Korset og stjernen

Det er en forfjamsende tid for alle som har hatt sine formative år ved historiens slutt. Mens den sekulære liberalismen som preget det tidlige 2000-tallet lovet å fri både menneske og stat fra religionens klamme grep, virker det som om stadig flere søker seg tilbake til kirkerommene – og dette helt frivillig. Hva finner de hos Gud? Og har venstresiden noe å lære av kristendommen? Ja, skal vi tro Rødt-politikerne Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug.

Da politikerparet begynte å lese Bibelen var det, ifølge dem selv, uten politiske baktanker. Som de skriver, har de alltid likt å lese, særlig sammen, og denne gangen håpet de at Bibelen kunne tilby en pause fra stortingspolitikken. Sånn ble det ikke. For ettersom gapet vokste, mellom det de leste, og den politiserte kristendommen de så rundt seg, ble det klart for politikerne at de måtte ta til motmæle. Våren 2026 var første opplag av Sosialistenes guide til Bibelen utsolgt allerede før boken hadde nådd butikkhyllene.

Mange spørsmål melder seg når to Rødt-politikere søker svar hos Gud. Først og fremst: hvorfor? For Kristjánsson og Marhaug er hensikten med boken å vise at Bibelen også kan leses som en oppfordring til solidaritet og likevekt, og slik være en motvekt til en nykonservativ kristendom som fremfor alt «løper Mammons ærend». Bibelen er nemlig full av moralske imperativ, ifølge forfatterne. Den krever jordlig handling her og nå heller enn et liv i påvente av himmelriket. Boken er tematisk strukturert rundt noen av imperativene – med særlig vekt på ulikhet, revolusjon og tilgivelse.

Forutsigbart nok er Kristjánsson og Marhaug spesielt nysgjerrige på Bibelens omtale av ulikhet. Selv om man kan anta at denne nysgjerrigheten har lagt visse føringer for lesingen, fremstår oppdagelsen av Bibelens tidvis radikale likeverdsbudskap som genuin. Det ble raskt klart under lesingen deres at det knapt finnes noe verdslig tema som vies like stor plass som ulikhet. Ikke nok med det, Bibelen går ofte betydelig lengre enn Rødts partiprogram i å fordømme pengebegjær og kreve omfordeling. I noen av dens mest ytterliggående passasjer, som i Jakobs brev, felles det en sylskarp dom over de rikes jag etter å «samle skatter» og leve i «luksus og overflod». Begjæret er ikke bare syndig i seg selv, det fremstilles også som en strukturell drivkraft bak fattigdom.

Det leder oss til en av bokens friskere påstander, nemlig at Bibelen har en betydelig mengde fellestrekk med marxistisk lære. Det som først virker som et litt søkt forsøk på å bygge bro mellom stjernen og korset, understøttes på overbevisende vis. Bibelens revolusjonære bud er særlig inkarnert i Jesus – flyktningbarnet og tømrersønnen – som ofret livet i kampen mot både datidens religiøse autoriteter og økonomiske eliter. Senere kan vi lese om hvordan den kristne revolusjonære arven ble videreført av Hans Nielsen Hauges vekkelsesbevegelse og hans opprør mot kong Christian VIs monopolisering av bibellæren.

Ikke alle har latt seg begeistre av Jesus-Marx-parallellen. I etterkant av publiseringen har Kristelig Folkepartis Joel Ystebø gått så langt som å kalle marxismen uforenelig med kristen tenkning. Ved å hisse til klassekamp og sette fattige og rike opp mot hverandre, bryter marxismen, ifølge ham, med Bibelens prinsipp om likhet overfor Gud. Det kan virke som at Ystebø har satt seg atskillig dårligere inn i Kapitalen enn Kristjánsson og Marhaug har i Bibelen. Et langt mer treffende spørsmål, etter min mening, er om urettferdighet skaper en handlingsplikt, eller om det kan overlates til den enkeltes personlige moral og veldedighetsnykker. Dette temaet behandles godt hos Marhaug og Kristjánsson.

Som bokens tittel antyder, er den ikke ment som et innføringsverk i bibellære, men heller en leserveiledning til kristendommens hellige tekster. Bibelen er, med Kristjánssons og Marhaugs ord, både «mangslungen og motsetningsfull», og bør for all del ikke leses bokstavelig. Som forfatterne tidlig påpeker, er det i dag nærmest utelukkende «fundamentalistiske ateister og religiøse fundamentalister» som gjør det.

Eller som tidligere Oslo-biskop Kari Veiteberg sier det: forsøk på å snakke om skriftens «klare ord» fremstår ofte som forsøk på «å lukke teksten og samtalen» . Om Bibelens mening var så entydig, er det underlig at den har blitt forstått så ulikt til alle tider.

Veiteberg har vært beta-leser for Kristjánsson og Marhaug, noe prosjektet bærer preg av. I sin rolle som biskop og prest i Kirkens bymisjon har hun markert seg som en maktkritisk stemme og en forkjemper for grupper som har blitt utstøtt av konservative kristne miljøer –rusmisbrukere, kvinner og skeive. Det er ingen stor overraskelse at både Veitebergs protest mot kirkens institusjonaliserte undertrykkelse og vektleggingen av universell nestekjærlighet går igjen i Rødt-politikernes lesing. Langt mer tankevekkende er det å lese forfatternes tolkning av hvordan Bibelen har blitt misbrukt gjennom tidene til å konsolidere makt og rikdom.

Et særlig talende eksempel finner de i Margaret Thatchers tolkning av lignelsen om den barmhjertige samaritan (i nyere tid ofte videreført av, blant andre, Joel Ystebø). Lukasevangeliets beretning om den godhjertete fremmede, som forbarmer seg over en skamslått og berøvet mann, ble i sin tid brukt av nyliberalismens jernkvinne som et argument for lavere skatt. Ifølge Thatcher var det ikke bare samaritanens gode intensjoner som tillot ham å utøve barmhjertighet, vel så viktig var hans bugnende lommer. Sagt på en annen måte: Hold skattevesenets grådige fingre borte fra filantropene! Tilsvarende har KrF de siste årene lagt seg mer til høyre i den økonomiske politikken, blant annet ved å markere seg i kampen mot formuesskatt.

KrF får i det hele tatt kjørt seg hos Kristjánsson og Marhaug. Påstander som at «nedprioriteringen av Jesu bud om de fattige framstår konsekvent hos KrF» vil antagelig vekke en viss furore hos Norges eneste kristne parti over sperregrensen. Det er allikevel vanskelig å si seg uenig i at KrFs tolkning av kristne verdier (med særlig vekt på abort, regnbueflagg og familieverdier) virker langt mer politisk enn bibelbasert. For mens forfatterne finner over 3000 bibelvers om fattigdom og urett, finner de ikke en eneste omtale av abortsaken. Om Dag-Inge Ulstein hadde hatt en mer bibeltro inngang til politikken, burde han løftet fram kampen mot fattigdom som partiets hovedsak, konkluderer de to.

Sosialistenes guide til Bibelen er en underfundig og drivende bok som bærer tydelig preg av både forfatternes politiske virke og deres ambivalente forhold til religion. Evangelielesningen avbrytes med jevne mellomrom av deres egne «trosbekjennelser», biografiske beretninger fra eget liv i og (som oftest) utenfor kirken.

Her får vi lese om Kristjánssons reise fra arrogant tenåringsateist til bibelnysgjerrig voksen, og Marhaugs vei fra gudfryktig barnekristen, via okkultismen og tilbake til Kampen kirke. Disse passasjene bryter opp forfatternes teoretiske tilgang til Bibelen og gir prosjektet en personlig – om enn pinlig – brodd.

Fortuna, eller for den saks skyld Gud, skulle ha det til at pave Leo utga sin første encyklika, Magnifica Humanitas, samme uke som jeg leste Kristjánsson og Marhaug. I brevet advarer paven mot utviklingen av kunstig intelligens og en digital økonomi som truer menneskets ukrenkelige verdi. Vi må unngå å henfalle til et moderne «Babel-syndrom», skriver han, et avgudsdyrkende jag etter profitt hvor maktkonsolideringen vokser, mens hjertet forvitrer. Det slår meg som ganske banebrytende til å være forfattet av en fløyelsdrapert mann fra Chicago med bostedsadresse i Vatikanet.

«Tatt i betraktning hvor revolusjonær Bibelen er, er det merkelig at så mange stater har turt å indoktrinere innbyggerne sine med den», skriver Kristjánsson og Marhaug. Selv om de holder fast at Bibelen ikke bør eies av en bestemt isme, slår de et slag for at den bør leses som en grunnleggende protest mot markedslogikkens inntreden i stadig større deler av livet. Her ligger tilsynelatende prosjektets kjerne, i å bygge bro mellom sosialismen og kristendommens insistering på at det finnes verdier som ikke kan kjøpes for penger. Kan hende er dette en tolkning som slår inn åpne dører i kristensosialistiske kretser. For alle oss som står på utsiden av disse, er Sosialistenes guide til Bibelen derimot ganske tankevekkende lesning. Selv begynner jeg å mistenke at Kristjánsson, Marhaug og pave Leo har en del å snakke om.