Ordet og dyret

Jeg vil forføre deg. Å erklære en slik usømmelig intensjon direkte er kanskje ikke den mest forføreriske fremgangsmåten, men jeg har begrenset med tid og en viss mengde tegn å holde meg innenfor. Dersom tiden, tegngrensen og honoraret hadde vært ubegrenset, ville jeg ha gått mer tålmodig frem. Jeg ville ha lagt ut subtile og målrettede agn som fanget oppmerksomheten din. Med disse indirekte lokkemidlene ville jeg ha avledet deg fra den opptråkkede stien og inn i en mystisk krattskog av uhørte hemmeligheter. Men dengang ei, vi må dessverre rett på sak, og saken i dette essayet er språkets natur. Nærmere bestemt hva de menneskelige ordenes opphav i en verden av fuglesang og grynt betyr for oss sannhetssøkende sakprosaister.

Siden kroppen har utviklet seg til å ha visse behov, samt visse midler til å oppfylle dem, er det ikke mest sannsynlig at også språket er et middel til fysisk tilfredsstillelse? I så fall ble det ikke gitt oss for å avdekke sannheten, som er et altfor abstrakt gode til å gjelde som et umiddelbart behov. Tvert imot kan det se ut til at språkets mest åpenbare fortrinn er at det hjelper et individ (eller en gruppe) med å fremstille virkeligheten på måter som overbeviser andre om at ens egne behov fortjener å bli tilfredsstilt. Med andre ord har språket som sin primære funksjon å forføre. Dernest hjelper det de som blir forsøkt forført, å gjennomskue forsøket.

Hvis dette lyder i overkant kynisk, haster jeg med å legge til at forførelse i seg selv verken er løgnaktig eller moralsk galt. Vi ønsker alle å forføre og bli forført, både i billedlig og bokstavelig-erotisk forstand, av mennesker med interesser som overlapper med våre egne. For å tilfredsstille mine mer epistemologisk konservative sakprosakolleger kan jeg dessuten opplyse om at påstanden ikke er uten hold i vitenskapen.

Språket former virkeligheten
Som lesende, skrivende mennesker må vi uansett aldri glemme at vi er dyr med dyriske behov, og at språket har utviklet seg side om side med disse behovene. En sentral debatt innen språkforskningen er i hvilken grad språket er nedfelt i genene våre i form av en medfødt grammatikk og et instinkt for språk (på denne siden av debatten er Noam Chomsky og Steven Pinker de verdensberømte autoritetene), eller om det tvert imot er en kulturell oppfinnelse som hvert enkelt medlem av arten må mestre mer eller mindre fra bunnen av. Uten å påberope meg ekspertise er jeg partisk i sistnevnte retning, slik dette perspektivet kommer til uttrykk i den amerikanske antropologiske lingvisten Daniel Everetts Language. The Cultural Tool (2012).

I boken går Everett langt i å argumentere imot både Chomskys universelle grammatikk og Pinkers språkinstinkt. Istedenfor å være én spesifikk tilpasning til ett spesifikt behov, som så kommer til uttrykk i forskjellige språk, stammer språkene våre fra en mangeartet samling nedarvede egenskaper. For eksempel har vi lengre avstand mellom munn og strupehode enn våre forgjengere, og en tunge som befinner seg lenger ned i svelget, noe som muliggjør tydeligere artikulasjon. En hel masse tilpasninger har til sammen gjort det mulig for oss å finne opp tusenvis av språk, slik kroppsfasongen vår muliggjør oppfinnelsen av utallige fysiske redskaper.

Ikke bare er oppbygningen av forskjellige språk, ifølge Everett, langt mer uensartet enn Chomsky og Pinker argumenterer for, men disse forskjellene gir oss tilgang til forskjellige aspekter ved virkeligheten. Her har vi å gjøre med en svak variant av den såkalte Sapir-Whorf-hypotesen (etter lingvist og antropolog Edward Sapir og hans elev Benjamin Whorf), eller lingvistisk relativisme. Dette står i motsetning til den sterkere varianten av hypotesen, kjent som lingvistisk determinisme, som påstår at språket avgjør hva vi fanger opp av virkeligheten.

At jeg foretrekker ideen om språket som et skapt og delvis virkelighetsskapende verktøy, istedenfor ideen som sier at språkets muligheter og begrensninger i stor grad er avgjort fra fødselen av, er nok en bias knyttet til mitt virke som skribent og forfatter: Jeg ønsker at språket skal være så kreativt og mektig som mulig, slik at ordene mine kan forføre andre mennesker inn i min virkelighetsforståelse. Dermed kan også ordene mine være med på å forme virkeligheten. Selv når vi skriver sakprosa med sannhet som fremste mål, ønsker vi med sannheten å påvirke verden.

Fornuft og forførelse
Hvis språket hadde kommet til oss fra oven, eller om det hadde utviklet seg for å sette oss i direkte kontakt med virkeligheten, ville det formodentlig ha vært bedre i stand til å fange tilværelsens mange nyanser. Men tvert imot synes språkets fremste kjennetegn å være at det forenkler og dermed forvrenger vår virkelighetsoppfatning. Hvordan? Ved å sette ord på enkelte fenomener i omgivelsene, men utelate det aller meste, skjærer vi ut et relieff av virkeligheten. Dette relieffet er i tråd med våre praktiske og poetiske preferanser, det vil si med våre fysiske og – i mangel av et bedre ord – åndelige behov. Altså virker det mest sannsynlig at språket kun er et verktøy for pratende primater. Enten språket er en kulturell oppfinnelse eller biologisk tilpasning, er min tendensiøse hypotese om at dets fremste funksjoner er forførelse og selvforsvar mot forførelse, inspirert av de franske kognitive forskerne Dan Sperber og Hugo Mercier.

Boken deres The Enigma of Reason. A New Theory of Human Understanding (2017) handler ikke direkte om språkets, men om fornuftens opprinnelse. Med utgangspunkt i forskning på kognitive skjevheter, altså de systematiske «tankefeilene» vi har en tendens til å begå, spør de hvorvidt fornuften virkelig kan ha som sin primære funksjon å avsløre virkeligheten. De fleste argumentene vi kommer med, synes nemlig å forsvare de standpunktene vi allerede har. Hvordan kan det ha seg at fornuften så ofte leder oss til feil konklusjoner? Jo, fordi det finnes så mange fordeler i å fremme argumenter for vårt eget perspektiv, altså i å overbevise (eller forføre) andre. Derfor produserer fornuften begrunnelser for overbevisningene våre, begrunnelser som gjerne bærer preg av alle de velkjente biasene. Dernest produserer fornuften argumenter imot andres like partiske begrunnelser. For selv om vi ofte feiler i å se svakhetene i våre egne argumenter, er vi ofte svært gode til å stikke hull på andres.

Gjennom en sosial læringsprosess oppstår ifølge Sperber og Mercier en såkalt metakognitiv modul i hjernen, det vil si en evne til å tenke omkring tanker, som ikke er direkte innkodet i genene eller lokalisert på ett spesifikt sted i hjernen. Fornuft er kort sagt en samling desentraliserte koblinger som gjør oss i stand til å argumentere for vårt eget perspektiv og imot andres. Selv om vi ikke ser blindsonene i vårt eget perspektiv, kan vi påpeke hverandres. I dialektisk fellesskap kommer vi slik frem til bedre løsninger. Uten andre menneskers perspektiver på virkeligheten ville vi ha vært låst i vårt eget, uansett hvor feilaktig det måtte være. Men ved å bli forført inn i et annet perspektiv blir vi befridd fra vårt eget.

Kommunikasjon og seksuell atferd
Sperber og Mercier argumenterer godt og grundig for at fornuftens funksjon er overbevisning, noe som i alle fall metaforisk sett er beslektet med forførelse. Selv om dette ikke utgjør noe bevis på at språket som sådan har forførelse som sin primære funksjon, ble jeg styrket i min tro av å lese den norske lingvisten og hjerneforskeren Marit Lobbens velskrevne og detaljerte bok Språkhjernen. Menneskers og dyrs språkevner (Pax, 2023). Som alle våre andre egenskaper har språkevnen dyrisk opphav. Altså er språket dypt sammenvevd med kroppen og dens behov. Snakketøyet hjelper oss først og fremst med å oppfylle disse. For avansert gryntende dyr som oss må søkenen etter eviggyldige sannheter derfor vike langt unna for våre praktiske og poetiske, altså behovs- og begjærstyrte prioriteringer:

Når vi bruker så mye tid på å forklare dyrs kognitive evner og hvordan disse evnene henger sammen med utformingen av dyrehjernene, kan kritiske røster likevel komme til å si: Hva har vel dyras kommunikasjon med vår språkevne å gjøre? Det dyrene bruker sin kommunikasjon til, er enten å finne mat eller å skaffe seg en make. Det er de grunnleggende behov de sørger for, menneskets abstrakte språkevne er mye mer enn det. Vårt språk uttrykker tanker. Men hvem sier at at det ikke finnes en sammenheng mellom mat og forplantning og abstrakt tenkning? (s. 339)

I både rotter og fugler har det vist seg at et område for kommunikasjon i hjernen, tilsvarer det for seksuell atferd:

Når den dorsomediale kjernen blir elektrisk stimulert under eksperimenter, begynner sebrafinker å synge og duer å kurre, altså begynner de å bruke lydene de bruker når de kommuniserer seg imellom. (s. 341)

Igjen og igjen ser vi denne forbindelsen mellom språk og behov, språk og begjær. Selv om kjønnsdriften er et av de mest grunnleggende behovene, er det så klart ikke slik at mennesker eller andre dyrs kommunikasjon kun angår sex. Bokens mest oppsiktsvekkende faktaopplysninger angår præriehunden, et nordamerikansk jordekorn. I tillegg til varselrop for forskjellige andre dyrearter, inkludert «menneske» (noe forresten mange dyr har), kan de spesifisere dyrets størrelse, form og farge:

At de virkelig har et eget ord for farge har man funnet ut gjennom eksperimenter: ved å la den samme personen gå igjennom kolonien med henholdsvis gul, blå og grønn T-skjorte. Signalet var det samme for «menneske», størrelse (høy eller lav), form (tynn eller tykk), men én del av lydsignalet varierte kun med fargen på T-skjorta. (s. 336)

Siden de graver tunneler i jorda og dermed anses av mennesker som skadedyr, blir de ofte skutt på. Derfor har de også et eget rop for «menneske med gevær» (s. 338). Når de oppdager nye ting i verden, lager de nye ord for dem, og kolonier på forskjellige steder utvikler dermed forskjellige språk. Dette minner ikke rent lite om kultur, og setter slik sett opp et interessant speil for Everetts påstand om at språk er et kulturelt verktøy som vi har funnet opp og må lære å mestre, mer enn at vi har en medfødt evne til å snakke på bestemte måter.

Språkets farer og fristelser
Om ikke skillet mellom natur og kultur er helt kunstig, er det som kjent ikke så skarpt som vi gjerne vil ha det til. Denne kjensgjerningen peker på nok et interessant trekk ved språket: Det fanger oss i visse tenkemåter som ofte er svart-hvite. Idet jeg utforsker språkets forføreriske vesen i dette essayet, har jeg da egentlig avdekket sannheten om språket eller bare blitt forført av min egen metafor? At språket har det med å forføre oss, betyr ikke at forførelse er språkets egentlige funksjon. Men språket forholder seg til resten av virkeligheten gjennom mer eller mindre systematiske metaforer som gjør verden lettere for et menneskedyr å orientere seg i. Den forbindelsen mellom abstrakt tenkning og kroppslige behov som mat og forplantning, som Lobben er innom i sitatet ovenfor, ble grundig utforsket av de kognitive lingvistene George Lakoff og Mark Johnson i deres bok Metaphors We Live By (1980) – en bok Lobben selv kommenterer som revolusjonerende.

I denne boken viser Lakoff og Johnson hvor tvers igjennom metaforisk språket vårt er, og hvordan disse metaforene har sin opprinnelse i vår umiddelbare, kroppslige væren i verden. Disse tankene gjorde dem til pionerer innen forskningsfeltet kroppslig situert kognisjon (embodied cognition). Ved å beskrive språket som et middel til forførelse, slik jeg gjør i denne teksten, smugler jeg også inn i analysen hvilke aspekter ved språket jeg legger merke til. Ingen metafor gir oss et uskyldig innblikk i fenomenet man studerer. De har alltid visse følger (entailments) som penser ens tanker inn på visse spor. For eksempel bygger forestillingen om sannhetssøken på et metaforisk bilde av sannheten som en kokett skapning vi må lete oss frem til, og som dermed alltid vil frustrere oss med sitt fravær. Men så fort jeg velger meg «forførelse» fremfor «sannhetssøken» som grunnleggende metafor for språkets og fornuftens funksjon, vil jeg underbevisst snakke på mer forføreriske, hvis ikke direkte utspekulerte, vis. Slike metaforiske følger kan man tenke seg er selve mekanismen bak hvordan språket former og forandrer verden.

Om ikke språkets grunnleggende funksjon er å forføre (skjønt seksuell seleksjon må ha utøvd et ikke ubetydelig press på utviklingen av både menneskers og andre dyrs kommunikasjonsevner), må vi bevisstgjøre oss ordenes og metaforenes forføreriske kraft. På godt og vondt er de svært mektige. Dermed kan de også være farlige. Som sannhetssøkende sakprosaister har vi ikke råd til å være naive realister som, mer eller mindre ubevisst, tar metaforene våre bokstavelig. Uansett hvor sanne og viktige sannheter vi ønsker å formidle – eller nettopp fordi de er viktige og sanne – må vi velge metaforene våre med omhu. Med dem frister og forfører vi nemlig leseren til å se verden fra vårt eget perspektiv, og slik skaper vi en ny virkelighet.