Hvorfor ble Knut Rød frikjent for sin rolle i jødedeportasjonene?

Politiinspektør Knut Rød stod høsten 1942 sentralt i organiseringen av arrestasjonene av de norske jødene som med få unntak ble deportert til Tyskland og Auschwitz, der nesten alle ble drept. I 1946 og 1948 ble det reist straffesak mot Rød der dette var det viktigste tiltalepunktet. I begge sakene ble Rød frikjent.

Gjennom Gaute Lund Rønnebus bok Forbrytelse uten straff. Knut Rød og ansvaret for Holocaust i Norge (Aschehoug, 2025) har vi fått et nytt, langt mer helhetlig og dermed også mer forståelig bilde av rettsprosessene som Rød var involvert i som tiltalt og som saksøker etter 1945. Det er blant bokens fremste nye bidrag.

Kjernen i disse rettsprosessene var de to straffesakene der Rød ble frikjent. For de som har fulgt debatten om Knut Rød-saken har disse dommene vært godt kjent. Derimot har rettssaken om Røds gjeninntreden i politiet og hans krav om erstatning for tapt lønn etter arrestasjonen våren 1945 vært tilnærmet ukjent. Det er svært overraskende i lys av den omfattende Rød-debatten. Rønnebus analyse av Røds erstatningssak mot staten for tapt lønn kaster et interessant lys over Knut Rød som menneske. Selv om Rød opptrådte som én av mange i et gruppesøksmål mot staten, var hans deltakelse et klart uttrykk for at han ikke var noen angrende synder for sine handlinger mot norske jøder under okkupasjonen.

For mitt vedkommende er det mest interessante de to straffesakene der Rønnebu som historiker har en annen og bredere inngang til sakene og frifinnelsesdommene enn det som har preget den juridiske diskusjonen. Den har, ikke minst i debatten som foregikk som i Lov og rett i 2010 og 2011¹, konsentrert seg om dommenes konklusjoner og premisser og hvordan de skal fortolkes. Få av juristene har sett nærmere på andre dokumenter fra landssviksakene eller andre aspekter som kan kaste lys over frifinnelsene og deres begrunnelse. Rønnebu har funnet en rekke ting som knapt har vært berørt i Rød-debatten, men som kaster nytt lys over den.

Et svært viktig element i å gi et nytt og mer helhetlig bilde av rettsprosessene er Rønnebus vektlegging av forsvarerens og påtalemyndighetenes opptreden før, under og etter straffesakene. Hvorfor forsvareren, Leif S. Rode, og aktor Brynjulf Bulls, rolleutøvelse til nå har vært så lite fremme i debatten om frifinnelsene, fremstår som uforståelig etter å ha lest Rønnebus bok.

Også i Torgeir E. Sæveraas’ grundige analyse av Rød-dommen i Bokstaven R (Forente forlag, 2023) glimrer Rode og Bull med sitt tilnærmede fravær. Per Ole Johansen påpeker i sin skarpe kritikk av Sæveraas’ tolkninger at det savnes en analyse av det han kaller «Advokat Rodes skamløse defensorat».² At Rode gjennom sitt offensive og kreative forsvar opptrådte uetisk, gir Per Ole Johansen imidlertid ikke noen dokumentasjon på. Rønnebus fremstilling gir heller ikke slik dokumentasjon.

Jeg vil gå litt lenger med hensyn til å spisse Rode og Bulls rolleutøvelse enn Rønnebu gjør i sin avbalanserte bok, samt komme med et par nye elementer som kan ha hatt betydning for utfallet.

Jeg skrev i 2008 en bok om Advokatenes historie i Norge sammen med to andre historikere. Bokens tittel, Våpendrager og veiviser, karakteriserer godt Rodes rolle som forsvarer for Knut Rød. Rode var ikke bare en iherdig våpendrager for Rød, men han lyktes etter alt å dømme også i å veivise lagmannsrettene ikke bare om hovedkonklusjonen – to frifinnelser – men også med hensyn til hvordan frifinnelsene kunne begrunnes rettslig.

Hvem var så Leif S. Rode? Han var født i 1885. Han ble høyesterettsadvokat i 1916. Fra 1936 til 1945 var han fast forsvarer i Eidsivating Lagmannsrett. Fra november 1945 til 1955 var han fast forsvarer i Høyesterett, noe som innebar tallrike oppdrag i landssviksaker.³ Rode må karakteriseres som en av landets aller fremste forsvarsadvokater i 1945. I 1949 ba derfor Sakførerforeningen ham om å gi yngre advokater gode råd om hvordan rollen som forsvarsadvokat skulle utføres. Rønnebu kunne med fordel ha poengtert Rodes elitestatus som forsvarer sterkere.

Rønnebu poengterer derimot at Rode i juni 1945 ga ut en diktsamling som også inkluderte et dikt om politiets rolle under arrestasjonen av de norske jødene som gjengis i boken. Rode viste der stor sympati for jødenes skjebne samtidig som han var klart kritisk til politiets rolle. Samme uke som diktsamlingen ble utgitt, påtok Rode seg å være Røds forsvarer.

Hvordan den varetektsfengslede Knut Rød klarte å skaffe seg en av landets fremste forsvarere, kunne gjerne vært diskutert i boken. Selv om Rode da var fast forsvarer i Eidsivating lagmannsrett, finnes det ingen indikasjoner i Rønnebus bok på at Rode ble tildelt Rød. Det var Rode selv som valgte Rød. Vi vet ikke hva som lå til grunn for valget.

Kontrasten mellom den erfarne Rode og hans motpart, statsadvokat og aktor Brynjulf Bull var stor. Brynjulf Bull var 21 år yngre enn Rode og var blant de mange yngre advokater og jurister som var konstituert statsadvokat i landssviksaker etter frigjøringen. Bull hadde ingen erfaring som aktor før han ble konstituert statsadvokat. Bull hadde praktisert som overrettssakfører siden 1933. Han skal ha hatt fagforeninger som viktige klienter samt ført saker for småkriminelle. Bull hadde ikke oppnådd tittelen høyesterettsadvokat, som var en nødvendig forutsetning for å bli en del av advokateliten. Det skjedde først i 1950.

Bull hadde vist retoriske evner som formann i Studentersamfunnet i 1935. Bulls biograf fremhever særlig hans «avvæpnende humor» som senere møteleder og ordfører i Oslo kommune. Den kvaliteten kom neppe til sin rett som aktor i landssviksaker.

Det rollemessige styrkeforholdet, ikke minst basert på erfaring, mellom Rode som forsvarer og Bull som aktor i Rød-saken innebar at de stilte i forskjellig divisjoner. Rode lignet en Goliat, men Bull var ingen David med kreative våpen som kunne endre styrkeforholdet.

Rodes selvfølgelige innfallsvinkel som forsvarer var at han var «tiltaltes representant» og at aktor skulle bringe «balanse i regnskapet». Rode understrekte samtidig at man ikke måtte rendyrke ensidigheten som tiltaltes representant. Forsvarerens «plikt» var «først og fremst å fremheve det som taler til tiltaltes fordel. Å understreke de svake punkter er aktors sak». Rode førte et aktivt eller offensivt forsvar. Han etterlyste blant annet med hell bestemte etterforskningsskritt før den første straffesaken.⁴

Rode argumenterte i straffesakene for en interesseavveining der Røds motstandsaktivitet og nasjonale holdning mer enn veide opp for de handlinger han var tiltalt for. Som aktor synes Bull ikke å ha skapt nevneverdig tvil om det bildet Rode tegnet av Røds opptreden under okkupasjonen. Rode ga under straffesakene utvilsomt retten klare argumenter for hvordan en frifinnelse kunne begrunnes rettslig sett. Kanskje kan de mange uklarhetene i begge lagmannsrettsdommene forklares med at retten sluttet seg til Rodes konklusjon, men ikke nødvendigvis alle hans premisser?

Riksadvokaten anket den første frifinnelsesdommen til Høyesterett på grunn av ufullstendige domsgrunner og gal lovanvendelse. Rode møtte her høyesterettsadvokat Jens Chr. Mellbye som var påtalemyndighetens faste aktor i landssviksaker i Høyesterett fra 1946.⁵ Rode møtte her sin juridiske overmann ved at Høyesterett sluttet seg til Riksadvokatens anke.⁶ Selv om Rode tapte i Høyesterett, synes han i større grad enn Bull å ha utnyttet Høyesteretts premisser til fordel for sin klient i den andre lagmannsrettssaken.

Bull benyttet seg ikke av muligheten for bruk av skriftlig dokumentasjon som bevis, noe prosessreglene i landssviksaker åpnet for i større grad enn i vanlige straffesaker. Det gjaldt ikke minst tiltalens alvorligste punkt, arrestasjonen av jødene. Denne muligheten brukte derimot Rode. Rodes forsvarsvitner dominerte vitneførselen i begge straffesakene uten at Bull skapte balanse på annen måte. Bull svekket aktoratets sak blant annet ved å inkludere en rekke mindre forhold i tiltalen. Bull innrømmet selv at dette var «bagatellaffærer». Her synes Bull å ha arbeidet på autopilot – det var normalt at tiltaler i landssviksaker omfattet tallrike punkter, ofte bagateller strafferettslig sett. I dette tilfellet skygget bagatellene for sakens kjerne, Røds rolle i arrestasjonene av jødene. Dette ga Rode billige poenger. Uansett svekket begrepet bagatellaffærer aktoratets sak.

Da Brynjulf Bull var aktor for andre gang i Røds straffesak i april 1948, hadde han forlatt statsadvokatembetet. Det skjedde sannsynligvis ved utgangen av 1947.⁷ Dette nevnes av Rønnebu uten at betydningen diskuteres. Tiltalebeslutningen ble utferdiget av Bull 21. desember 1947, kort tid før han skulle ha juleferie og så forlate embete. Kanskje kan dette bidra til å forklare at tiltalepunktet om brudd på straffelovens § 223 – om frihetsberøvelse – ble droppet?

Under lagsmannsrettsbehandlingen i april 1948 ble Bull engasjert som aktor som privatpraktiserende overrettssakfører fordi han kjente saken godt og hadde utferdiget den nye tiltalen. Dette var ikke uvanlig. Også i vanlige straffesaker ble privatpraktiserende advokater tidvis engasjert til å være aktor. At Bull ikke lenger var ansatt i statsadvokatembete, kan ha bidratt til å svekke hans engasjement som aktor i saken.

Rønnebu presiserer at tiltalen under den andre lagmannsrettssaken ble endret på et annet viktig punkt sammenlignet med den første straffesaken. Den omfattet i 1948 også Knut Røds behandling av jødesaker i statspolitiet etter arrestasjonene av jødene 26. november 1942. Rønnebu dokumenterer at Knut Rød lojalt og samvittighetsfullt fulgte opp disse sakene til tross for at muligheten for trenering må ha vært langt bedre enn ved massearrestasjonene i oktober og november 1942. Bulls bevisføring på dette tiltalepunktet var for lagmannsretten lite overbevisende.

Den andre frifinnelsesdommen ble ikke anket til Høyesterett av påtalemyndigheten. Det er lite overraskende selv om det kan beklages i ettertid. Dommen og dens premisser forholdt seg aktivt til Riksadvokatens anke og Høyesteretts avgjørelse i 1946 slik at det var vanskelig å anfekte dommens lovanvendelse. At lagmannsrettens formann Erik Solem, som hadde stor autoritet på feltet, hadde forfattet den enstemmige dommen, gjorde den enda vanskeligere å anke. I forskningen er det så langt ikke dokumentert noe eksempel på at en fornyet frifinnelsesdom fra lagmannsretten ble anket av påtalemyndigheten til Høyesterett på grunn av feil i lovforståelsen. Dersom en slik landssviksak – mot formodning, vil jeg tillegge – skulle dukke opp, kommer kanskje påtalemyndighetens konklusjon på dette punkt i et nytt lys.

At Rodes bevisførsel og rettslige interesseavveining i så stor grad kom til å prege de to frifinnelsesdommene, skyldtes ikke bare Rodes briljans som forsvarer, men også at aktor Brynjulf Bull ikke var sin oppgave voksen. Om dette gjør det enklere for det norske samfunnet å leve med frifinnelsesdommene, er et annet spørsmål.

Teksten er basert på Espelis kommentar ved lanseringen av Gaute Lund Rønnebus bok Forbrytelse uten straff. Knut Rød og ansvaret for holocaust i Norge på Holocaust-senteret 18. august 2025.