Demokratiet er vårt

Bjørn Stærk gir nyttig innsikt i meningsendring gjennom egne erfaringer og intervjuer med andre. Konklusjonene er smådystre og overivrige.

Bøkene til Kroglund og Kiøsterud demonstrerer at det ikke må være en deprimerende affære å tenke på klima- og naturkrisene. Kan vi få til en økosentrisk vending?

Bøkene til Nævra og Sandberg utfordrer oss til å tenke nytt om naturkrisen. Det eneste som blir klart for meg, er at vi må starte med å forstå at mennesket også er natur.

Frihet er til tider medrivende lesning og til tider en tålmodighetsøvelse. Boka gjør oss klokere på tysk og europeisk politikk og gir et nøye kuratert innblikk i Merkels tankeverden.

Abid Rajas bok rommer erfaringer norsk offentlighet trenger, men han lykkes ikke i å skrive selvbiografi, reiseskildring og politisk samfunnsanalyse på en og samme tid.

Sigrid Sollund vil heve nivået på både den private og den offentlige samtalen. Det er et prisverdig prosjekt, men resultatet vipper mellom det innsiktsfulle og det opplagte.

Audun Lysbakkens memoarer er svak på avsløringer, men sterk på analyse og selvkritikk.

Eivind Trædals bok om samferdselspolitikk som klimapolitikk er lovende for veien videre, men blir for tynget av detaljer og repetisjoner til å inspirere leseren.

Skattejakt på plast i fjæra er mer fengende enn elendighetsbeskrivelser.

Thomas Hylland Eriksens siste bok er både en dyster historie om globaliseringens gravemaskiner og en håpefull feiring av mulighetene som fortsatt er der.

Hvem hva hvor gir ingen overbevisende oppsummering av 1. oktober 2023 til 30. september 2024.

De som vil bekjempe ytre høyre, bør lese fascismehistorien til Jonas Bals, men også være klar over dens tendensiøse utslag.

Kultursosiologen Andreas Reckwitz nøyer seg ikke med å stille diagnoser. Løsningen på vår kulturelle, sosiale og demokratiske krise ligger i et nytt paradigme.

Historia om vekebladet Aktuell viser Noreg i ei anna tid, men kjennest merkeleg aktuell likevel.

Denne boka infantiliserer, men det er nok mest på kødd.