Norun Haugen (født 1990) er en norsk dyreverner og forfatter. Hun har en mastergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo og skrev masteroppgave om dyrevelferd. I fem år i 2010-årene gikk hun undercover i kjøttindustrien som fjøshjelper med flere identiteter. Hun filmet med skjult kamera i tretten svinefjøs for å undersøke levekårene til dyrene på norske gårder. Det hun fant, ble vist i dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter (NRK Brennpunkt, juni 2019). Filmen dokumenterte systematiske brudd på dyrevelferd og utløste nasjonal debatt. I 2023 samlet hun sin omfattende dokumentasjon i den kritikerroste boka Til dyrene. Sannheten om norsk dyrevelferd, som blant annet ble nominert til Bokhandelens sakprosapris 2023.
I 2019 mottok Norun Haugen Fritt Ords Honnør, med følgende begrunnelse: «Ved å bruke skjult kamera har hun avslørt problematiske holdninger og en rekke systematiske brudd på dyrevelferdsloven – til forskrekkelse både for bransjen og forbrukerne. Dyremishandlingen og holdningene som eksponeres i Griseindustriens hemmeligheter, er blitt gjenstand for heftig, saklig og konstruktiv diskusjon blant bønder, forbrukere, kjøttbransjen, dyrevernorganisasjoner, politikere og tilsynsorganer.»
(Kilder: Wikipedia, Bokhandlerforeningen)
Norun Haugen gikk undercover i griseindustrien for å dokumentere dyrs lidelser. Hun mener vi må innse at det ikke er mulig å drive masseproduksjon av dyr og samtidig ha god dyrevelferd.
Vi kan ikke ha empati med noen vi ikke vet eksisterer. Da er det ingen å rette oppmerksomheten mot. Derfor er jeg opptatt av å vise frem de norske landbruksdyrene med navn. Vi skal vite hva som skjer med dem i det industrielle landbruket. Men vi skal også se ansiktene deres. Jeg vil at folk skal få et ansikt på dette kjøttet!
Du er blitt kalt dyrevernsaktivist …?
Men det ønsker jeg ikke å bli kalt.
Hva vil du bli kalt?
Jeg jobber med rådgivning på dyrevelferd, så i dag kaller jeg meg dyrevelferdsrådgiver.
Hvem rådgir du?
Jeg har møter med politikere og skriver fagnotater til dem. De får ikke nødvendigvis med seg all ny forskning på dyrevelferd. Jeg har også hatt med politikere fra de fleste partiene på gårdsbesøk til det jeg kaller foregangsbønder. Mange politikere har jo aldri møtt en gris før. Mens de står og ser på grisen som løper rundt og roter, viser jeg dem bilder av hvordan de fleste grisene lever innesperret. Da skjønner de kanskje lettere at det vi holder på med innenfor landbruket, ikke er riktig.
Når begynte du å stille spørsmål ved den etablerte fortellingen om den norske dyrevelferden?
Jeg er oppvokst i Oslo, og fra barndommen av var jeg mye i Valdres sammen med familien min. Der fikk jeg møte landbruksdyr og følte en forbindelse med dem. Jeg så veldig opp til bondeyrket, selv om jeg ikke ante hvordan dyrene ble behandlet når de ikke var på beite. Før jeg ble tenåring, kom jeg over noen grusomme undercovervideoer på nettet fra utlandet, om storfeslakt og apeforsøk. Jeg har lært hjemmefra at man aldri må lukke øynene for andres lidelse. Det har vært et viktig mantra i mitt liv, enten det gjelder menneskerettighetsbrudd eller dyremishandling. Men jeg visste ikke hvor jeg skulle rette engasjementet.
Så begynte du å studere filosofi?
Og allerede på ex.phil. hadde vi om dyreetikk. Da var foreleseren veldig opptatt av å diskreditere filosofen Peter Singers skildringer av hvordan dyr har det i industrialiserte husdyrhold. «Slik har vi det i hvert fall ikke i Norge», sa han veldig bastant. «Hvordan kan du vite det?» spurte jeg, som sikkert ble oppfattet som «hun gærne dyredama». Det greide han ikke å svare på. Jeg har aldri likt bastante påstander som ikke kan ettergås, det er vel derfor jeg ville bli filosof. Hvis folk tror at alt er bra i Norge, tenkte jeg, må jeg selv finne ut om det faktisk er sånn.
Men du tok også en master i filosofi ved Universitetet i Oslo, om dyreetikk?
Masteroppgaven min het «Lidelsen vi ikke ser». Den handlet om skillet mellom såkalt nødvendig og unødvendig pinepåføring på landbruksdyrene, og hvordan dette bidrar til å rettferdiggjøre masselidelse i stor skala. Der støttet jeg meg blant annet til sosialkonstruktivisten Sally Haslanger og hennes dekonstruksjon av de begrepene vi oppretter for å undertrykke andre grupper.
Klarer du å gi et kort idehistorisk riss av hvordan filosofene har tenkt rundt dyreetikk før vår tid?
I masteren prøvde jeg å bidra med noe nytt, men jeg hadde også et kapittel som het «Human exceptionalism», der jeg skrev om opprinnelsen til dette skillet mellom mennesker og dyr. Denne antroposentrismen startet som så mye annet hos Aristoteles. Men jeg vil si at ideene til René Descartes på første halvdel av 1600-tallet er roten til mye dyremishandling. Han skilte for alvor dyr og mennesker, og mente at dyr ikke har følelser i det hele tatt.
Siden de ikke har evnen til å tenke, kan de heller ikke føle?
Ja, han hadde et mekanistisk syn på dyr og sammenlignet dem med et slags urverk. Descartes beskriver en forferdelig scene der en hund ble dissekert levende. Men han mente at hundens hyl kom rent automatisk, fordi man kom nær en slags fjær inne i klokkeapparatet. Det lå ingen følelser bak det, hevdet han.
Hva med Immanuel Kant, han satte vel også et skille mellom menneskene, som er fornuftsvesener, og dyr som ikke er det?
Kant hevdet at mennesker er de eneste som er moralske subjekter. Men han tok faktisk inn litt om dyr, for dersom du slår en hund, mente han, vil det ødelegge din moral. Du vil bli et dårligere menneske.
Det er ikke galt å slå en hund av hensyn til hunden, men av hensyn til den som slår?
Ja, det er fortsatt mennesket som er målestokken. Både Rousseau og Voltaire utfordret til en viss grad denne antroposentrismen, men jeg vil si at Charles Darwin bidro til å bryte ned det tydelige skillet mellom menneske og dyr. Han viste at vi faktisk er i slekt. Vi er dyr, vi òg.
I filosofien ble vel Jeremy Bentham og utilitarismen viktig i utviklingen av en dyreetikk? Vår moralske plikt er å minske lidelse og fremme glede? Og selv om dyr kanskje ikke kan tenke, kan de definitivt føle smerte?
Bentham er definitivt en motpol til Descartes. «Spørsmålet er ikke om dyr kan tenke», sier han, «men om de kan føle». Peter Singer følger opp Bentham og tilkjenner dyrene både iboende verdi og moralsk status i kraft av deres evne til å føle. Filosofen Tom Regan videreutvikler Kants filosofi, men inkluderer dyrene og argumenterer for at de også er moralske subjekter vi har plikter overfor.
Hva med deg selv?
Jeg pleier å kalle meg for hybrid-moralfilosof, for jeg liker ikke å binde meg til én bestemt moralsk teori. Det er mye bra med både dydsetikken og deontologien, altså pliktetikken. Og det er mye bra med utilitarismen. I masteroppgaven min inkluderte jeg også nyere feministiske tenkere som Carol Adams og Lori Gruen, som har en mykere tilnærming, kan du si, til spørsmålet om dyreetikk. De legger mindre vekt på rasjonalitet og snakker langt mer om følelsenes og empatiens rolle.
Når begynte du for alvor med det du er blitt kjent for: å gå undercover i norske grisefjøs?
Jeg startet parallelt med filosofistudiene. Studiene ble også en slags dekkhistorie overfor familien min. Jeg begynte i slutten av 2012, da var jeg 22 år gammel, men jeg hadde aldri sett for meg at dette skulle bli så langvarig og stort.
Hadde du forbilder, som Günter Wallraff?
Jeg hadde ikke hørt om ham da, selv om jeg digger ham nå i ettertid. Men jeg så opp til disse undercoverfolkene på nettet som hadde gått foran meg i utenlandske fjøs.
Prøvde du først å komme åpent inn i fjøsene?
Ja, jeg kontaktet først et stort kjøttselskap, men der ble jeg avvist. Hva har de å skjule, tenkte jeg da. Så laget jeg meg en ny identitet, kontaktet et annet slakteri, laget en story og kom meg på innsiden. Det jeg så der, var sjokkerende. Det stred imot alt jeg hadde lært, og det jeg tror er folks oppfatning om hvordan levende dyr kan behandles. Da skjønte jeg at jeg bare måtte fortsette. Og så har det ballet på seg.
Hvordan forberedte du deg mentalt på å leve to parallelle liv?
Bare hoppet ut i det. Det var følelsene som drev meg inn i dette. Jeg tror på følelsenes rolle som motivasjon! Vi kan ikke bare tenke oss til ting, vi må føle også.
Hvordan holdt du motivasjonen oppe i fem år?
Ved å vasse rundt i lidelsen til disse dyrene. Ved å se hvordan omverdenen ikke forholdt seg til landbruksdyrene.
Ute av syne, ute av sinn?
Ja, de var helt anonyme, de fantes ikke noe sted.
Dyrene er ikke lenger dyr, de er koteletter, nuggets, fileter. Produkter i kjøttdisken?
Og jeg ble så provosert av disse reklamefilmene til kjøttindustrien. Disse glansbildene er jo bare løgn, tenkte jeg. For jeg hadde jo sett blikket til dyrene. Det er så mange dyr som har sett på meg i sine verste situasjoner, mens de blir slått og er livredde. Da skjønte jeg at de trengte at noen dokumenterte deres historier, for de kan jo ikke snakke for seg selv. Jeg tror det var det som holdt meg motivert.
Du må ha hatt noen indre samtaler med deg selv for å rettferdiggjøre at du gikk bak ryggen på disse bøndene?
Ja, jeg ble jo glad i flere av dem. Jeg så også kontrastene mellom hvordan de var som mennesker, og hvordan de behandlet dyr. Det kjentes nesten absurd å bli glad i noen som mishandlet de jeg elsker mest. Men jeg prøvde å forstå bøndene, og der har filosofien vært viktig for ikke å tenke at dette er onde mennesker. For det er de ikke. Etter hvert ble det tydelig for meg at det var industrien som fikk dem til å behandle dyrene som ting og ikke levende individer.
Du har et eget kapittel om en bonde du kaller Allround? Hva lærte du av å jobbe såpass lenge hos ham?
For det første lærte jeg hva rasjonell griseproduksjon er, på verst tenkelige måte. Han viste meg også at det går an å både være et godt menneske og være i stand til å begå grusomme handlinger mot dyr. Jeg lærte også at jeg, urovekkende nok, ble påvirket av å jobbe i et så brutalt miljø over lang tid. Jeg begynte å stenge ute grisenes hyl. Fortrengning er en effektiv strategi. Det er også en forklaring på hvordan bøndene selv holder ut. Til å begynne med gråt jeg. Hadde mye dårlig samvittighet. For familien min, for at jeg løy for bøndene, og for dyrene ikke minst. Men etter hvert uteble gråten. Er jeg blitt et monster, tenkte jeg. Det var ingen ting som sjokkerte lenger. Jeg skjønte jo at det var galt å slå griser, men min nummenhet handlet om at mine emosjonelle reaksjoner etter hvert forvitret, og jeg kunne forholde meg instrumentelt til det som foregikk.
Ikke bare det, men du måtte selv være med på uetiske handlinger?
Det var kanskje det som drepte det emosjonelle i meg …
Hva var det verste du opplevde?
Å slå i hjel grisunger var helt jævlig. Men den verste scenen som har festet seg, er da jeg måtte være med på kastreringen av Sander. Da husker jeg at jeg følte meg som en torturist.
Du var jo det!
Ja. I dag kan jeg begynne å gråte av den scenen. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at jeg ikke reddet ham.
Dette er også et moralfilosofisk spørsmål, for du gjorde en høyere tjeneste?
Jeg sier til meg selv at det var utilitarisme i praksis. At undercover er et utilitaristisk prosjekt, for å hindre at andre må gjennomgå det samme. Man kan tenke at rasjonelt, at den kastreringen, uten bedøvelse, ville ha skjedd selv om ikke jeg var til stede. Og at Sander i hvert fall ble sett da det skjedde, for den scenen har sjokkert mange og gitt et ansikt til en grotesk dyremishandling. Men det føltes likevel forferdelig å ha vært med på det.
Nummenhet, sier du. Mye av matkulturen vår er jo basert på at vi ikke vil vite hva som skjer. Hadde slakteriene hatt glassvegger, ville vi alle vært vegetarianere, er det blitt sagt. Gisle Selnes anmeldte boka di i Vagant, og skrev blant annet: «Nummenheten har gått fra å være filosofiens begrep til å bli en samtidsdiagnose for mennesket selv. Norun Haugens debutbok setter oss på sporet av hvorfor.»
Jeg tror jeg kan signere på den samtidsdiagnosen, men det er også snakk om en aktiv fortrengning eller … hva skal jeg kalle det … berøringsangst. Derfor begynte jeg å navngi en del av dyrene jeg ville fortelle historiene til. Sweety, Sander, Anders, Hortensia, Mia, Thone. De var bare et nummer i industrien, men jeg ville gi dem et navn for ikke å glemme at vi faktisk har med levende og følende individer å gjøre.
Hvordan var reaksjonene fra bøndene da du avslørte deg og filmen ble vist?
Det var først frykt, og så mye sinne. Selv var jeg fra dag én bevisst om å snakke om systemet, ikke den enkelte bonde. Næringen kunne ha brukt den avsløringen som en unik mulighet til å snakke om at det har gått for langt i effektivisering og dårlig lønnsomhet. I stedet kom det motangrep, benektelse og i beste fall snakk om at det bare var enkelte råtne epler, og ingen systemsvikt.
Dokumentarfilmen din ble altså sendt i 2019. Det ble noen få økokrimsaker, og kun én domfellelse. Ikke det helt store resultatet?
Men min motivasjon var aldri å få bøndene dømt! Jeg rykket ut, dagen etter at Økokrim annonserte at de hadde siktet noen av bøndene, med en kronikk som het «De enkelte bøndene har ikke skylden». Jeg ville mye heller ha en gransking av hele industrien enn en etterforskning av bøndene. Naturligvis er det riktig å straffe alvorlige dyrevelferdsbrudd, men resultatet av undercover-prosjektet kan ikke måles i hvor mange som ble domfelt. Du har rett i at det ikke skjedde mange konkrete endringer. For eksempel lot politikerne næringen selv ta ansvaret for å rydde opp, det var veldig skuffende …
Det ble sterke reaksjoner blant den jevne TV-seer, det er det liten tvil om?
Jeg føler at folk flest våknet opp. Filmen lyktes med å utfordre et narrativ vi har i samfunnet. For det ble et voldsomt engasjement, og jeg tok det som at folk er enig i at slik skal vi ikke behandle dyr.
Etter å ha lest Til dyrene kommer jeg heller aldri mer til å spise grillete lettrøkte sommerkoteletter …!
Forbrukerne har også en viktig rolle, for næringen vil ikke endre seg på eget initiativ. Men i dag jobber jeg mest politisk. Jeg mener at systemendringer må komme ovenfra. Jeg er litt var for å legge for mye ansvar på forbrukerne, for der er det flere faktorer som spiller inn.
Ikke minst lommeboka til de som har dårligst råd her i landet?
Derfor er jeg mer positiv til tiltak som å kutte momsen på frukt og grønt, og øke den på kjøtt. Jeg tror og håper at slike insentiver fører til reduksjon av kjøttforbruket.
Jeg leser på SSBs sider at den årlige norske griseproduksjonen tross alt har gått litt ned, fra 1,7 millioner griser i toppåret 2018 til 1,5 millioner i 2024?
Jo, men den samlede grisekjøttproduksjonen er fordoblet siden 1990-årene. Og kyllingproduksjonen er femdoblet!
Og dette knytter du direkte til kraftfôr? For staten har satt ned prisen for kraftfôr?
Ja, det skjedde en stor endring i jordbrukspolitikken i 1990-årene, der vi begynte å subsidiere kraftfôrproduksjonen, det som i dag kalles prisnedskriving på kraftfôr. Dermed kunne bøndene produsere grise- og kyllingkjøtt langt billigere og i mye større volum. Dette er noe av det dummeste vi har gjort. Vi snakker hele tiden om å nyttiggjøre oss av beitemark og utmark, og så har vi en politikk der vi subsidierer at dyr skal stå innendørs og fôres på kraftfôr. Det henger ikke på greip! Jeg tror ikke at forbrukerne våknet opp en dag og plutselig hadde lyst til å spise mye mer kjøtt. Det har vært en utvikling med statlige insentiver som har bidratt til at forbruket har økt.
Altså er dette en villet politikk?
Men jeg vet ikke hvor mange i Norge som har vært med og sagt ja til den utviklingen. Vet du? Norsk jordbrukspolitikk blir jo utviklet i et lukket rom i de årlige jordbruksforhandlingene. Det er selvfølgelig Stortinget som skal vedta oppgjøret, men det er etikette at de så å si aldri gjør endringer i resultatet. Jeg skulle ønsket at vi stoppet opp i 1990-årene og spurte folket om hva slags landbruk vi ønsker oss. Hva slags dyrevelferd vil vi ha? Hva slags rammevilkår til bøndene ønsker vi oss …? Og man skulle ha inkludert langt flere i den prosessen. For jeg tror den utviklingen vi har hatt de siste 20–30 årene, har gått de fleste forbrukerne hus forbi.
Det heter i dyrevelferdsloven paragraf 3 at «alle dyr har egenverdi», uten at dette er nærmere definert. Kant sier at vi skal behandle et annet menneske ikke som middel, men som et mål i seg selv. Men det er vel temmelig opplagt at landbruksdyrene i praksis ikke er noe mål i seg selv. De er et middel til at vi kjøttspisere skal få oss mat i kroppen. Slik jeg forstår deg, er du heller ikke revolusjonær? Du mener at vi fortsatt kan spise dyr?
Jeg vil ikke nedlegge noe forbud mot å spise dyr, nei. Den retningen jeg tilhører, kan du kalle for welfarism. Altså, dyrevelferd. Jeg er mest opptatt av at dyr ikke skal lide, men ha et best mulig liv.
Eller et minst mulig vondt liv, da?
Det er vanskelig å unngå all lidelse, men jeg mener vi må innse at det ikke er mulig å ha masseproduksjon av dyr og samtidig ha god dyrevelferd. Det er bare ikke to forenlige størrelser.
Det er altså ikke mulig å forene moderne kjøttproduksjon med dyreetikk?
Nei! Ikke slik industrialiseringen er i dag. Du vil aldri kunne ivareta individene i en hall med 30 000 kyllinger, eller hvis du har mange titalls purker, eller flere hundre slaktegriser. Det er umulig. Og med en gang individfokuset forvitrer, har du allerede gjort dyrene om til ting. Det kalles for deanimalisering.
Vi har et kontrollorgan som heter Mattilsynet. Det har blitt kritisert for å nedprioritere dyrevelferd. Burde det ikke heller hett Dyretilsynet?
For å si det kort: Hovedproblemet med Mattilsynet er at det ligger under tre forskjellige departementer: Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. To av disse ivaretar altså næringenes interesser. Dermed havner Mattilsynet i en skvis mellom å vekte hensynet til næringene og til dyrevelferden. De har fått en vanskelig jobb, og i mange tilfeller blir dyrene nedprioritert. For å sikre ordentlig dyrevelferd, både for regelverksutvikling og tilsyn, må vi etter min mening få et dyrevelferdstilsyn som legges under Klima- og miljødepartementet.
Kan den enkelte bonde egentlig utgjøre noen forskjell, eller er man hjelpeløs som enkeltindivid?
Det er begrenset hva den enkelte bonde kan gjøre. Derfor behøver vi rammevilkår som gjør det mer lønnsomt å drive med god dyrevelferd. Bøndene må få hjelp, men de kunne godt vært mer innovative og mer positive til forandring. Det er dessverre mye konservatisme i landbruket, så der er det noen holdninger som må endres.
Men er ikke også du egentlig konservativ, og vil forandre landbruket tilbake til det gamle?
Det foregikk jo dyremishandling før også, selv om dyrenes levemiljø nok jevnt over var bedre. Nei, jeg vil ikke tilbake til det gamle. Jeg vil skape et nytt landbruk som er artstilpasset dyrene, der det ikke er nødvendig å presse dem som om de er maskiner, for å kunne ha et levebrød.
Men dette er jo utopisk?
Jeg vet man sier det. Men jeg nekter å tro at det ikke er mulig.
Og det industrielle landbruket i EU er vel minst like ille som Norge?
Det er mange likheter, i hvert fall.
Så da har vel det toget gått?
Jeg er ingen misantrop. Jeg har fortsatt en tro på at vi mennesker har i oss både empati og forandringskraft. Vi har gjennomgått så mange store endringer gjennom historien, så hvorfor skulle vi ikke klare dette også?
Hvordan tenker du et ideelt norsk landbruk kunne sett ut?
Jeg tenker et minimum er at alle dyrene må få være ute.
Hele året?
Nei, man må jo tilrettelegge for hver art, man trenger ikke tvinge sauen til å være ute i tjukk snø. Men man må se på både inne- og utemiljøet. Dyrevelferdsloven sier at dyr skal holdes i et miljø hvor de får utløp for sine artstypiske behov. Griser, som elsker å grave, skal derfor ikke holdes på betong. Det finnes heldigvis foregangsbønder. De har for eksempel tallefjøs med masse halm der grisen kan gå ut og inn når de vil. Intelligente dyr, slik som griser, trenger en viss form for valgfrihet for å ha det bra.
Men summa summarum er vi nødt til å spise mindre kjøtt?
Av hensyn til alle, også bøndene, må kjøttforbruket ned. Og bøndene må få bedre betalt. Vi kan spise mindre, men bedre kjøtt.
Jeg gikk inn på sidene til Oda. Der kan man kjøpe svinenakke av økologisk skogsgris fra Spikkerud gård. Det koster dobbelt så mye som i butikkene til Norgesgruppen.
Men hvis du spiser svinenakke bare et par ganger i måneden, har du kanskje råd til det?
Og så smaker det jo mye bedre.
Ja, det har jeg i hvert fall hørt mange si.
Prosa har bedt Landbruks- og matdepartementet om en kommentar til Haugens påstand om at Mattilsynet nedprioriterer dyrevelferd. Departementet svarer i en epost:
«Mattilsynet har ansvaret for å føre tilsyn med at regelverket om mattrygghet, trygt drikkevann, plante- og dyrehelse, dyrevelferd, kvalitet og forbrukerhensyn blir etterlevd. Dette følger av regelverket Mattilsynet forvalter og er en viktig del av samfunnsoppdraget til Mattilsynet. Mattilsynets mål og budsjettrammer fastsettes av Stortinget gjennom Prop. 1 S. Mattilsynet jobber for å få mest mulig ut av de rammene Stortinget setter. Ressursene må brukes slik at nytten for dyrevelferden er størst mulig. Risikobasert tilsyn er nødvendig for å bruke tilgjengelige ressurser målrettet og effektivt.»
