Store menn, store spørsmål

Det skorter ikke på biografier om norske politikere fra 1800- og 1900-tallet som omtales som samfunnsbyggere, nasjonsbyggere, stridsmenn og statsmenn, og ikke minst strateger. Sistnevnte ble særlig aktuelt i kjølvannet av Rune Slagstads monumentale De nasjonale strateger, som handlet om blant andre Gunnar Knudsen. Disse fortellingene tar for seg handlekraftige enkeltpersoner som former Norges politiske historie, og de kan komme i skade for å ta litt for mye plass i forhold til de sosiale bevegelsene som også former samfunnet. Per Eivind Hems bok, Statsmannen Gunnar Knudsen. Nu har vi magten og den skal bli brugt, er i så måte intet unntak.

Hem har tidligere skrevet to biografier om andre Venstre-profiler, tidligere sosialminister og justisminister Paal Berg og tidligere statsminister Jørgen Løvland. Boken om Gunnar Knudsen skriver seg inn i en tradisjon av bøker om spennende, viktige og kjente skikkelser. Knudsen var statsminister i to omganger, 1908–1910 og 1913–1920. Det er absolutt på sin plass med en nyere biografi om mannen, da den siste ble skrevet av Bernt A. Nissen og kom ut i 1957.

Hem vil skrive fram Knudsen og det sosialliberale Venstre for å vise at det var de som etablerte «svært mange av de sosiale ordningene som utgjør dagens velferdsstat, og at det derfor er misvisende å gjøre sosialdemokrati og velferdsstat til synonymer». Boken er delt inn i åtte hoveddeler, som alle har flere underkapitler. Den har en god kronologisk oppbygging som gjør den leservennlig og sjangertro.

Leseren møter først Gunnar Knudsen som redersønn, født i revolusjonsåret 1848. Han var opptatt av tekniske nyvinninger, jobbet på farens verft, tok ingeniørutdannelse og reiste på dannelsesreise til industribyer hvor det ble bygd skip, som Glasgow, Belfast og Liverpool. Tilbake i Norge flyttet han inn på Borgestad gård mellom Skien og Porsgrunn, som hans kone Sofie var arving til. Han engasjerte seg i lokalpolitikken i Gjerpen kommune og hadde kontakt med både arbeiderforeninger og bondevennforeninger. Parlamentarismen ble innført i Norge i årene 1882–1884, og Knudsen var tilhenger av den. Men han var også tilhenger av det kongelige vetoet ved lovforslag, en sak kjent fra 1820-årene som ble gjenreist av konservative stemmer rundt 1880. Spørsmålet om det kongelige vetoet var viktig i striden omkring parlamentarismen ved siden av hovedspørsmålet om statsrådenes adgang til stortingssalen, og vetoet ble grundig svekket i første halvdel av 1880-årene. Knudsens stillingtagen i disse formative politiske spørsmålene viser ham som en nyansert politisk aktør, og Hem får godt fram de mange ulike synspunktene som Knudsen veide opp mot hverandre i sitt tidlige politiske virke.

Hem presenterer slutten av 1800-tallet som en brytningstid og skildrer også godt hvordan ulike konflikter og meninger innad i Venstre førte til splittelser, klikkdannelser og flere partier: Moderate Venstre, Radikale Venstre og Frisinnede Venstre. Jeg skulle allikevel likt å lese mer om de ideologiske brytningene som trakk partiet i de ulike retningene. Det samme gjelder når vendinger i Knudsens politiske virke beskrives, som at han etter debatten om tollpolitikk i 1897 ble mer proteksjonistisk enn frihandelsorientert. Det kunne forfatteren med fordel sett i lys av økende proteksjonisme i mange av Europas største økonomier.

Bokens mest spennende kapitler handler om de største politiske hendelsene i tidsrommet Knudsen levde. Parlamentarismestriden, unionsoppløsningen, konsesjonslovgivningen og barnelovene – de to sistnevnte under Knudsens første og andre statsministerperiode. Hem viser hvordan Knudsen var kritisk til og prøvde å begrense monopolkapitalismen, ved å sørge for like rettigheter for innenlandsk og utenlandsk kapital. Han var ikke kritisk til kapitalismen som sådan, men han ville sørge for at fellesskapets ressurser forble på fellesskapets hender over tid, uavhengig av hvem som betalte for produksjonen eller utvinningen av ressursene. Hjemfallsretten – at oppkjøpte rettigheter til utbygging av vassdrag skulle tilbakeføres til den norske staten etter et bestemt antall år – var en del av konsesjonslovgivningene som ble innført i 1909.

Knudsen var opptatt av nasjonal kontroll, men ville at hjemfallsretten skulle gjelde like mye for norske eiere. Flere i Høyre, men også enkelte i Venstre, ville at norske eiere skulle fritas. Siden vi tidligere har lest om Knudsens rolle i foreningslivet og lokalpolitikken, hvor han tok til orde for statlig oppkjøp av vannfall, blir hans storpolitiske virke nå forståelig. Slik skapes tydelige sammenhenger for leseren og en god forståelse av Knudsen både som person og politiker. Det bidrar til en god leseropplevelse. Disse hendelsene kunne med fordel fått noe større plass i boken uten at det ville gått på bekostning av Knudsens mer private seire og nederlag.

Konsesjonslovene til vannkraften ble viktige politiske spørsmål etter unionsoppløsningen, da politikere ble mer oppmerksomme på utenlandske «fossespekulanter». Knudsen bidro til de såkalte panikklovene, som kom på plass i 1906, og som ble utvidet i årene som fulgte. Spørsmålet om offentlig regulering av vannkraften ble diskutert i lys av eiendomsretten og grunnlovfestingen av den. At Høyesterett i 1917 stadfestet at hjemfallsretten ikke var grunnlovsstridig, står som et vannskille i denne fortellingen. Det er også med denne kjennelsen at Norges økonomiske politikk fikk et definitivt nytt uttrykk, til forskjell fra en mer «klassisk» 1800-tallsliberalisme. I europeisk sammenheng er hjemfallsretten en ganske særegen rett, noe jeg gjerne skulle sett framhevet.

Hems bok har uansett mange styrker. Den har et rikt kildeomfang og gir en grundig framstilling av en sentral skikkelse i en like sentral del av norsk politisk historie. Den har relevans for historikere og historisk interesserte. Den har også relevans hvis man vil diskutere partiet Venstres rolle i dag, da de nettopp har havnet under sperregrensen i høstens stortingsvalg. Venstre så mot samarbeid med Arbeiderpartiet etter det relativt dårlige valget partiet gjorde i 1918, på samme tid som liberale og sosialdemokrater fant sammen i Danmark og Sverige. Gunnar Knudsen så ikke noe stort behov for borgerlig samling verken her eller senere i 1920-årene, da han mente at de borgerlige uansett stemte sammen i sakene som var viktige for de ulike borgerlige partiene.

Hems forsøk på å framheve velferdsstaten som forlengelse av Venstres sosialpolitiske tiltak står i fare for å trekke for rette linjer mellom ulike historiske perioder. Det såkalte sosiale spørsmålet vokste fram i takt med industrialisering og dårlige kår for fattigfolk, og ble møtt med målrettede tiltak for å avhjelpe situasjonen. Det var en nokså forsiktig reformpolitikk som skiller seg fra de universelle velferdsordningene i etterkrigstidens velferdsstat.

I mine øyne får ofte de store, ruvende enkeltnavnene for mye plass på den politiske historiens scene. Strategene tegner egenhendig opp det politiske kartet. De ses ikke som produkter av større utviklingstrekk, men som i opposisjon til dem eller som den skapende kraften bak utviklingen. Jeg underkjenner ikke politisk viktige aktører og handlekraftige enkeltpersoner, men vil framheve følgende: Hadde man fått klarere innblikk i overordnede ideer og idealer som preger ulike gruppers og individers handlinger, ville man også forstått mer av hvorfor de gjorde som de gjorde, og vi ville samtidig blitt bedre kjent med aktørene. Statsmannen Gunnar Knudsen er, i sin detaljrikdom og grundighet, sånn sett for konvensjonell, men byr på masse kunnskap og spennende formidling.