Dyreprosaens anatomi

I løpet av de siste tiårene har dyreprosaen blitt beriket av sjangerhybrider og tverrfaglige tilnærminger. Humanistiske dyrestudier har etablert seg som en egen biotop ved siden av de naturfaglige studiene, og dyrefiksjon trender i Norge så vel som i resten av verden. Her har vi plukket ut fire eksemplarer av arten, med kraftige variasjoner i adferdsuttrykk: et moralfilosofisk og et språkteoretisk verk, en hønebiografi og en myldrende beskrivelse av våre 25 nasjonale raser av storfe, sau, geit og hest.

I 2022 samlet Holbergprisvinneren Martha C. Nussbaum sine tanker om dyrenes plass i moralfilosofien og i lovverket i boken Justice for Animals. Our Collective Responsibility; allerede året etter forelå den på norsk med tittelen Rettferdighet for dyrene. Vårt felles ansvar. Nussbaum drøfter problematikken i hele dens bredde med fagfilosofens sans for begreper og distinksjoner, men med et pragmatisk siktemål. Ja, hun fraråder sine meddebattanter å la filosofiske idiosynkrasier forkludre samarbeidet om å forvalte «vårt felles ansvar» for dyrene. Da gjelder det å utarbeide en posisjon som flest mulig kan enes om, slik at politiske resultater oppnås.

Selv har Nussbaum sin egen «kapabilitetstilnærming», som hun har utviklet i samarbeid med økonomen Amartya Sen, og som i løpet av de siste par tiårene er oppgradert til en flerartsbasert fellesskapsfilosofi. Den går som en rød tråd gjennom boken og presenteres dessuten i et eget kapittel, etter at konkurrerende posisjoner er drøftet.

De tre konkurrerende tilnærmingene Nussbaum posisjonerer seg i forhold til, er 1) scala naturae og «de er så like oss»-tilnærmingen, 2) utilitarisme og 3) Christine Korsgaards kantianske dyreetikk. For Nussbaum er hovedproblemet med førstnevnte at den holder seg med en hierarkisk modell der mennesket fremstår som skaperverkets mål, og at ikke-menneskelige dyr kun tilkjennes verdi i den grad de ligner oss. Problemet med utilitarismen er at den reduserer livskvalitet til et «kvantitativt» spørsmål om smerte og nytelse. Korsgaards posisjon minner derimot til forveksling om Nussbaums egen, men også den synder angivelig med sin aksept av menneskets moralske eksepsjonalisme.

Nussbaums kapabilitetsfilosofi ivaretar ifølge henne selv det beste ved disse andre tilnærmingene. Kort fortalt tar den utgangspunkt i hva sansende og strevende skapninger er i stand til å utrette. Fratas de muligheten til å gjennomføre sine prosjekter, begås det en urett mot dem. Her er det ingen prinsipiell forskjell på mennesker og andre bevisst sansende vesener. Å drepe et individ som kun lever, ubevisst, i øyeblikket, er ingen stor forbrytelse. Men å drepe et bevisst sansende individ som er i ferd med å løse et teoretisk problem eller sørge for avkommet sitt, er noe ganske annet. Siden ikke-menneskelige dyr er ute av stand til selv å kreve sin rett i henhold til menneskeskapte protokoller, er dette et ansvar som påhviler oss mennesker, på samme måte som vi må påse at det ikke begås urett mot barn eller psykisk utviklingshemmede.

Nussbaum plasserer seg trygt innenfor den vestlige filosofiske tradisjonen. Hennes viktigste støttepilarer er Aristoteles, Kant og Hegel. Selv om ingen av dem mener at dyr har rettigheter, leverer de avgjørende premisser for å begrunne dem. Aristoteles gir henne et begrep om dyret som en integrert, sansende og selvbevegende organisme; Kant bidrar med ideen om et kategorisk (etisk) imperativ som sier at heller ikke dyr bare skal behandles som middel, men også som mål. Hun følger Hegel i at «tragiske konflikter mellom to verdisfærer stimulerer innbilningskraften til å tenke framover og forandre verden» (s. 193), og legger med det grunnen for en diskusjon av scenarioer der mennesker og andre dyr har motstridende interesser. For Nussbaum er det ikke bare mennesket som er et politisk dyr; også de ikke-menneskelige dyrene kan ha politisk agens.

Oppramsingen av de sentrale «kapabilitetene» – liv, kroppslig helse og integritet, sansning, tenking, emosjoner, lek og så videre – kan nok virke både pedantisk og kardemommeaktig, men man skjønner poenget med å ha en flerartsbasert erklæring å vise til i arbeidet for dyrenes ve og vel. Her er ikke hensikten å stirre inn i verdens natt, der menneske og dyr flyter over i hverandre, men å bygge et etisk-juridisk apparat som fungerer. Etter mitt syn er likevel Nussbaum på sitt mest interessante når hun drøfter eksisterende lovgivning. Som filosof og jurist har hun et skarpt blikk for mulighetene som finnes i den progressive delen av lovverket, så vel som for manglene, både når det gjelder lovgivning og lovanvendelse. Kapittel sju, «Lovens rolle», som er bokens siste, blir således et velplassert høydepunkt.

Agnete Øyes oversettelse er forbilledlig, ikke minst på begrepsnivå. «Bevisst sansende skapninger» er en treffende gjengivelse av sentient beings («bevisst» trengs siden «sans» på norsk ikke konnoterer sense, mening); «samværsdyr» er en velkonstruert oversettelse av companion animal, som Språkrådet i ettertid har anbefalt; «streben» var jeg først skeptisk til som oversettelse av striving, men jeg har kommet frem til at det fungerer vel så godt som «streving». Nussbaums krystallklare prosa flyter nesten like bekvemt på norsk som på engelsk.

Internasjonalt har dyrebiografien etablert seg som sjanger i løpet av de siste tiårene. Ideen om å gi individuelle dyreliv litterær form rimer godt med Nussbaums tese om at det primært er individet og ikke arten som trenger et forsvar. Men så vidt meg bekjent har ingen fjærfe fått livet sitt skrevet ned før Andreas Tjernshaugen nå nylig ga ut Et høneliv, med undertittel Fortellingen om en fugl jeg kjenner … og 33 milliarder av samme slag.

33 milliarder, ja: Rundt regnet så mange individuelle høns finnes det til enhver tid på planeten vår. De aller fleste lever korte og smertefulle liv, stuet sammen i tette, varme lokaler før de kverkes og pakkes i plast. Det gjør prosjektet med å skrive livshistorien til ett av disse individene rimelig paradoksalt – hvilket selvsagt er en del av poenget. Tjernshaugen er sosiolog, amatørhønsebonde og sakprosaforfatter. Han skriver ledig og korrekt norsk, og anlegger innimellom et sosiologisk blikk på hobbyen sin, som har gitt ham historien som fortelles, så vel som inngående kjennskap til tamhønsenes biologi og «politiske» skjebne som produksjonsdyr. Silvia, som hovedpersonen heter, er kanskje ingen Julius, men hun er både særegen og representativ nok til at biografien om henne kan kalles vellykket.

Det sier nesten seg selv at biografien begynner ab ovo, med anskaffelse av egg og rugemaskin, og at den må fortsette med sekvensene «Kylling» og «Høne». Mindre opplagt er det at de følges opp av en «Hane»-avdeling. Men forfatteren har da kommet frem til at en hønebiografi trenger en hane, og Silvia en kavaler, hvorpå han går til anskaffelse av Herkules. Dermed forberedes også «Slutten», der Herkules slaktes og serveres gjestene i forfatterens hageselskap, før Silvia loser kyllingflokken sin tilbake i hønsehuset idet natten faller på og siste punktum settes.

Bokens enkle og effektive idé er «å flette sammen hønsenes verdenshistorie med små fortellinger fra hønsegården hjemme» – det små i det store, med andre ord, og det store i det små. Kanskje kunne vi si at boken ikke bare er en biografi; den er også en anatomi, i litterær forstand, det vil si en prosatekst som undersøker verden slik den ser ut i ett bestemt perspektiv. Robert Burtons Anatomy of Melancholy utforsker universet med melankolikerens blikk, Herman Melvilles Moby Dick bruker hvalen som universell optikk, mens Tjernshaugen altså ser verden sub specie gallinae, i et hønseperspektiv. Boken består passende nok av et par hundre luftige sider, en brøkdel av Burtons og Melvilles sværlemmete verk.

Innimellom fremstår Tjernshaugen som litt for opptatt av sin egen skrift. Men grepene hans er jevnt over gode, og boken lettlest, medrivende og lærerik. Gjennom ett uanselig dyreliv gir han oss et privilegert innblikk i vår tids dyr–menneske-sameksistens i en svimlende historisk og biopolitisk innramming. Hovedbudskapet er at også de ikke-menneskelige dyrene lever individuelle og relativt komplekse liv, som vi mennesker forsimpler i teori så vel som i praksis. At Tjernshaugen på ingen måte kan avfeies som en radikal dyreaktivist, gjør hans kritikk av moderne matvareindustri desto mer treffende. Silvia er et eksempel på alt vi går glipp av når vi reduserer hennes artsfrender til kostnadseffektive omformere av dyrefôr til menneskemat.

Høneklukk og hanegal spiller en viktig rolle i Tjernshaugens fortelling, mens Nussbaum dykker ned i hvalenes prekære undervannssamtaler. I 2020 fikk vi en norsk utgave av Eva Meijers Dyrenes språk, der den ikke-menneskelige kommunikasjonen diskuteres i et filosofisk og etologisk perspektiv. Tematikken er både omstridt og omfattende – ja, kanskje litt for omfattende til at den på forsvarlig vis lar seg behandle på halvannet hundre relativt små boksider.

En eldgammel filosofisk læresetning sier at dyret er alogon, uten språk. I nyere tid har Noam Chomsky hevdet at menneskets språkevne er medfødt, og at det derfor er en biologisk umulighet at dyr skal kunne utvikle (menneskelig) språk. Parentesen peker på et vesentlig forbehold, nemlig hvordan man definerer begrepet språk. Det er knapt noen overraskelse at de ikke-menneskelige dyrene mangler anlegg for menneskelig språk, men dersom språk forstås som kommunikativ bruk av tegn eller symboler, kan det vanskelig hevdes at dyr er språkløse.

Det omstridte eksperimentet med sjimpansen Nim Chimpsky (1973–2000) var ment å skulle bevise Chomskys teorier. Psykologiprofessoren Herbert Terrace, som ledet forsøket, mente å kunne avkrefte tidligere undersøkelser som angivelig dokumenterte mestring av et anselig tegnvokabular samt evne til kreativ «språkbruk» hos primater og andre dyr. Chimpskys bruk av tegn kunne forklares, mente han, som betinget av belønningen han fikk. Da det lite kommunikative forsøksdyret begynte å bli utagerende, ble han overført til et dyremottak. Året etter døde han av et hjerteattakk.

Et annet berømt eksempel, med motsatt fortegn, er hesten Hans. Mot slutten av 1800-tallet forbløffet han sitt (tyske) publikum med det som lot til å være regneferdigheter på høyt nivå. Når han ble gitt et regnestykke, ga han uten å nøle riktig svar ved å dunke den ene forhoven i bakken. Vantro realister bestemte seg for å kikke Hans i kortene. Når han ble testet blindt, det vil si uten å se den som ga ham regneoppgavene, var han ute av stand til å svare. Fasit viste seg å være følgende: Hans leste mimikken hos menneskene, som – uten å være klar over det – ga ham tydelige (nok) signaler til at han kunne respondere på riktig vis. Så selv om det matematiske talentet var en misforståelse, hadde Hans en «kroppsspråklig» lesekompetanse som målbandt hans menneskelige utspørrere – så lenge han kunne interagere med dem.

«Vi må snakke med dyrene» er både omkved og konklusjon i Meijers bok. Der gjengir hun begge de nyss refererte eksperimentene, og mange andre empiriske studier, uten at hun har så veldig mye nytt å si om dem. I likhet med mange andre etologisk interesserte filosofer tar Meijer til orde for at forskjellen mellom dyrs og menneskers kommunikasjon ikke er absolutt. Da støtter hun seg i første rekke til Wittgensteins begrep om «språkspill», som rommer en rekke andre regler enn de rent lingvistiske. Martin Heidegger og hans (antroposentriske) tanke om språket som «værens hus» (ikke «hjem», som den norske utgaven av Meijers bok vil ha det til: «das Haus des Seins») opptrer på litt pussig vis både som alliert og som prygelknabe. Men jeg savner en diskusjon av den italienske filosofen Giorgio Agamben, Heidegger-elev og en av de aller skarpeste kritikerne av menneske–dyr-distinksjonen. Agambens tanke om at mennesket, som i utgangspunktet er språkløst, helt og holdent har overgitt sitt vesen til språket etter at skriftspråk, grammatikker og litteratur oppstod, kunne med fordel vært testet mot Meijers egne hypoteser.

Likeledes synes jeg det er underlig at hun ikke drøfter retorikkens bidrag til forståelsen av dyrenes språklige (eller språklignende) kapabiliteter. For det Dyrenes språk undersøker, er primært språkhandlinger – overtalelse, kamp, påkalling, forførelse – som ligger nærmere retorikk enn grammatikk. Retorikk-nestor George Kennedys «A Hoot in the Dark» (1992) og Debrah Hawhees Rhetoric in Tooth and Claw (2016)¹ er moderne klassikere som forsøker å utvide retorikkens domene til å inkludere dyrenes overtalelseskunster; de kunne bidratt til å gi Meijers analyser et større resonansrom.

I siste kapittel tar Meijer til orde for at dyrene også er moralske og politiske vesener. De reagerer negativt på forskjellsbehandling, og de har sine egne måter å ta kollektive beslutninger på. Men tesene hennes er ikke sterke: Det er mye vi ikke vet om dyrenes språk, og siden grensedragningene nødvendigvis utgår fra våre egne definisjoner, er det all grunn til å utvise varsomhet. På dette området ligger Meijers forståelse nær Nussbaums, som hun også viser til på tampen av boken: Dyrene meddeler seg hele tiden – og vi må lære oss å snakke, leke og tenke med dem, slik at vi kan utvide vår egen horisont, samtidig som dyrenes perspektiv inkluderes i våre altfor menneskelige samfunnsstrukturer.

Husdyra som ikke ville dø ut er bunkens outsider. Sjangermessig er den nokså ubestemmelig, eller flerstemt, med sin blanding av fag- og bransjestoff, politisk analyse, kulturhistorie, portrettintervjuer og livsfilosofi. Rikt illustrert er den også, uten at den vil kunne fungere som coffee table-bok – til det inneholder den både for mange teknikaliteter og for mye prat om sæd og inseminering. Begge deler er nok uunngåelig når temaet er de 25 nasjonale rasene av storfe, sau, geit og hest, som en periode stod i fare for å bli helt fortrengt av høytytende raser som norsk rødt fe og norsk kvit sau. Flere av dem er fortsatt truet, men det er ikke lenger umiddelbar fare for utryddelse, slik det var for noen tiår siden.

Da begynte man nemlig å innse verdien av bærekraftig avl i små populasjoner, fikk opprettet et nasjonalt genressursutvalg for husdyr (1986), en nasjonal tilskuddsordning for hold av bevaringsverdige husdyrraser, et nordisk genressurssenter, kukontrollen og kuregisteret, sauekontrollen og ammegeitkontrollen, for bare å nevne noen av tiltakene som drøftes i boken. Den gir oss også et innblikk i den såkalte stedegenhetslæren, som hevdet at de ulike dyrerasene opp gjennom århundrene har tilpasset seg ulike landskapstyper, som fjellbygder, flatbygder og kyst, som de derfor utnytter på fullkomment vis. Med 1900-tallets jordbruksindustrielle revolusjon ble det avlet frem «universelle» produksjonsdyr med betraktelig mindre variasjon i egenskaper og adferdsuttrykk. Selv om produktivitet og profitt fremdeles veier tyngst i de aller fleste husdyrsammenhenger, har det etablert seg en resistent nisje for multifunksjonelt jordbruk, der også kulturarven og fellesgodene knyttet til gårdsdriften tenkes med, slik at de stedegne rasene har fått en renessanse.

Det er mye nytt å lære for en akademiker av bondeslekt – om alt fra genetisk drift og innavlsdepresjon, ullkvalitet hos norske saueraser og proteinvarianter i melk, til gårdsdriftens ontologi og livshistorien til noen av ildsjelene i dette miljøet. Annethvert kapittel er nemlig et såkalt «menneskemøte». Noen av kapitlene virker i korteste laget for sitt emne, et par av dem fremstår som unnværlige, og flere slutter merkverdig brått. Nyttigst er nok den innledende historiske drøftingen og den avsluttende oversikten over alle de 25 rasene som omtales i boken; lystigst er naturlig nok menneskemøtene. Språklig er boken den svakeste av de fire som her omtales, men siden mange forfattere har vært involvert, er det stor variasjon fra kapittel til kapittel. En feil som også florerer i Tjernshaugens ellers korrekte hønebok, får her et ekstra uheldig utslag: Det er en avgjørende forskjell mellom «én nasjonal avlspopulasjon» og «en nasjonal avlspopulasjon»; noen passasjer blir genuint tvetydige fordi det enkle skillet mellom tallord og artikkel ikke respekteres.

For bare et par generasjoner siden var dyrene en vesentlig del av våre umiddelbare omgivelser. I dag har husdyrene blitt internert i lukkede produksjonshaller, og det finnes knapt noen virkelig ville landområder. Det er ikke utenkelig at dette er én av årsakene til dyreprosaens oppsving: Dyrene er blitt fremmede for oss, og vi kompenserer med fantasi og forskning. Dette er et gode så lenge bøkene er gode, men det veier ikke opp for tapet av nærkontakten med individer av andre arter. Også det er en innsikt som går igjen i bøkene som her er omtalt, og som forfatterne, hver på sin måte, har tatt konsekvensene av. Prosaen deres er også et redskap i kampen for å endre en situasjon som opplagt er uholdbar for oss mennesker så vel som for de ikke-menneskelige dyrene.