Asylkrise på kontoret

Sommeren 2025 er alle rutene over Middelhavet aktive. I fjor druknet 13 000 mennesker på vei mot Europa. Likene som ikke synker, flyter i land utenfor ferieparadis eller havner i fiskeres garn. På én uke i juni i år druknet 60 mennesker selv om vi hadde deres nøyaktige GPS-posisjon. Ingen kystvakt igangsatte søk og redning.

Europas strenge asylpolitikk har gjort Middelhavet til verdens største massegrav. Hver dag brytes ikke-retur-prinsippet, hjørnesteinen i beskyttelse av flyktninger: Ingen skal returneres til et land der de står i fare for å bli mishandlet.

8. august i år legger den tyske sivile organisasjonen Sea Watch ut informasjon på X om nok et brudd på menneskerettighetene når fem skip fra den såkalte libyske kystvakten omringer to båter med flyktninger og trekker dem med seg tilbake til Libya. Frem til august i år har over 26 000 mennesker på denne måten blitt tvunget ut av europeisk og internasjonalt farvann mot sin vilje, tilbake til land som Libya, Tunisia og Tyrkia.

I Malta fortviler myndighetene etter snart 25 år med irregulære ankomster sjøveien. Båtflyktninger må gjennom maltesisk farvann for å komme seg fra Libya til Europa. Søk og redning blir dermed Maltas ansvar til tross for at det i Lisboa-traktaten heter at unionens fellesskapspolitikk skal være preget av solidaritet mellom medlemslandene. I mange år har Malta bedt EU om å ta imot en del av flyktningene som ankommer deres kyst.

«Dersom EU ikke avlaster oss, har vi ikke lenger mulighet til å redde liv ute på havet», sa den tidligere maltesiske statsministeren Joseph Muscat allerede i 2015.¹ FNs høykomissær for flyktninger har siden slått fast Maltas unnlatelser i å respondere på nødmeldinger. I juni og juli i år satt jeg selv og så på at de maltesiske kystvaktskipene lå til kai utenfor Valletta samtidig som mennesker druknet.

I Spania, Malta, Italia og Hellas er flyktningleirene overfylte. Barn, kvinner og menn sitter innestengt bak piggtråd i et overbelastet asylsystem med livet på vent. I sommer har jeg nok en gang bistått i flyktningleirene i mitt andre hjemland, Malta. Mennesker som har flyktet fra Libya, har skader etter tortur og voldtekt, og forteller om en virkelighet der menneskehandel og slaveri er en del av hverdagen. Mange beskriver et liv der de blir behandlet som dyr, og der salg av mennesker på slavemarkeder er en realitet. Likevel tvinger Europa mennesker tilbake dit, godt hjulpet av libysk milits, europeisk kystvakt og Frontex (EUs grensebyrå med ansvar for å overvåke og beskytte unionens ytre grenser).²

Det er med dette som bakteppe jeg leser den tidligere UDI-direktøren Frode Forfangs bok Asylparadokset. Forfang har vært en av de mest sentrale aktørene i norsk asylpolitikk. Baksideteksten beskriver en kunnskapsrik og lettlest debattbok, og antyder at forfatteren kommer med nye og bedre løsninger for asylsystemet. Det var med genuin interesse jeg åpnet boken.

I dag må mennesker som vil søke asyl først komme seg til et land der de kan søke. Det finnes nesten ingen trygge måter å gjøre det på, og Forfang har rett i at systemet ikke fungerer slik det var tenkt da det ble utviklet i tiden etter andre verdenskrig. For å løse «asylparadokset» – at alle europeiske land anerkjenner asylretten, samtidig som knapt noe land ønsker at den blir brukt (s. 8) – vil Forfang avskaffe asylretten i sin nåværende form. Med dette vil han også frata deg og meg en rett vi har dersom vi en gang må flykte.

Forfang hevder at han ønsker å begrense flyktningers og andre migranters lidelser, samtidig som Norge skal ta imot så få asylsøkere som mulig. Disse to tingene er ikke forenelige.

Skuffelsen var derfor stor over at forfatteren viser liten forståelse for hva som skjer utenfor Norges grenser, at han kommer med en rekke uholdbare påstander, og ikke minst at de tiltakene han foreslår, etter mitt syn vil føre til mer lidelse, mer død og flere menneskerettighetsbrudd.

Et av forslagene til Forfang er at mennesker bør tvinges til å søke asyl i nærmeste trygge havn, noe de i prinsippet allerede må på grunn av Dublinavtalen. Med dette mener han i praksis at de søreuropeiske landene skal sitte igjen med «byrden». Når vi vet at land som Malta og Italia unnlater eller utsetter søk og redning nettopp for ikke å sitte igjen med alle flyktningene, vil en slik innskjerpelse trolig føre til enda flere drukninger. Enda verre er det at han anser Tunisia, Tyrkia og Libya, der det beviselig foregår grove menneskerettighetsbrudd, som trygge nok havner: «jeg mener det bør være mulig å avvise mennesker som kommer gjennom land som dette» (s. 166). De mange sakprosabøkene som er utgitt de siste årene, både på norsk og engelsk, og rapporter fra FN om grove menneskerettighetsbrudd i blant annet Libya bør være tilstrekkelig til å skjønne at mennesker ikke skal returneres dit.

Forfang hevder at «de som vanligvis taler flyktningenes sak […] har et idealistisk utgangspunkt, men mangler realistiske løsninger som gir et rettferdig system og samtidig unngår kaotisk innvandring». Han hevder at det er han som beskriver situasjonen slik den faktisk er, og at bøker som gjør det, mangler i debatten. Jeg anser meg selv som en av dem som vanligvis taler flyktningenes sak, og mener bestemt at både jeg og mange av mine kollegaer i bistandsbransjen kommer med realistiske løsninger som vil føre til mindre død ved våre yttergrenser. To helt konkrete tiltak er å øke andelen kvoteflyktninger og å innføre arbeidsvisum til de menneskene som ikke kategoriseres som «reelle asylsøkere», men som trengs i Europa som arbeidskraft, noe Spania har begynt med i år.

Asylparadokset beskriver dessverre ikke tingene slik de er. Når forfatteren skriver at «[d]en eneste grunnen til at migranter oppholder seg i Libya i utgangspunktet, er muligheten for å komme seg videre til Europa med båt» (s. 73), er det både feil og historieløst. Før NATO likviderte Gaddafi, reiste mange titalls tusen mennesker til Libya for å jobbe. Landet hadde olje og trengte arbeidskraft, og gjør det fortsatt, til tross for stor uro. Blant de mange hundre menneskene jeg har intervjuet og skrevet, vil et stort antall til Libya for å arbeide. Mange av dem har aldri drømt om, og ønsker ikke, å risikere livet over Middelhavet.

Forfang tar utgangspunkt i sine erfaringer fra den såkalte flyktningkrisen i 2015. I en kort periode hadde Norge et uvanlig stort antall irregulære ankomster, og Forfang bruker særlig ankomstene over Storskog som eksempel på at grensene var ute av kontroll. Når Forfang bruker ord som «ukontrollert migrasjon» og «asylstrøm», får han det til å høres ut som om våre grenser både har vært, og er i ferd med, å løpes ned. Det stemmer ikke. Mange tror at det er langt flere migranter i deres land enn det faktisk er. Sannheten er at omfanget av migrasjon verken øker eller er eksepsjonelt stor. Det er rekordmange migranter i verden, ja, men det er også rekordmange mennesker på jorden. Andelen migranter har vært stabil i seksti år, på om lag 3 prosent av verdens befolkning.³

Antallet flyktninger utgjør mellom 7 og 12 prosent av verdens migranter, altså rundt 0,3 prosent av verdens befolkning.⁴ Med unntak av 2015, da nesten én million mennesker ankom Europa, i hovedsak fra Syria, er tallet på mennesker som ankommer sjøveien, ikke særlig alarmerende. De fleste flyktninger og migranter ankommer ikke sjøveien på irregulært vis eller luskende over fjelloverganger om natten. I Gunhild Oddens bok fra 2018, Internasjonal migrasjon, kan man lese at:

Forskning estimerer imidlertid at bare mellom 5 og 10 % av afrikanske migranter i Europa har tatt seg til kontinentet på irregulært vis – de fleste ankommer med gyldige visum med begrenset varighet.

Også den helt nye boken How Migration Really Works av migrasjonsforskeren Hein de Haas, viser at de fleste migranter som ankommer Europa, gjør det på lovlig vis og med gyldige papirer, men blir værende utover sin visumperiode.

Jeg er enig med Forfang i at kvoteflyktninger er det tryggeste og mest humane systemet vi har i dag. Problemet er at det er nesten umulig komme dit at man blir vurdert som kvoteflyktning. Når Forfang skriver at «[s]ystemet er rettferdig og flyktninger med størst behov velges ut» (s. 149), skaper han et bilde av at det finnes en slags kø man kan stille seg i, og at de som ikke kommer som kvoteflyktninger, ikke har størst behov.

I Smugler eller grenselos går jeg langt i å oppklare misforståelsen om at det finnes en kø å stille seg i. For de fleste flyktninger gjør det ikke det. En legefamilie fra Damaskus forteller at det ikke var mulig å registrere seg som kvoteflyktning i noen av landene de flyktet gjennom. «Jeg lurer på hvilken kø det er snakk om hele tiden», sier Amina fra Aleppo. «Når bombene faller, hus raser og barna våre er døden nær av syreangrep eller ligger i biter under ruiner, skal vi da løpe nedover gaten og lete etter køen?» spør Abou fra Irak. «Vi har aldri sett noen kø. Det nærmeste FN-kontoret lå to land unna, i Pakistan.» Abou har brukt smuglere for å få seg og familien til Malta. Det fantes ingen annen vei.

Narrativet om at kvoteflyktninger er de mest trengende, og at alle andre sniker i køen, må ta slutt. Millioner av mennesker bor i leirer over hele verden, og bare omtrent 2 prosent av disse blir noen gang relokalisert. Køen til FNs kvotesystem er endeløs, der den i det hele tatt finnes. Underfinansiering og fravær av politisk vilje fører til at mennesker til slutt må bruke smuglere. Når Norge de siste årene har redusert antall årlige kvoteflyktninger helt ned til 500, er konsekvensen at menneskesmuglingen øker. Konsekvensen av det igjen er at mennesker drukner. De færreste ville krysset brennhete ørkener fulle av militsgrupper, gått over snøkledde fjelloverganger eller satt seg i en båt dersom de hadde hatt et valg.

Forfangs prosjekt kunne vært interessant, men jeg savner årsaksforklaringer og ikke minst et nyansert og reelt bilde av hva som skjer på bakken. Særlig ett sted viser Forfang hvor tydelig det er at han ser flyktningenes krise fra kontorplassen i Norge: «I slutten av november og i starten av desember (2015) var den europeiske asylkrisen i praksis over». (s. 28)

Sannheten er at bare i november 2015 krysset 125 000 mennesker Egeerhavet. Fire ganger så mange som hele året før. Til tider så de greske øyene ti tusen mennesker ankomme strendene hver dag. Ifølge UNHCR var 49 prosent fra Syria, 21 prosent fra Afghanistan og 8 prosent fra Irak. Hver dag i perioden november 2015 til februar 2016 druknet i snitt to barn på strekningen mellom Tyrkia og Hellas, mer enn 350 barn til sammen bare utenfor Hellas, mange av dem babyer. Selv står jeg den vinteren på Lesvos og legger barnelik i provisoriske graver i olivenlunder. For Forfang er den europeiske asylkrisen over.