Inn i det lukkede land

Til tross for russiske myndigheters isolering har Seierstad funnet en vei inn i pariastaten. Resultatet er en stor journalistisk bragd og en dyster pageturner om den menneskelige kostnaden av Putins krigmaskin.

Få sakprosabøker har det siste året høstet like mye ros som Åsne Seierstads Ufred. Russland fra innsiden, som har mottatt både Brageprisen, Bokhandlerprisen og Kritikerprisen – en historisk trippel. Boken er basert på tre år med omfattende journalistisk arbeid fra stormakten i øst, påbegynt like etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina.

Tidlig i boken spør Seierstad: «Hvordan endte helt alminnelige russere i krigsmaskinen for å gjennomføre presidentens megalomane plan?» (s. 14). I sitt forsøk på å svare på dette mildt sagt ambisiøse spørsmålet reiser hun tilbake til landet hun en gang bodde i. Den gang som fabulerende student i politologia ved Statsuniversitetet i Moskva, nå som mistroisk inkognito-journalist.

Det viser seg raskt å være krevende å drive reportasjearbeid i en stat hvor FSB spiser stadig større deler av statsbudsjettet, og hvor selv ordet krig er forbudt, som bokens tittel hinter til. Wagner-avhopperen Andrej Medvedev blir en avgjørende kilde. Vinteren 2023 lykkes han, mot alle odds, i å krysse Pasvikelva fra øst til vest og søke asyl i Norge. Og her møter han altså Seierstad, sistnevnte utstyrt med båndopptaker, på Valkyrien Restaurant i Oslo.

I bokens første kapittel går forfatteren tilbake til Andrejs oppvekst i Tomsk. Andrejs vei fra vanskjøttet urokråke til barnehjemsbarn, småkriminell og til slutt leiesoldat for Wagner blir, gjennom Seierstad, et speil for fortellingen om Russland i årene etter Sovjets oppløsning og for livet i periferien av Jeltsins sjokkdoktrine. De hyppige overgangene mellom storpolitikk og Andrejs brokete tilværelse er et effektivt grep i forsøket på å komme under huden på pariastatens ellers nokså ugjennomtrengelige krigslogikk.

Det året Andrej fyller fire, utpeker Jeltsin den tidligere KGB-agenten Vladimir Putin til sin etterfølger. The Economist skrev den gang at valget av den «obskure spionen, omgjort til byråkrat» kunne vise seg å bli Jeltsins «viktigste ettermæle». Det må man si.

Siden blir Andrejs historie en beretning om den menneskelige kostnaden av «lille fars» imperialistiske ambisjoner. Som attenåring avgir han ed til den russiske hæren og blir en del av den stadig voksende massen av unge, neglisjerte menn som utgjør Kremls kanonføde. En setning går igjen: Den beste soldaten er den ingen savner. Det er allment kjent at den urbane elitens barn slipper unna fronten. Hjulene til den russiske krigsmaskinen holdes i gang av provinsens sønner, de som kommer fra oppløste, fattige og alkoholiserte hjem. Andrej er som skapt for jobben. Og mens Kreml stadig benekter at de har utplassert russiske soldater i Ukraina, går han inn som spøkelsessoldat i Donetsk.

I bokens andre del blir leseren kjent med storbyens akademiske og kulturelle elite. Slik flettes også russisk teater og litteratur inn i fortellingen om det moderne Russland. I St. Petersburg ser Seierstad en oppsetning av den dystopiske satiren Vi av Jevgenij Zamjatin, som skal ha vært en sentral inspirasjon for Orwells 1984. Menneskene i Zamjatins stykke er strippet for individualitet og lever i total underdanighet. Da boken kom ut i 1920, ble den umiddelbart svartelistet. Hundre år senere får Seierstad beskjed om å skynde seg på teateret, før Kremls sensurerende hånd kommer henne i forkjøpet.

Etter hvert spisser det seg til. Forfatteren oppsøker aktivister, dissidenter og medlemmer av den voksende gruppen «utenlandske agenter» – et stempel som kan sammenlignes med «Stalin-tidens folkefiender». Særlig Seierstads møter med redaksjonen i den maktkritiske avisa Novaja Gazeta gjør et sterkt inntrykk. Sjefredaktør og nobelprisvinner Dmitrij Muratov besitter en utrolig motstandsdyktighet i møte med regimets stadig mer inngripende sensur og trakassering. Siden Putin kom til makten, er seks av avisens journalister blitt drept.

At Seierstad selv har bodd og studert i Russland, og har en inngående kjennskap til russisk historie og kultur, er utvilsomt en styrke. Hun har en særskilt evne til å skrive om komplekse, sedimenterte politiske spørsmål på en lettfattelig måte. Når hun omtaler svingninger i kjøpekraft i overgangen fra kommunisme til markedsøkonomi, skriver hun kort og godt: «misforholdet mellom varer, etterspørsel og pris var et evig russisk tema» (s. 147). Senere, i en passasje om romantiseringen av Putin i «dypet», blir leseren kjent med «en av de mest hardnakkede, men fremdeles helt sanne mytene om russere», nemlig «troen på at alt vondt kommer fra mellomlederne» (s. 420). Dette er skarp, konsis og tidvis ganske underholdende lesing. Slik har Seierstad klart å skrive en bredt tilgjengelig bok om et nokså obskurt tema og samtidig unngått fristelsen til å overforklare.

Ufred er samtidig et ansporende verk. Sidesprangene er ofte bisarre, og alltid velkomne. Før jeg leste denne boken visste jeg ikke at McDonald’s, parallelt med at de «permanent» forlot Russland i 2022, skaffet en opsjon som sikret dem retten til å kjøpe sine tidligere lokaler tilbake innen femten år. Fastfood-kjedens CEO, Chris Kempczinski, uttalte den gang at McDonald’s var forpliktet til det globale samfunnet og så seg nødt til å være «standhaftig» i sine verdier. Ingen kan ta fra dem at de er standhaftige i sine eufemismer, i hvert fall.

«Hyllesten av Åsne Seierstads bok gir meg en vond smak i munnen», skrev den ukrainske skribenten Yulia Pidlisna i høst, i en Aftenposten-kronikk som siden har fått stor oppmerksomhet. «Mange anmeldere lar seg fascinere av vold, vodka og mystikk», skrev hun videre, «og glemmer at bakteppet er en høyst reell russisk invasjonskrig mot Ukraina». Jeg leste Pidlisnas kritikk før jeg leste Seierstad. Den kvernet i bakhodet mens jeg bladde meg gjennom sidene. Etter å ha lest boken, forstår jeg ikke lenger kritikken.

Dersom Seierstads mål med denne boken var å skrive en historisk korrekt gjengivelse av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, ville det vært en lett øvelse å finne metodiske blindsoner i prosjektet. All den tid boken er et forsøk på å forstå «folka på bakken», som forfatteren selv skriver, bør den vurderes deretter. Utpakkingen av propagandistiske vrangforestillinger er en nødvendig om enn forstyrrende del av dette arbeidet. Pidlisna savner ukrainske motperspektiver. De trengs, men det er ikke en mangel ved denne boken.

Istedenfor å mane til vodka- og voldsglorifisering er forfatterens språk gjennomgående møysommelig og presist. I kapittelet om Andrejs tid ved fronten skildres ubegripelig krigsbrutalitet så nøkternt at jeg flere ganger må ta pauser mens jeg leser. De gangene hun allikevel gjør plass til ømhet, kommer avbruddet som en kalddusj. En gang Andrej leter etter verdisaker hos en død ukrainsk soldat, finner han et sammenkrøllet fotografi av en ung kvinne i mannens hånd. Det finnes ingenting formildende eller forsonende i disse gjengivelsene. Ufred er nysgjerrig og oppsøkende, men aldri relativiserende. Pidlisna anklager forfatteren for å skape «sympati med en gjerningsmann». Selv vekslet jeg mellom sorg og forakt.

Det er mange salater å tråkke i når man skriver på bakkeplan om den overgripende parten i en aktiv invasjonskrig. Men Seierstad besitter en imponerende omhu i møte med dette krevende stoffet. At hun kommer så tett på de dunkle verdensanskuelsene som skildres i boken, vitner om en stor journalistisk bragd. Til tross for russiske myndigheters stadig mer omfattende isolering fra vesten, har hun funnet en vei inn i det lukkede landet. Og med denne boken har hun nok en gang befestet sin posisjon som en av Norges aller sterkeste sakprosaforfattere.