Madman skaper intet ut av noe
Pass på når du går i skogen for å plukke sopp.
For kunstnaren – den store handverkaren – lukkast berre i å nå fram til det fullførte verket sitt ved å ikkje finne opp noko, bortsett frå ved å leggje til dei tinga som allereie er tilgjengelege i verda av andre ting som ikkje ville ha komme til syne utan han. (Jean-Luc Marion, fra Fosseforedraget)1
Nothing will come from nothing, ya know what they say. (Monty Python)
Hei-hei, titt-tei!
Jeg hadde tenkt å skrive en tekst der jeg gjorde et meget stort poeng av at jeg ble invitert til Slottet av H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit, og at jeg også var på Slottet, i anledning Fosseforedraget og utdelingen av Fosseprisen, som Nasjonalbiblioteket og Kulturdepartementet innstiftet, 24. april.
Det ville ikke være noe nytt med det, dessverre. Alle de andre som var der, har fått lengst fått frem at de var der. 24. april var nemlig en god dag for produksjonen av norsk kulturjournalistikk.
Siss Vik, for eksempel, kulturjournalist i NRK, skrev sitt bokbrev med overskriften «Jeg har vært på Norges mest eksklusive litteraturforedrag». Kleskoden «pent daglig antrekk», som ville vært min inngang til teksten, turnerer Vik sømløst i første avsnitt, og Jens Kihl er ikke dårligere i Bergens Tidende: «Eg takka ja, og raskt tårna problema seg opp: Kva er ‘pent daglig antrekk’ – dei kongelege er vel fjongare i tøyet på ein komle-torsdag enn eg er på julaftan.» Begge fikk også frem både at Fosseforedraget til Marion var krevende og at prisvinner Hinrich Schmidt-Henkel var sjarmerende, og de fikk selvsagt kommentert lysekronene.
Både KK og KK rapporterte også fra begivenheten (red.anm., sistnevnte var bra på ordentlig!). Mine gode kolleger i Bok & bibliotek og Samtiden var også raske med å fordøye inntrykkene og få dem ut gjennom sine kanaler.
Etter empirien å dømme synes oppskriften på en slik tekst, jeg-var-på-slottsreportasjen, å inneholde to ingredienser: 1) Få frem at jeg var der. 2) Få frem noe annet enn at jeg var der, noe vilkårlig av tilsynelatende allmenn relevans, som synes å passe med publikasjonens egenart, for å overskygge at 1 er det vesentlige.
Men her er mulighetene dessverre uttømt.
Akk, ja, man må liksom alltid skape noe nytt.
Jeg får skrive om noe annet. Sopp, for eksempel.
Dette nummeret handler om dyr, ikke planter, og heller ikke om sopp. Sopp er verken dyr eller plante. Sopp er sopp. Paddehatter er sopp. Sopp popper opp som paddehatter i skogen om høsten. Jeg elsker å plukke sopp, og høsten den er nå!
Men pass på, min venn, når du går i skogen for å plukke sopp. Mumle Gåsegg skriver:
For oss som ikke skjønner oss på sopp er det spennende og pikant å gå og samle sopp. Vi går med en bok i hånden, den har fargelagte plansjer, det er ikke til å ta feil av hvilke sopp er giftige, de har to kors på plansjen, og noen har bare ett kors, de er mindre giftige, man dør ikke av dem. […] Alt svinger mellom tre stjerner og to kors, mellom den største glede og den visse død. […] Det var lett så lenge vi bare gikk med en bok i hånden, da visste vi alt om sopp […] Verre er det hvis man skulle møte en sopp, det var vi fullt oppmerksom på. Da stod vi foran det uavviselige krav å skulle avgjøre liv og død, og det underlige er at uaktet du er aldeles sikker så lenge du har en bok å holde deg til, så er du ikke aldeles sikker. For korsene står på plansjen, ikke på soppen, det er ikke så liketil å se om en sopp har kors på seg.2
Litt å tenke på der, om forholdet mellom sakprosa og virkelighet. Men er det virkelig sopp, det som popper opp? Vi åpner en ny sakprosautgivelse, Anne Mæhlums Skogens gull, der det står:
Sopper som kantarell og sjampinjong er to av omtrent 9000 ulike sopper i Norge når man tar med stort og smått og veldig smått. […] 9 av 10 sopper danner sopprot med planter og trær gjennom et nesten usynlig nettverk av tråder under jorden. Dette nettverket heter mycel og er den egentlige soppen. Kantarellen vi ser, er nettverkets fruktlegeme, som et eple på et epletre eller toppen av et isfjell.3
Ja, det er dette som er så flott med å lese bøker. Man lærer noe nytt, som ofte kan stride mot den oppfatning man hadde fra før. Mindblowing. Det er faktisk heller ikke alle sopper som vokser om høsten! For eksempel spissmorkel:
Spissmorkel er alene grunn til å bli soppjeger, for det er virkelig verdt å jakte på denne delikatessen. Og det beste av alt er at disse rare soppene titter frem allerede på våren. […] Mild lukt og nydelig smak. Spør du all verdens kokker, kommer nok spissmorkel høyt opp på listen.4
Det er altså en eksklusiv sopp – en rojal sopp?
Jeg har aldri funnet spissmorkel i naturen. Jeg har heller ikke kjøpt den på Meny på Alna senter; der koster en pakke med 20 gram spissmorkel 250 kroner, det gir en kilopris på 12 500 kroner.
Men jeg har likevel vært så heldig å få smake den én gang. På finere restauranter er vegetaralternativet – man spiser jo ikke dyr uten videre – ofte et ovnssvidd halvt blomkålhode. Jeg ble derfor VELDIG glad da det viste seg at vegetaralternativet på Norges mest eksklusive litteraturmiddag etter en større kulturbegivenhet på slottet i vår, som jeg var invitert til, var den lekreste rett med spissmorkler. Nam!
Soppen gir og soppen får, forklarer Mæhlum: «mycelet knytter seg til trærnes og plantenes rotspisser, og slik får sopp energi fra trærne i bytte mot viktige mineraler og vann.»
Derfor er jeg noe kritisk til Siss Viks oppsummering av Fosseforedraget: «Hvis du ser på mennesker, dyr, planter, kunst og objekter med takknemlighet, så gjør du dem til gaver!» Hun glemte å nevne sopp!
Man får ta det man har for hånden, og gjøre det beste ut av det. Men det er ikke alltid det blir noe bra, eller noe i det hele tatt.
1. Marion, J.-L. (2025). Skaping, Nasjonalbiblioteket, s. 12–13. Oversatt av Margunn Vikingstad.
2. Borgen, J. (1941/1971). 129 Mumle Gåsegg, Gyldendal, s. 170–171.
3. Mæhlum, A. (2025). Skogens gull, Vigmostad & Bjørke, s. 12.
4. Mæhlum, s. 228–230.
