Åpner kristendommen for fremtiden

Hvordan vekket en bok med tittelen Morgendagens kristendom? interessen til en ateist som meg? Først og fremst var det løftet som vaskeseddelen gir om at dens forfatter, teolog og tidligere prest Helge Hognestad, anser «de bibelske fortellingene [som] sterke og tydelige bilder som viser en indre sannhet».

Når jeg kaller meg selv ateist, er det nemlig fordi ethvert gudebilde tilgjengelig for oss mennesker, nettopp er bilder skapt av oss. Og selv om jeg anerkjenner den praktiske og poetiske verdien av menneskeskapte bilder, nekter jeg å ta dem altfor bokstavelig. En prest og teolog med motet til å gi en billedlig, ikke-bokstavelig fremstilling av sin egen religion, er det derfor verdt å lytte til.

Hognestad skuffer i så måte ikke. Skjønt han tidvis kan være ullen og på sitt svakeste bikker over i pseudovitenskap, fremstår han gjennomgående som en frimodig og inspirerende tenker.

Jesus-fortellingens sentrale budskap
Da jeg begynte å lese boken, visste jeg lite eller ingenting om det drøye århundret med teologisk strid omkring Den norske kirke, som frem til 2012 var landets offisielle trossamfunn. Derfor begynte jeg med slutten, sosiolog og idéhistoriker Rune Slagstads tettskrevne etterord. Selv om det ikke akkurat flyter godt på setningsplanet, er det en lærerik, grundig og uvurderlig innføring. Den gjør det mulig å forstå Hognestad i en kulturell og politisk sammenheng, slik Hognestad selv insisterer på å forstå kristendommen i kontekst. Til tross for at kirken nå stiller seg til venstre i de fleste viktige politiske spørsmål, var den ifølge Slagstad «overveiende konservativ både teologisk og politisk» frem til 1970-årene. Den venstreorienterte kirken vi kjenner i dag, er et direkte resultat av sekstiåtternes maktkritiske innsats.

Hognestads teologiske doktoravhandling fra 1978, som danner mye av det intellektuelle grunnlaget også for Morgendagens kristendom?, er ett eksempel på denne innsatsen. I avhandlingen brukte han sosiologiske innsikter og metoder til å forske på hvordan forkynnelsen ikke først og fremst ble brukt til å gi en levende og samtidsrelevant fremstilling av Jesu lære, men til å legitimere statskirkens makt. Man forstår raskt hvorfor han har irritert på seg mange, og det er kan hende mitt privilegium som ikke-troende at jeg utelukkende setter pris på Hognestads stikk til disse moderne fariseerne.

Delvis på grunn av sine uortodokse meninger har han vært inn og ut av presteyrket. I kristen sammenheng er kanskje den mest kontroversielle påstanden i boken at kirkens syndslære beror på en misforståelse. Det sentrale budskapet i det han kaller «Jesus-fortellingen», er ikke at vi er syndere som ble tilgitt gjennom Jesu offer og korsfestelse, men at vi alle har Guds rike i oss. Det viktige er ikke å tro på og tilbe Jesus for slik å motta syndsforlatelse, men å våkne til vår alles iboende Kristus-bevissthet – en oppvåkning som ifølge Hognestad har mye til felles med Buddhas. De fleste har nok hørt lignende påstander før. Men at de er såpass grundig argumentert for, attpåtil av en kristen teolog og tidligere ordinert prest, hever fremstillingen over intellektuelt lat New Age-synkretisme.

Bevissthetsevolusjon
Med tanke på at ingen av oss som lever i dag, har direkte tilgang til Jesus, er det umulig å vite hva han egentlig mente om noe som helst. Samtlige overlevende vitnesbyrd om den historiske Jesus ble skrevet etter hans død. Man kan datere de forskjellige tekstene i Det nye testamentet og tolke seg frem til hva som virker opprinnelig. Men utover å fremheve sitater som «Guds rike er inne i dere» (Luk 17,21), fremfor passasjer som omhandler synd og syndsforlatelse, kan jeg ikke se at Hognestad har bevist at Jesus var mer opptatt av å bidra til menneskehetens samlede bevissthetsutvidelse enn å tilvirke individuell syndsforlatelse.

Argumentasjonen for disse påstandene, som unektelig passer vår egen liberale samtid bedre enn religiøs dogmatisme, handler om å vise at Paulus og de fire kanoniske evangelieforfatterne også tilpasset Jesus-fortellingen til sine historiske og politiske betingelser. Det Hognestad overbeviser meg om, er altså ikke at hans tolkning av Jesus er den «sanne», men at det å holde liv i Jesu innsikter fra første stund har innebåret tolkning, tilpasning og en aldri så liten porsjon fri fantasi. Feilen som blir begått av religiøse institusjoner som Den norske kirke, handler altså ikke om spesifikke dogmer, men om viljen til dogmatisme som sådan: at de forsøker å fastholde noe som ikke lar seg fastholde.

Da jeg leste Bibelen fra perm til perm i fjor, ble det klart at ingenting i den står fast, men at den skildrer en gradvis utvikling av den menneskelige bevissthet. Bibelen er ingen god kilde til historisk eller naturvitenskapelig informasjon, men ingen kan med alvor benekte dens verdi som billedlig fremstilling av denne utviklingen, som Hognestad forresten har et sylskarpt blikk for. Ifølge ham var monoteismen – blant annet gjennom Jahves åpenbaring for Moses i den brennende busken som «Jeg er» – et av fundamentene for vår moderne «jeg-bevissthet»: «evne til rasjonalitet og grensesetting, å legge sammen to og to og planlegge, kjenne fri vilje og ansvar, men også uvitenhet, kortsiktighet, aggresjon og grådighet.»

Og Jesus er det neste trinn i den menneskelige bevissthetsevolusjon:

[N]estekjærlighetens, intuisjonens og helbredelsens virkelighet – det er «gudsriket inni» som han snakket om, eventuelt «Kristusbevissthet» eller gudsbevissthet.

Respekt for den jødisk-kristne myten
Ifølge Hognestad er kristendommen like uferdig som menneskene den består av. Resultatet er på den ene siden å frata kristendommen dens status som garantist for evige sannheter. Er det rart folk blir sinte på ham? På den andre siden: Ved å fremstille myten om Gud som ble menneske og bildet av den korsfestede Jesus som enestående fortellinger i menneskets bevissthetsutvikling, åpner han religionen for ikke-troende som meg.

Jeg leser forresten uansett religiøse og mytologiske tekster som historisk betingede, men like fullt innsiktsfulle bilder på indre tilstander. Men når de kommer fra en kunnskapsrik og nyansert tenkende prest som Hognestad, får fortellingene en egen kraft. Jeg får ny respekt for den jødisk-kristne myten, som ved siden av den gresk-romerske forestillingsverden ligger til grunn for vår kultur i dag og vil fortsette å gjøre det i fremtiden.

Jeg vet ikke om jeg kjøper at den kristne varianten av nestekjærlighet er løsningen på våre utfordringer i dag, men en eller annen form for global forbrødring må åpenbart til.

Noe småpirk til slutt
Det jeg vil holde imot denne ellers svært velskrevne boken, er pseudovitenskapelige digresjoner som fotnoten hvor han hevder at pinealkjertelen er et «forankringspunkt» for «kosmisk bevissthet». Dette med referanse til en kiropraktor og en toksikolog – begge irrelevante fagfelt. Svært mye seriøs forskning på nevrale korrelater for åndelige opplevelser har blitt utført de siste tiårene, så vidt meg bekjent har man ikke vært spesielt opptatt av pinealkjertelen i denne sammenheng siden Descartes for 400 år siden påsto uten bevis at den var sjelens bosted i hjernen.

I et underkapittel basert på avslutningskapittelet i avhandlingen fra 1978 lirer han av seg følgende eksempler på alternative forståelsesmåter til den kristne som det kan være verdt å lytte til: «buddhisme, marxisme, maoisme». Med tanke på at han oppdaterer et senere kapittel til å inkludere LHBT som verdig frigjøringsbevegelse, syns jeg det er underlig at han ikke samtidig fjerner maoisme som verdifull forståelsesform.