– Vi må være veldig tydelige på at det er uakseptabelt

Ranslene er lettere nå enn for tjue år siden. Mye av den papirbundne kunnskapen som gjorde skoleveien til en solid treningsøkt for spede barnerygger, får i dag plass på et nettbrett eller en bærbar datamaskin.

For så lite som tre år siden fantes det statlige tilskuddsordninger for å stimulere kommuner til å kjøpe digitale læremidler. Nå ser det ut til at den digitale vinden har løyet, og at vi i stedet får en stiv cellulosekuling. Foreldre, politikere, en del lærere og et par kjendiser har fått nok: Det er for mye skjerm i skolen, mener de.

Bekymringen for barns hverdag og utvikling er stor: Det virker som de har blitt tykkere og mer voldelige, leser dårligere, vegrer seg mer for skolen, har mer ADHD og mindre respekt for voksne enn før. Skjermene rundt dem synes å være hovedmistenkt.

Da Prosa lanserte sin partiguide før valget, svarte samtlige stortingspartier unntatt Høyre at de vil bevilge mer penger til trykte læremidler i skolen. Når de fem rødgrønne partiene nå skal forhandle om statsbudsjettet, må imidlertid trykte lærebøker konkurrere med alt fra tannhelsereform til restaurering av våtmark.

– Her er de rødgrønne partiene langt på vei enige, så jeg har en klar forventning om at vi skal klare å komme til enighet – og ikke minst at regjeringen skal kunne strekke seg, sier Jonas Maas Nilsen, nestleder og skolepolitisk talsperson i Miljøpartiet De Grønne.

Kopimaskinen truer læremiddelproduksjonen
Vi kan ikke være sikre på om skjermen fortjener alt peset den får, og at alt blir bra bare barna igjen får bøker av den gutenbergske typen. Sikkert er det derimot at lærere og elever landet over har dårlig tilgang til trykte læremidler.

I slutten av august slo Riksrevisjonen fast at norske skoler ikke har tilfredsstillende tilgang til læremidler, blant dem trykte bøker. Bare 12 prosent av grunnskolelærere har oppdaterte bøker i alle fag. Resten bruker digitale verktøy, gamle bøker eller kopimaskin – ofte i større utstrekning enn de har rett til.

Hanne-Mari Eide Bennett, forlagsdirektør for Gyldendal Undervisning, mener dette er dypt foruroligende. Ikke bare spiser kopimaskinene opp forlagenes inntekter samtidig som de må nedbemanne; det er også til å rive seg i håret av at norske elever sitter med utdaterte bøker når forlagene har nye som støver ned på lager.

– Når vi lager nye læreverk, baserer vi oss på de nye læreplanene. Læreplanene endres jevnlig fordi politikerne ønsker å holde skolen relevant, forskningsbasert og i takt med samfunnsutviklingen. At elevene ikke da har rett til oppdaterte læreverk, er uforståelig, sier Bennett.

Vi sitter på et møterom i første etasje av Gyldendal-bygget på Sehesteds plass i Oslo. På bordet foran Bennett ligger det to grønne norskbøker fra 2021. Bøkene, og de tilhørende digitale ressursene, er resultatet av en omfattende revisjon av læreplanene i norsk skole: den såkalte fagfornyelsen.

Slike skolereformer har tidligere vært både lønnsomme, forutsigbare og arbeidskrevende for norske forlag. Nå er Bennett redd for at inntektsgrunnlaget skal bli så tynt at det på sikt vil gå utover kvaliteten og omfanget av læremiddelproduksjonen.

– Vi jobber sammen med landets beste fagfolk og pedagoger over flere år for å utvikle nye læreverk. Det går med store ressurser til at disse skal bli gode verktøy for læreren når læreplanens mål skal omsettes i læring. Men vi har aldri noen garanti for at skolene kommer til å kjøpe inn – det er en slags uformell kontrakt mellom forlag og norske myndigheter, sier Bennett og legger til:

– En fortsatt felles forståelse mellom myndigheter og forlag om at gode, oppdaterte læremidler er avgjørende for læring, er nøkkelen til nødvendige investeringer for kommende reformer.

Spredning under pandemien
Digitaliseringen av den norske skolen har vært en lang og ønsket prosess. Både Ap, SV, Høyre og Venstre ledet Kunnskapsdepartementet mens vi gikk fra at datarommet var en eksotisk avkrok av skolen hvor man lærte touchmetoden og spilte minesveiper, til at så å si alle norske elever har en digital dings i sekken.

Bennett forteller om hvordan Gyldendal i slutten av 2000-årene begynte å utvikle den digitale læringsbyen Salaby, først som et supplerende gratistilbud, før den senere ble solgt under lisens. Læringsressurser til digitale tavler, lesebrett og pc-er ble stadig viktigere for undervisningsforlagene.

Men det var da koronapandemien kom til landet, at digitaliseringen for alvor tok av, forteller Bennett.

– Pandemien traff klokkereint med innfasingen av fagfornyelsen. Jeg tror mange har glemt den sjokkdigitaliseringen av norsk skole pandemien medførte, sier Bennett.

Plutselig var skolenedstenginger en reell mulighet, og brått var det også en realitet.

– Det var fantastisk hvordan folk stod på fra kjøkkenbordet hjemme for å få til dette. Sammen forserte vi et helt år med arbeid for å få ut de nye digitale læremidlene, forteller Bennett.

Men de trykte bøkene havnet i bakleksa. Da de digitale – og pandemivennlige – læremidlene var kjøpt inn, var det ikke nok penger i kassa til å også kjøpe trykte bøker.

Når forlagene skal tilby fullverdige digitale læremidler i tillegg til de tradisjonelle bøkene, trengs det flere folk og større investeringer. Men læremiddelbudsjettene i kommunene tar ikke høyde for at skolen trenger både papirbøker og digitale læremidler, mener Bennett.

Ifølge tall fra Forleggerforeningen omsatte skoleboksektoren for det samme i 2011 og 2024, ganske nøyaktig 1200 millioner 2024-kroner. Men i 2011 var ikke «digitale læremidler» engang en post i Forleggerforeningens statistikk.

– Det er urimelig å forvente at vi skal klare å levere to formater til prisen av ett, på permanent basis, sier Bennett og peker på de grønne bøkene på bordet mellom oss.

– Disse koster det penger å utvikle og lagre, mens de digitale læremidlene kontinuerlig må holdes oppdatert, både innholdsmessig og teknisk, og dette øker kostnaden betydelig.

En sak alle er enige om
Men Bennett er ingen ensom Don Quijote som traver rundt i Skole-Norge og kjemper en nytteløs kamp mot kopimaskiner. Nei – når Prosa nå har vært i kontakt med alle de rødgrønne partiene, har vi endt opp med å se for oss undervisningsforlagene mer som Madonna i musikkvideoen til «Material Girl» fra 1985, hvor hun svinger seg fra mann til mann og får fine gaver.

Rødt står på kne foran dem og lover å kjøpe én skolebok til alle skolebarn, og hvis de snur seg rundt, går de rett i armene på Arbeiderpartiet, som vil bruke én milliard på lesing i løpet av de neste fire årene.

Utenfor vinduet står MDG i regnet med vegansk skinnjakke og ruser en elektrisk motorsykkel. De skulle helst svidd av én milliard på bøker og praktisk læring bare i år.

Det er i grunnen rart at undervisningsforlagene ikke allerede velter seg i penger og fremtidsoptimisme, så glad som denne rødgrønne gjengen er i papir.

Kanskje er det rett og slett skikkelig vrient for politikere på nasjonalt nivå å gjøre noe med læremiddelsituasjonen. De har allerede forsøkt.

Hull i bøtta?
Lesing, læring og mindre skjerm var budskapet, både da daværende kunnskapsminister Tonje Brenna annonserte 115 friske millioner til skolebøker i 2023, og da etterfølgeren Kari Nessa Nordtun fulgte opp med hele 300 millioner året etter.

Man får kjøpt en del bøker for 415 millioner. Men det kan virke som noe skjedde på veien fra Stortingets pengebinge til barnas skolesekker.

3. april i år lød forsiden på Klassekampen «Mysteriet om den forsvunne skoleboka». Avisa hadde tatt stikkprøver fra norske kommuner og kommet fram til at det ble brukt mindre penger på trykte læremidler i både 2023 og 2024 enn i 2022. Tall fra Forleggerforeningen bekrefter dette.

Det skal sies at Utdanningsdirektoratet har gjennomført sine egne stikkprøver, og er fornøyd med hvordan pengene har blitt brukt. I Riksrevisjonens rapport omtales tilskuddene som «et viktig økonomisk bidrag for mange skoleeiere».

I Klassekampens artikkel blir det derimot forklart at det ikke er så vanskelig å trikse bort øremerkingen når staten bevilger ekstra midler til gode formål. Ifølge KS hadde halvparten av norske kommuner lite økonomisk handlerom i 2024, og når staten gir øremerkede ekstrabevilgninger kan det være fristende å kutte i sitt eget læremiddelbudsjett. På den måten kan de få frigjort midler til andre viktige formål.

For Jonas Maas Nilsen i MDG er ikke dette overraskende.

– Jeg sitter selv på fylkestinget i Møre og Romsdal, og dette er en velkjent dynamikk i lokalpolitikken. Det er et stort problem, og jeg kan ikke si jeg har løsningen, foruten at vi må være veldig tydelige på at det er uakseptabelt, sier Maas Nilsen.

Kathy Lie fra SV har også erfaring fra lokalpolitikken, og føler med kommunepolitikere som sliter med å få endene til å møtes.

– Jeg kan på en måte skjønne kommunene som prioriterer slik, for mange må snu hver stein for å finne nok penger til å levere grunnleggende tjenester. Men vi kan likevel ikke ha det sånn at politiske vedtak og øremerking ikke følges opp, slår hun fast.

Én bok til hver elev?
MDG har store planer for skolesektoren, og i sitt alternative budsjett for 2025 satte de av én milliard mer enn regjeringen til praktisk læring i skolen. Dette inkluderte 365 millioner økning til trykte lærebøker, som skulle sikre én trykt bok i alle fag til alle elever fra første til fjerde trinn.

Maas Nilsen sier MDG trolig går inn for noe liknende i budsjettforhandlingene.

– Jeg tror kanskje det kan hjelpe at vi er tydelige på hva vi forventer at kommunene skal bruke pengene på, istedenfor å bare komme med en stor pott. Men det er langt fra sikkert at det er nok til å gjøre noe med dette, sier han.

Utdanningspolitisk talsperson for Rødt, Hege Bae Nyholt, tar også til orde for mindre skjerm i skolen. I sitt alternative budsjett for 2025 satte partiet av 191 millioner til å kjøpe én fysisk bok til hvert barn i grunnskolen.

Bae Nyholt mener det ikke går an å snakke om læremidler og øremerking uten å snakke om kommuneøkonomien.

– Hvis vi vil ha både lokalt selvstyre og at elevene skal få læremidlene de har krav på, så må vi sikre en bedre kommuneøkonomi. Det er helt nødvendig.

– Får vi fikset både læremiddelsituasjonen og kommuneøkonomien i årets budsjettforhandlinger, da?

– Det hadde vært fint, men svaret er nok nei. Vi kan ikke vente med nødvendige ting som dette i påvente av at kommuneøkonomien bedres heller – men dårlig kommuneøkonomi er roten til mye ondt, da.

Også Senterpartiet er opptatt av god tilgang på trykte bøker. Utdanningspolitisk talsperson Erling Sande vil imidlertid at det meste annet skal være prøvd før man går inn for å overstyre kommunene.

– Det er mange partier som peker på øremerking som løsningen, men slik vi ser det, fører det til unødvendig rapportering og byråkrati, sier Sande.

Han påpeker at øremerking vil straffe kommuner som allerede har prioritert trykte læremidler, og som følge av det har andre områder de trenger penger til nå. Dessuten mener han de som har de lokale skoene på, vet best hvor de trykker.

– Så Senterpartiet ønsker verken å øremerke midler eller at kommunene skal rapportere pengebruken sin? Men dere ønsker flere trykte bøker, hvordan skal dere vite hva skolene gjør?

– Vår førsteprioritet er å styrke kommuneøkonomien. Så vil jeg ikke utelukke øremerking i enkelte situasjoner, men jeg er skeptisk. Det er et vanskelig dilemma du påpeker, men med en slik logikk vil det ikke lenger være hensiktsmessig med kommunalt selvstyre.

Ber foreldrene følge med
Så er den store dagen her, 15. oktober. Aller størst er den kanskje for finansminister Jens Stoltenberg, som skal legge frem budsjettforslag. Like stor blir den ikke for Hanne-Mari Eide Bennett og hennes kolleger i undervisningsforleggeriet, eller for andre som håper på storstilt papirboksatsning.

I en pressemelding fra Kunnskapsdepartementet kommer det frem at regjeringen ønsker å bruke 206 millioner av lesemilliarden sin i 2026. 120 av disse skal gå til trykte læremidler. Langt mindre enn de 365 millionene MDG satte av i sitt alternative budsjett for 2025.

«Arbeiderparti-regjeringen har bevilget historisk mye penger til trykte bøker, som del av vår lesesatsing. […] I løpet av de neste fire årene skal vi bruke én milliard kroner på denne satsingen, men det er også satsinger på gang som ikke nødvendigvis koster penger», skriver statssekretær Øyvind Jacobsen (Ap) til Prosa på e-post.

Han påpeker at regjeringen også har satset stort på skolebibliotekene.

På spørsmål om hvordan regjeringen skal sikre at de 120 millionene de nå setter av, skal gå til trykte læremidler, svarer Jacobsen at de fortsetter med øremerkingen, og at Utdanningsdirektoratet tidligere har gjennomført stikkprøver for å kontrollere bruken.

«Jeg forventer at pengene blir brukt til bøker og kommer i tillegg til det kommunene selv bevilger til læremidler», skriver Jacobsen – som et ekko av det kunnskapsministeren svarte Prosa i juni. Han påpeker at regjeringen økte kommunenes frie inntekter med 15 milliarder i 2025, og foreslår en ytterligere økning på 4,2 milliarder i 2026.

Det ligger an til å bli spennende – kanskje også dramatiske – budsjettforhandlinger mellom de fem rødgrønne partiene. Støttepartiene vil ha budsjettet rødere, grønnere og mer distriktsvennlig. Allerede før forhandlingene formelt startet, så de ut til å kunne bryte sammen.

Én ting kan det virke som alle er enige om: Uansett størrelse på satsningen finnes det ingen lettvint, rettferdig og rask måte å sørge for at norske kommuner følger opp statlige ambisjoner om flere trykte læremidler i skolen på.

«Det er viktig at innbyggerne følger med og gir beskjed til sine lokale folkevalgte hvis de opplever at barna deres ikke får flere bøker på sin lokale skole», skriver Jacobsen.