Pupper på statens regning

I Prosa nr. 2/2025 kunne vi lese et intervju med Vigdis og Line Norman Hjorth om boken de har skrevet sammen, Kul i brystet. Året vi ble syke – en rekonstruksjon. Boken ville trolig aldri blitt skrevet om staten ikke hadde tatt kvinnehelse på alvor, det være seg selvundersøkelse, legesjekk eller screeningprogrammet. Screening er best kjent som en masseundersøkelse av antatt friske mennesker for å oppdage sykdom tidlig. Betyr det at vi er delvis ansvarlige om sykdom ikke oppdages tidlig, at vi bør rødme av skam om vi dropper en innkalling?

Det er over 330 000 menn og kvinner i Norge som enten har eller har hatt kreft. Prostatakreft er den mest utbredte kreftformen, etterfulgt av brystkreft – og er man kvinne og har fylt 50, kjenner man konvolutten med innkallingen. Menn oppfordres til å ta PSA-testen, men får ikke brev fra Kreftregisteret.

I Kul i brystet møter vi altså mor og datter Hjorth, som har tatt ansvar for egen helse, som det heter, og forbilledlig undersøkt egne bryst og tatt mammografi.

Vigdis skriver: «En gang i året gikk jeg til Volvat og fikk tatt mammografi av brystene, og besøkene der var alltid forbundet med en ubehagelig form for spenning, etterfulgt av en befriende lettelse når jeg kunne gå derfra.»

Allerede når man leser tittelen på boken, melder ubehaget seg, det samme ubehaget som når man venter på svaret etter en undersøkelse. Men denne gangen trenger vi ikke vente, for vi vet at resultatet ble det alle frykter. På den annen side vet vi også at dette handler om to som kom ut av det med humoren i behold.

Boken har mye å lære oss om brystkreft, direkte og sårt, innvevd i forfatternes opplevelser og forunderligste selvportrett – rett på sak. Av de som opereres, blir rundt 80 prosent behandlet med brystbevarende operasjon og 20 prosent med mastektomi (fjerning av hele brystet). Boka nevner også at menn kan få brystkreft.

Da Line Norman Hjorth fylte 40 år, hadde hun vært gjennom cellegift med hårløshet, operasjon og de store tankene som kretset rundt livet. De to forfatterne åpner opp døren til en prosess som få vet nøyaktig hva innebærer. For eksempel at det er stor forskjell på behandlingen avhengig av hvor kreften sitter, og kreftens utbredelse.
Dette angår oss alle sammen, og vi vil ta ansvar og møte på neste innkalling. Men er det bare et gode?

Per-Henrik Zahl, dr.med., cand.scient. i matematisk statistikk, jobber som statistiker og lege ved Folkehelseinstituttet. Han skrev i januar debattinnlegget «Overdiagnostikk ved mammografiscreening» i Tidsskrift for Den norske legeforening. Det er faglig uenighet om hvor gode screeningprogrammene egentlig er til å redde liv.

På NRK kan man se en dansk dokumentar, «Er eg sjuk?», der 100 mennesker blir tilbudt å la seg teste for risiko for alvorlig sykdom. Deltakerne blir mer og mer skeptiske når de får vite kostnadene for samfunnet, antallet som må testes for å finne det fåtallet som kan reddes, bivirkninger av unødig behandling og faren ved stress og uro mens de venter på svar. De tre legene og professorene Michael Bretthauer, Mette Kalager og Hans-Olov Adami skrev i 2023 et innlegg i Dagens Næringsliv basert på en forskningsartikkel som konkluderte med at screening med mammografi for brystkreft ikke forlenger livet. Heller ikke screening for prostatakreft for menn med PSA-blodprøven og lungekreftscreening for røykere ga noen klar gevinst i form av økt livslengde. Bare én type screening har effekt, ifølge dem: kikkertundersøkelse av tykktarmen. Konklusjonen betød likevel ikke at screeningprogrammene er bortkastede: «Screening kan ha fordeler som for eksempel å unngå stråling eller cellegift for langtkommen sykdom eller bedre livskvalitet ved tidlig oppdagelse.»

Mammografiprogrammet hevder på sin side at ulike internasjonale samlestudier viser 30 prosent dødelighetsreduksjon blant de som møter til mammografiscreening , men også at forskjellige resultat skyldes ulike metoder og data. Ifølge en studie fra Mammografiprogrammet kan KI-algoritmer som allerede finnes på markedet, brukes til å utvikle mer persontilpassede screeningprogrammer og identifisere personer i risikosonen mye tidligere . Det er fortsatt mye å finne ut av før det kan settes inn i ordinær drift. Ifølge ny nasjonal kreftstrategi, som ble lansert i februar, skal screening for både prostata- og lungekreft vurderes av Helsedirektoratet.

Mens jeg skriver dette, har jeg mistet min nærmeste til prostatakreft, men om jeg selv ønsker å vite om jeg har ondartede svulster, uten å vite om pakkeforløpet forlenget livet, eller om behandlingen vil ta en enorm jafs av det vi kaller livskvalitet, kan jeg ikke svare på. Vil jeg ha pupper på statens regning? Jeg vet bare at man ønsker å beholde sine kjære så lenge man kan. Forhåpentlig blir fremtidens programmer mer eksakte. Mens vi venter, kan åpenheten Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth viser i Kul i brystet, være støtten mange har lett etter.