På sporet av et intellektuelt sivilisasjonssammenbrudd

I 1943 sto 6 av Tysklands 105 universitetsfilosofer uten tilknytning til det nasjonalsosialistiske regimet. Opptellingen er det Nils Gilje som står bak, professor emeritus i filosofi og kulturvitenskap. Allerede her er det fristende å gi ham rett: Filosofenes betydning for utviklingen av den såkalte konservative revolusjonen synes undervurdert. Blant intellektuelle vigilanter som kjempet mot Weimarrepublikken og parlamentarismen, har han funnet «Hitlers filosofer». Filosofer som ikke nødvendigvis hadde et felles ideologisk fundament, men som likevel ble begrepsleverandører for Hitlerbevegelsen. Med Giljes nær panoptiske oversikt over tysk åndsliv, en omfangsrik litteraturliste og et rikholdig register, er det gode forutsetninger for å bli klokere.

Raskt bringes det for dagen at en kompakt majoritet av den filosofiske eliten ga sin tilslutning til Hitlerbevegelsen. Et sentralt spørsmål er selvfølgelig hvorfor. Her har ikke forfatteren ett svar, men mange. Skoleretninger, fenomener og motivasjoner løses opp i nyanser av brunt. Revolusjonære naturmystikere plasserte middelaldermunken mester Eckehart som nasjonalsosialismens åndelige forløper. Nyhegelianere brukte Hegel til å forstå syntesen av nasjonalisme og sosialisme. Fichtianere pekte på Fichte, nietzschianere vred på Nietzsche. Enkelte tyske filosofer lente seg mer mot den italienske fascismen, hvor Mussolini tidlig i 1930-årene hadde avvist rasebegrepet som «en følelse, ingen realitet». Hva nasjonalsosialistisk filosofi var, og om retningen i det hele tatt fantes, hersket det delte meninger om. Nils Gilje lykkes usedvanlig godt i å drive fram det ideologiske mangfoldet som åpenbart fantes, også blant høyreorienterte tenkere innenfor den konservative revolusjonen.

Tre bartbærere er avbildet på omslaget. Det står ikke i kolofonen hvem de er, men dette er altså Eduard Spranger, Martin Heidegger og Hermann Schwarz. I boka er det Alfred Baeumler, Martin Heidegger og Ernst Krieck som får mest oppmerksomhet. Hver av dem er viet ett kapittel, etterfulgt av et kapittel om jødespørsmålet og et om nasjonalsosialismens forhold til kristendom. Ernst Krieck skal ha vært en av Det tredje rikets mest innflytelsesrike filosofer, og var også mannen bak begrepet «det tredje riket».

De fleste vil kjenne best til Martin Heidegger, og hans kasus er også det mest interessante. Både fordi eksegesen er strevsom å foreta på egen hånd, og fordi hans ambisjoner om å «filosofere seg ut av filosofien» på sett og vis lyktes. Heideggers grunnleggende tanker om hva det vil si å være til stede i verden, har påvirket fag som sosiologi, pedagogikk og informatikk (Apples designfilosofi om at teknologien skal «forsvinne i bruk», for eksempel). Har tankestoffet stått i en slags osmotisk utveksling med det brune hus i Bayern? Ennå foreligger ikke Heideggers «svarte hefter», som Gilje siterer fra, i fullstendig norsk oversettelse ¹

Den politiske og økonomiske krisen i 1929 ble av Heidegger tolket som en «dypere åndskrise». Når han går inn i NSDAP 1. mai 1933, samme dag som partiet innførte inntaksstopp for nye medlemmer, er det ut fra en «indre overbevisning». Vi forstår at det finnes en sammenheng mellom opptredenen i NSDAP og hans filosofiske utkast, men at kontaktpunktene ikke er åpenbare. Værenstenkningen og de politiske kulissene griper inn i hverandre. Heidegger bringer begreper fra storverket Væren og tid (1927) inn i nasjonalsosialismens kretsløp, og bruker dem for å begrunne oppslutningen om «det nye Tyskland» og kritisere borgerliggjøring, teknologi og amerikanisering.

I en sjelden generalisering skriver Gilje: «Hos alle NS-filosofene finner vi en uttalt tro på at tyskerne bare kunne realisere sin historiske oppgave gjennom en gjenfødelse av nasjonen.» Slik Himmler forsøkte å finne røttene til den ariske rasen, jaktet nasjonalsosialistiske filosofer på «det tyske» i tysk filosofi. Ordet revolusjon – å «rulle tilbake» – rimer godt med prosjektet. Heidegger svermet for den førsokratiske tenkningen og avviste samtidig de siste 2000 årene med vestlig metafysikk. Alt som var oppstått i tradisjonen etter Platon – filosofien, kristendommens platonske dualisme, vitenskapene – måtte gjennom en «total ødeleggelse».

Som Gilje antyder, var Heidegger et godt stykke mer revolusjonær enn bevegelsen han hadde sluttet seg til. Den konservative revolusjonen var mer enn politikk. Den var et «metafysisk gjennombrudd», en «eskatologisk transformasjon» og en «revolusjonær overgang til en ny værenshistorisk tilstand der fremmedgjøring, rotløshet, værensglemsel og kirkens kristendom var overvunnet». Et sprang som bare kunne gjennomføres ved å vende tilbake til begynnelsen: grekernes antimetafysiske tenkning.

I boka får vi også et innblikk i Heideggers mest kontroversielle østrus, perioden som rektor ved universitetet i Freiburg. Her rakk han å holde en beryktet tale, bli avbildet med partiets emblem på rektoruniformen og innføre nazigymnastikk for studentene. Tanken var å dele studiehverdagen i tre, skriver Gilje: arbeidstjeneste, militærtjeneste og kunnskapstjeneste. Uten stort besvær kunne man ha trukket en idéhistorisk parallell fra Platons tredeling av mennesket og staten, til Heidegger og nazismens ideologiske struktur. Gilje lar seg ikke friste av den slags. Han vil forstå tenkerne ut fra hva de selv har skrevet, sagt og gjort. Tilnærmingen introduseres i forordet og kalles «metodologisk empati».

Gilje beskriver rektorperioden som et personlig nederlag for Heidegger. Den nye studiehverdagen var visst voldsomt upopulær, og Heidegger beklaget seg over at studentene bare var sosialistiske i navnet. Forfatteren serverer flere slike eksempler, hvordan begreper som sosialisme og antikapitalisme ble brukt av høyrerevolusjonære tenkere. Her kommer den såkalte empatien til sin rett. Det hjelper lite å påpeke at nasjonalsosialisme ikke egentlig har noe med sosialisme å gjøre, når meningsinnholdet i sosialisme-begrepet aldri ble avklart.

I kapittelet om «jødespørsmålet» peker Gilje på Tysklands lange intellektuelle tradisjon for å koble kapitalismen til jøder. Kant omtalte jøder som en «nasjon av bedragere». Fichte mente at det ikke var mulig å integrere jødene i det tyske samfunnet uten å kappe hodene deres av. Her er det interessant at tanken om et åndelig og nasjonalt fellesskap uten gjester, øyensynlig hadde best forutsetninger for å få fotfeste i den tyske idealismen. Et annet sted skriver Gilje at det ikke fantes rom for logisk positivisme, kritisk rasjonalisme og marxistisk filosofi etter 1933. Man kan bare spekulere i hvorvidt det var tilfeldig at de to marxistiske universitetsfilosofene – Theodor Adorno og Max Horkheimer – hadde jødisk bakgrunn. Stillingene mistet de i alle fall.

Ifølge Gilje var Heidegger trolig nasjonalsosialist også etter 1945, basert på sin egen forståelse av åndelig nasjonalsosialisme. Filosofen Alfred Baeumler, som i 1933 hadde hyllet Hitler som «mer enn ideen», holdt også fast ved sin versjon, som han skilte fra «vulgærnasjonalismen». Humanisten Eduard Spranger løste problemet med en lignende manøver, og opprettet et skille mellom nasjonalsosialisme og «hitlerisme». I det hele tatt skal det ha kommet få innrømmelser fra filosofene etter krigen. Holocaust og «jødespørsmålet» ble ifølge Gilje møtt med «talende taushet». Resonnementet står støtt. Likevel er det en unnlatelsessynd ikke å nevne Heideggers aforisme fra 1947: «Den som tenker stort, feiler stort».² Selv om villfarelsen fremstår som et arbeidsuhell, kan utsagnet om ikke annet tolkes som en halv beklagelse, i skinn av egen fortreffelighet.

Med forbilledlig presisjon har Gilje vist hvordan agrarromantikk, religiøse sidespor og antisemittiske tradisjoner ble politisert og intellektualisert i et bestemt miljø. Når han helt til slutt tillater seg en personlig refleksjon, skriver han at han ble overrasket over nasjonalsosialismens oppslutning blant universitetsfilosofene. Den var utvilsomt stor. I løpet av arbeidet skulle han bli «mer og mer overbevist om at det dreide seg om et intellektuelt sivilisasjonssammenbrudd». Om så var tilfellet, gikk det slik de ønsket seg.