Å skrive seg til målet

Winston Churchill sammenlignet skriving med militær planlegging og visste hva han snakket om: Planer betyr ingenting, men planlegging er essensielt.

De beste generalene er de som når målet uten å være bundet av en plan, mente han. Men selv om du ikke følger den, har du større sjanse for å lykkes om du har en.

Men hva er en plan, er det nok med en fiks tittel og en bærende idé? Kanskje for noen. Kanskje for Hunter S. Thompson (eller mytologien om ham). For oss andre handler det om å bestemme seg for hva vi vil gjøre og bestemme oss for å gjøre det.

For leseren ser alltid en plan, uavhengig av forfatteren. Hun ser strukturer, kjenner tempo og føler rytme. For sånn er vi laget: Om du ikke har bestemt en struktur, vil den likevel oppstå. Spørsmålet er egentlig bare hvor mye kontroll du ønsker å ha.

For å vise hva jeg mener, la oss ta en tur over Atlanterhavet, der en mann stirrer ut over horisonten og drømmer om å skrive en stor roman.

Fjellet og romanen
– Tenker du på den neste store amerikanske romanen? spurte Thomas. Det irriterte meg at han kalte det akkurat det, men han hadde rett, det var det jeg tenkte på.

Kjøreturen fra Boulder i Colorado gjennom Rocky Mountains var en oppvisning i visuell føde. Nedlagte gruvebyer konkurrerte om oppmerksomheten med nordisk fjellandskap og sørgelige gambling-landsbyer.

– Ja, svarte jeg, og lot som jeg trivdes med det. Notatboka var for så vidt tettskrevet, mest med uferdige avsnitt og sangtekster.

Det var midten av juli og jeg satt med pc-en da sola gikk ned over fjellmassivene. Forsøkte ivrig å tvinge frem inspirerte setninger som videre ville avføde fortellinger og kapitler. Om ikke amerikansk, så i det minste stor.

Jeg forlot fjellet uten hell. Det var enkelt nok å skrive innenfor rammen av vers og refreng. Romanen derimot. Den lignet på landskapet og bød på lange horisonter og mangel på kontraster. Altfor mange valg og en reise uten plan.

Som de fleste vet, er kontrast oppskriften på orden. Motsetninger som tydeliggjør hva vi gjør, varder som avgrenser horisonten.

Uendelige rekker av steinformasjoner
Men alle skjønner dette: En plan er grei å ha, men ikke alltid nødvendig. Så hvordan finner vi balansen mellom å planlegge akkurat nok til å hjelpe ideen frem, men ikke så mye at den kveles i forsøket?

Vi passerte Glenwood Springs og var fristet til å besøke Woody Creek og huset til Hunter S. Thompson. Men det sto ikke i planen, og vi fortsatte vestover. Vi var jo allikevel på vei til en by der den avdøde skribenten skrev en av bøkene sine.

Fjellene senket seg og ble til uendelige rekker av kreative steinformasjoner i grått, blått og rødt idet vi krysset grensen til Utah.

Thomas var annerledes enn meg. Vi var begge journalister og redaktører, men der jeg søkte inspirasjon i stjernene, fulgte han med på kartet. Reisen fra New York gjennom kontinentet var et felles prosjekt, men det var han som la ruten, regnet ut kjøretimene og mulighetene for overnatting.

Selv om jeg brukte flere timer foran tastaturet og fylte alle jakkene mine med notatbok og penn, skrev han mer enn meg. Han var ikke nødvendigvis bedre, om slikt kunne måles, men raskere, mer målrettet.

Mineraler i forbausende mange farger og en episk nybyggerhorisont slukte blikket, og sakte, men sikkert ble canyon til ørken. Ikke helt ulikt selve ordet vi bruker for å snakke om planlegging av tekst: disposisjon.

Planlegging som verktøy
Om begrepet disposisjon smaker litt av sand, er det ikke ordets egen skyld, det skyldes heller et langvarig misbruk. Generasjoner av mennesker slept gjennom skolestilens skjærsild av velmenende norsklærere som ikke visste bedre enn å tvinge elevene til å lage lister før de fikk lov til å smake på saften fra språket.

Skolestil handlet mer om lister og plan enn selve skrivingen. Det er mye godt ved enhetsskolen, men ikke dette. Feilen ligger ikke i hensikten, men utførelsen, i byråkratiseringen av et vakkert verktøy.

For disposisjon kan aldri bare handle om å planlegge. Disposisjon er kunsten å utføre. Et brett på bølgene, et redskap å styre med på risikable dyp. Du kan sitte i sanden og planlegge så mye du vil, men du må ut i bølgene for å surfe.

Kanskje var det noe med min lærer, eller bare jeg som var følsom for skolens metoder. Kanskje ikke. For bøkene om skrivekunst vitner om en felles erfaring langt bortenfor den norske enhetsskolen.

William Zinsser er en av verdens mest leste eksperter på skriving. Han var gammeldags og aksepterte pc, men ikke diktafon. Penn og papir gir mer nærhet, mente han. Han tok feil, men har rett i mye annet. Blant annet at grunnskolen ikke bare ødelegger skriveglede, men at elevene lærer dårlig språk og feil inngang til skrivefaget.

Å skifte musikk i tide
Thomas ba meg bytte musikk da vi så byen. Bluegrass passet ikke her, mente han. Skyskrapere i gull og glitter tegnet seg bak et teppe av småboliger utenfor byen. Og der var pyramiden, Eiffeltårnet og Empire State Building. Usmakelig eller pirrende, vanskelig å si. Men han fikk rett, hiphop passet bedre.

Hunter S. Thompson skrev Frykt og avsky i Las Vegas med kroppen full av rusmidler. Det er lett å tro at han skrev på innfall, men det er ikke helt sant. Han var proff og visste ofte nøyaktig hva han var ute etter. Han lærte å skrive ved å lese Fitzgeralds Den store Gatsby høyt mens han skrev ned hele boken. Det samme med Hemingways Farvel til våpnene. For å beherske stil og form.

Det var skumring da vi var gikk ut gjennom gamblinghallene i hotellet for å oppleve byen. Mexicanske prostituerte og menn fra hele verden stimet i gatene mellom blinkende neonlys i alle farger. Hi-fi-bass fra eksklusive klubber blandet seg med diskant fra kasinoer. Vi var slitne etter reisen og drakk en øl, men knapt mer, og spilte ikke engang ved bordene.

Thompsons skriving var basert på struktur og plan. Selv om han hatet journalistikken, var han en journalistisk pioner, og boka om Las Vegas var opprinnelig en reportasje i Rolling Stone. Han brøt de fleste regler, men det var fordi han kunne dem. Riktignok med et dommedagsforbruk av kjemiske substanser. Om du spurte ham om skrivetips, anbefalte han ganske enkelt å lese Johannes’ åpenbaring.

På spekteret
For strukturene vi legger i en tekst, er gamle. En av disposisjonens forfedre var Korax fra Syrakus, som levde på Sicilia for 2500 år siden. Han lagde de første kjente systematiske metodene for strukturering av taler, en forløper til disposisjonen. Sammen med eleven Teisias delte han i innledning, narrativ, argumentasjon og avslutning.

Men de oppfant ingenting. For om du skriver essay, reportasje, sakprosabok eller roman, ender arbeidet ditt med en struktur hos leseren. Flyt, rytme, tone, tre deler eller fire deler. Alt er der. Teksten vil også ha et budskap, et tema og ikke minst en fortelling med begynnelse og slutt.

Det er slik vi forstår mengder med tekst, vi setter det i system og suger en mening ut av det. Nesten uansett hvor eksperimentelt eller kaotisk du skriver, vil leseren finne måter å sette det i system på.

Derfor kan det være en fordel å planlegge hva du vil skal suges ut. En gang i tiden var Las Vegas uhørt syndig, men verden har forandret seg. Og selv det mest usmakelige bygg starter på arket med en plan. Det er et slags diagnostisk spekter vi alle befinner oss på. Spørsmålet er ikke om du befinner deg på spekteret, men hvor.

Hensikten med en plan
Vi befant oss i bilen ved utkanten av Los Angeles da vi stoppet for å kjenne sanden og dyppe tærne i Stillehavet. Vi nærmet oss. Da den anerkjente redaktøren Jack Hart skrev historien om LA Times fulgte han de samme prinsippene som han krevde av sine skribenter.

Han mente forskjellen mellom god og dårlig tekst består i planleggingen. Du skal danne deg en tematisk tese som hviler over tekstarbeidet, mente han, en bærebjelke som skal føre enhver setning i samme retning.

Det er klokt tenkt. For når hver del av teksten følger samme retning, kjennes det i kroppen hos leseren.

Vi fulgte sørlig retning og traff ettermiddagsrushet mot San Diego. I utkanten av byen saktnet vi av mot lave strandhus, høye bølger, hipstere og innfødte.

Bølgene bærer meg i noen sekunder og det føles friskt, men det varer ikke. Og det er ingenting mot de som surfer ute ved moloen på de virkelige kurvene. Det ser uanstrengt ut, nesten medfødt, men krever årelang trening og kunnskap om strøm, tyngdekraft og utstyr.

Noen stor roman ble det aldri, knapt et eneste avsnitt. Da jeg noen år senere ga ut min første sakprosabok, var den full av struktur og plan, men manglet narrativ og sjel. Flinkt nok, men uten bølger.

For Churchill hadde rett. Hensikten med en god plan er ikke å planlegge hvert skritt til målet. Det ville være å gjenta feilen fra enhetsskolen.

Hensikten er å forstå hvor du skal, og hvorfor du skal dit.

«Bestem hva du vil gjøre. Bestem deg for å gjøre det. Så gjør det»¹ sa William Zinsser. Kanskje det er plan nok.