Thomas Henry Huxley fant ikke bare «et dyr» – han mente han fant selve urdyret, dypt nede på havets bunn. I prosessen lærte han oss hvordan vitenskap bør utføres.
Det er i år 200 år siden vitenskapspioneren Thomas Henry Huxley (1825–1895) ble født. Ikke i rikdom, som sin venn Charles Darwin; han var en mann av middelklassen. Men han var utstyrt med en av Englands skarpeste hjerner, og fikk en sentral rolle i utviklingen av moderne vitenskap.
Huxley var i tillegg blant de fremste stilister – like litterært elegant som de fineste viktorianske forfattere, mener noen (og en arv han sendte videre til sin sønnesønn Aldous).
I den grad folk kjenner Huxley, er det nok gjennom kampen om evolusjonsteorien. Huxley sto på Darwins side. Det var han som tok støyten, og det var han som gikk til motangrep i Darwins navn. Darwin selv uttalte seg sjelden offentlig.
«Jeg er villig til å gå på bålet for denne saken», skrev Huxley til en venn 23. november 1859, dagen før Darwins Artenes opprinnelse var på gaten; «Jeg sliper nebb og klør, jeg er klar.»
7. juli 1860 var det tid for det årlige møtet i The British Association for the Advancement of Science, i Oxford. Temaet var nettopp Darwins sensasjonelle evolusjonsteori. Det «alle» husker, er møtet mellom biskop Samuel Wilberforce og Tom Huxley.
En sal fylt med det ypperste av britisk vitenskap fikk høre en briljerende «Soapy Sam». Jubelen sto i været etter hvert som biskopen filleristet Darwin. Mot slutten følte han seg kanskje oppmuntret av applausen, forlot manus og henvendte seg direkte til Huxley – og spurte om det var på fars- eller morssiden han var i slekt med apene. Huxley hvisker til sin sidemann: «The Lord hath delivered him into mine hands.»
Biskopen satte seg til stormende jubel. Den unge professor Huxley reiste seg, entret podiet med avmålte skritt, skuet utover salen, tok en pause, og sa at han så langt ikke har hørt vitenskapelige argumenter – og at «han heller ville hatt en ape til bestefar enn en mann som besitter store midler og innflytelse, men som sløser det hele bort med å servere latterligheter i en seriøs vitenskapelig diskusjon». Sjokk og stillhet. Historien vil ha det til at kvinner besvimte.
Det var nå Thomas Henry Huxley fikk tilnavnet «Darwin’s Bulldog». Det ble senere supplert med «The Bishop Eater».
Huxley spiste ikke bare biskoper, han rev og slet i mange institusjoner, banet vei for alt fra agnostisisme til evolusjon og moderne vitenskap. I 1863 publiserte han boka Man’s Place in Nature. Det ble selvfølgelig skandale, for han sa rett ut det Darwin bare hadde antydet: Evolusjonen gjelder også for mennesker (et argument Darwin skulle føre med større kraft i Descent of Man i 1872).
Thomas Huxley kjempet for å få vitenskapen ned fra elfenbenstårnet og ut til folket. Han jobbet med skolen – og brukte krefter blant de mindre bemidlede. Hans «Lectures to working men», blant annet fremført på South London Working Men’s College, var populære. Karl Marx gjorde et poeng ut av å være i salen. Forelesningene ble senere trykket som billigbøker.
«Det var Huxley, ikke Darwin som henrykket og forarget tilhørere i 1860-årene», skrev da også hans biograf Adrian Desmond: «Vitenskapen hadde fått en ny type stjerne, den som kunne trekke folkemengder vi i dag kun ser hos evangelister og rockestjerner.»
Thomas Henry Huxley ble født 4. mai 1825 i Ealing i Middlesex. Han var sønn av en lærer, men likevel selvlært, etter to års skolegang. Han leste seg opp, ble tatt opp som student og i 1845 uteksaminert ved London University. Han la deretter ut på en fire års sjøreise. Han hentet vann fra havdypet – og møtte sin store og eneste kjærlighet, i en historie som kunne fortjent et viktoriansk kostymedrama.
Huxley døde i sitt hjem i Eastbourne i Sussex i juni 1895, som ikke-troende. Troen forsvant mange år tidligere, da han sto med sin døde sønn Noel i armene. Faren tilbrakte natten, stirrende på den lille gutten, liggende på bordet foran seg. Han forsto at han bare kunne stole på seg selv, og at sønnens død, var naturens ansvar – ikke Guds. Han skapte deretter begrepet agnostisisme. Han var i det hele tatt flink med ord.
Og så var det «urdyret»: I voksen alder studerte Huxley vannprøver han i fjern ungdom hadde hentet opp fra dypet, og oppdaget slimete strukturer. Det var spor etter selveste urskapningen, mente han, og ga den navnet Bathybius haeckelii. Huxley gikk høyt ut med nyheten. Marinbiologer gjentok Huxleys forsøk, fant ikke noe urslim, men at sjøvann reagerer med alkohol og skiller ut kalsiumsulfat. Huxley hadde tabbet seg ut.
Det var nå han viste kvalitet. Han beklaget i tidsskriftet Nature: «My poor dear Bathybius appears likely to turn out a ‘Blunderibus’», og derfor: «I shall eat my leek handsomely». Arrogant, ærlig og ydmyk – og samtidig motbeviste han Darwins devise om at vitenskapen avanserer med én begravelse av gangen. Hadde alle forskere vært som Huxley!
