selv, istedenfor å se på all variasjonen. Vi kan fort glemme at den biologiske forskningen ikke er objektiv og endegyldig.

Som formidlere har vi et stort ansvar når vi forenkler forskningen. Forenkling innebærer lavere presisjon. Vi bruker bevisst eller ubevisst biologien til å underbygge poenger om natur, samfunn eller politikk, og kan presentere forskningsfunn på en måte som oppfattes som en allmenngyldig fasit. For å formidle så riktig som mulig må vi også forstå rammene rundt forskningen og hvordan de påvirker den og gjør den situert og betinget av blant annet historie, kultur, verdier og forskningsmiljø. Den kunnskapen mangler hos mange som skriver sakprosa om dyr i dag.

Det skaper et misforstått bilde av naturen rundt oss. For eksempel ble hunndyr og deres atferd ikke studert i særlig stor detalj før kvinner for alvor kom inn i forskningen i 1960-årene. Og den ligger fremdeles bak forskningen på hanndyr. Ikke før i 1998 ble en fullstendig anatomisk studie av menneskets klitoris publisert. Og ikke før i 2022 oppdaget vi at også slanger har klitoris – men kunnskapen om at de har penis, har vi hatt lenge.

Som leser av sakprosabøker for både barn og voksne irriterer jeg meg over – en felle jeg trolig har gått i selv også – hvordan dyrs atferd karakteriseres ut fra en forståelse av at det er normalt at hanner konkurrerer og hunner gir omsorg. For hvor kommer denne forståelsen av vårt eget og andre dyrs kjønnede atferd fra?

Biologi er vitenskapen om liv og levende organismer. Biologi er en del av naturvitenskapen, sammen med fagområder som geologi, astronomi, fysikk og kjemi. Naturvitenskapene oppfattes ofte som «harde» vitenskaper, som i større grad enn samfunnsfag og humaniora kommer fram til sannheter med to streker under svaret. En rekke fenomener i biologien kan også beskrives med matematiske modeller, som dermed kan gi inntrykk av et objektivt svar.

Men biologi er også en observerende vitenskap, der studier av individer og arter brukes til å forstå økologiske og evolusjonære fenomener. Og som alle i vitenskaper er forskerne ikke objektive, men farget av både sin samtid, sin plass i samfunnet og av ledende ideer på sitt fagfelt. Et tydelig eksempel på dette er hvordan vi mennesker opp gjennom tiden har forstått kjønn hos oss selv og hos andre dyr.

Charles Darwin la fram sin hypotese om evolusjon i boka Artenes opprinnelse i 1859, hvor han beskrev hvordan livet på jorda har evolvert gjennom millioner av år ved naturlig seleksjon. Dette var et paradigmeskifte. Han klarte å tenke utenfor boksen og skjønte noe ingen før ham hadde klart å forklare. For det har han med rette blitt verdenskjent.

Darwin fortsatte å gruble etter å ha publisert sin evolusjonshypotese. Blant fenomenene han ikke klarte å forklare med naturlig seleksjon, var hvorfor hanner og hunner av samme art ofte så forskjellige ut, samt hvorfor individer hadde trekk som ikke kunne forklares med tilpasning til miljøet. Påfuglens store halefjær, for eksempel, måtte jo gjøre den til et lettere bytte for rovdyr? Her måtte det være en annen form for seleksjon enn den naturlige.

I boka Menneskets avstamming og seksuell seleksjon (1871) tok han for seg både menneskets opphav og det som kalles sekundære kjønnskarakteristika – fysiske egenskaper som er forskjellige hos de som produserer eggceller og sædceller. Han mente at trekk som påfuglens hale hadde evolvert fordi hannene slåss om hunnene. Hunnenes bidrag var det som kalles makevalg – å ha en preferanse for visse trekk, som en flott hale. Darwin mente at det var hannene som evolverte, fordi bare noen av dem fikk pare seg, mens hunnene bare fulgte med på den evolusjonære reisen fordi de fikk paret seg uansett.

Disse ideene om kjønnenes egenskaper ble hengende igjen, med store konsekvenser for hvordan vi observerer naturen rundt oss. Generasjonene med forskere etter Darwin baserte seg på hans forståelse av at alle hanner på tvers av arter er de som konkurrerer, mens alle hunner er passive, ikke-evolverende. Naturen har blitt tolket innenfor dette paradigmet helt fram til i dag.

Et tydelig eksempel på dette er en omfattende studie av fuglen pinjeskrike, en blågrå kråkefugl som lever i Amerika. Fugleforskerne John Marzluff og Russell Balda ga i 1992 ut en bok om denne fuglen, The Pinyon Jay, basert på over 20 års intens forskning. De var interessert i dominanshierarkier hos hannene, og beskrev hvordan de dominerte hverandre ved å stirre på eller bevege seg ett skritt mot andre hanner – fredfulle måter å dominere på sammenlignet med andre arter. Samtidig beskrev de atferd hos hunnene som hos andre fuglearter ses på som dominerende – å låse føttene fast i hverandre i luften og flakse med vingene mens de faller mot bakken – samtidig som de hakker med nebbet. Denne atferden ble derimot avskrevet som fugleversjonen av PMS (premenstruelt syndrom), og til og med gitt navnet PBS – pre-breeding syndrome.

Men kan det ikke være sånn at det faktisk er hunnene hos denne arten som konkurrerer om territorier og har et dominanshierarki? Marzluff og Balda klarte ikke å fri seg fra Darwins kjønnsparadigme og har fått kritikk for å ha tolket dominanshierarkiene feil.

Dette er bare ett eksempel på hvordan bekreftelsestendens, at man (ofte ubevisst) søker etter det som stadfester oppfatninger man allerede har, former biologisk forskning og tolkning av fenomener i naturen. Når forskere som studerer seksuell seleksjon tror de skal se etter hanner som konkurrerer med hverandre om reproduktiv suksess, og at hunner ikke konkurrerer (eller evolverer), ser de nettopp det.¹

Når vi skriver om dyr, må vi forstå konteksten forskningen vi lener oss på, er gjort i. Variasjonen som finnes i naturen, kommer heller ikke alltid fram i forskningen. En studie fra 2024 viste at nærmere fire av fem dyreforskere har observert at artene de forsker på, har sex med individer av samme kjønn. Bare halvdelen av disse observasjonene ble registrert som data, og bare 20 prosent av dem ble igjen publisert, fordi forskerne mente atferden var sjelden eller ikke var en del av deres forskningsprioriteter.

Evolusjon er variasjon. Uten variasjon, innad i gener, populasjoner, arter og mellom arter, hadde det ikke vært noe grunnlag for evolusjon. Menneskets variasjon i høyde er enormt stor, og varierer med blant annet tilgang på mat, høyde over havet og en rekke andre faktorer. Ulike individer får ulike egenskaper, som igjen kan gi dem ulike fordeler og ulemper de kan eller ikke kan gi videre til neste generasjon. Derfor er variasjon viktig, og normalt, hos alle dyr.

Variasjonen mellom arter og artsgrupper er også stor. For oss mennesker er det nærliggende å tolke alle andre dyrs liv ut fra hvordan vi lever vårt. Men omtrent halvdelen av alle dyrearter på jorda er insekter. Og én av tre dyrearter er en bille. Det er rett og slett mest normalt å kravle rundt på seks føtter, ha to par vinger hvorav det ytterste er et hardt skall, og gjennomgå fullstendig forvandling fra larve- til voksenstadiet. Det er vi mennesker som er de rare, her vi går rundt på to bein.

Likevel fremstiller vi naturlig variasjon innad i og mellom grupper, som gravide hannsjøhester, møkkspisende biller, hamstermødre som spiser sine egne unger, homofile pingviner og blinde hulefisk som eksepsjonelle unntak fra det vi ser på som normalt. Det som virker normalt for oss, er ikke nødvendigvis fasit for hva som er normalt for andre arter. Når vi fremstiller naturlig variasjon, evolusjonens løsninger på en rekke arters utfordringer som unntak vi kan se bort fra, går forenklingen for langt.

Det kan virke lett å skrive om dyr. At det bare er å grave opp fakta gjemt i kompliserte forskningartikler, fungere som en slags kommunikasjonsrådgiver på vegne av tørre forskere som vil ta altfor mange forbehold, som ikke kan skape levende tekster. Men biologi er et komplisert fagfelt som det krever trening å forstå.

I likhet med andre vitenskaper er biologien full av sannheter som venter på å bli motsagt. Ny forskning gir oss ikke endelige sannheter, men kan gi oss et litt mindre feil bilde av hvordan verden rundt oss egentlig ser ut. Forskningen forvalter en usikkerhet og en stor variasjon, som lett blir borte i avisartikler, leksikonoppslag og sakprosabøker. Det må vi som formidler forskningen, som skriver om de fascinerende dyrene rundt oss, som prøver å sette ord på dyrenes liv og dermed gi litt mer dybde til våre egne, huske på. Og formidle videre.