Lesing i motvind

I offentligheten blir vi hele tiden minnet på at konsentrasjonen er under press. Etter tiår med digital optimisme har konsekvensene av en digital hverdag blitt gjenstand for stadig økende kritikk. Den rådende fortellinga er at vi har vært naive i møte med digitale løsninger, og at oppmerksomheten vår bit for bit har blitt oss frarøvet av mektige tech-selskaper.

Skal vi tro ordskiftet de siste årene, har digitale løsninger gått fra å være nyttige hjelpemidler til å bli motstandere i kampen om konsentrasjonen. De største ofrene: barna og bøkene. «Ingen» leser lenger, og barna har henfalt til skjermens slaveri. Læringsresultatene går ned, og nordmenn leser færre bøker.

Også forlagenes boklister har vært preget av dette ordskiftet. Bøker som Johann Haris Stjålet fokus (Cappelen Damm, 2023), Ole Petter Hjelles Det digitale dopet (Kagge, 2022), og Maja Lundes Skjerm barna (Kagge, 2024) har bidratt til å tilspisse det som allerede var en godt etablert debatt om barn og unges skjermbruk.

Omtrent samtidig som Lundes bok kom ut, ga kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun Kunnskapsdepartementet i oppdrag å skrive en tydelig anbefaling til skolene om å være mobilfri, og programleder Live Nelvik stilte opp i landets aviser som ambassadør for visjonen om en skjermfri skole.

Lundes bok er på mange måter emblematisk for den rådende retorikken de siste årene. Allerede i undertittelen aner man en kampretorikk: «Hvordan teknologien tok over barndommen – og hva vi kan gjøre for å ta leken og livet tilbake.»

Denne retorikken har vært politisk effektiv og gitt resultater. Konkrete endringer har skjedd i skolers praksis og regelverk rundt skjermbruk. Boken, lesingen, har blitt løftet frem som et alternativ, som et korrektiv til skjermen. Samtidig har den litterære offentligheten meldt fra om en kriserammet bokbransje og fallende salgstall.

I dette landskapet skriver Kari Spjeldnæs’ bok Lesekrise seg inn. Og til tross for den alarmerende tittelen, er dette en i hovedsak saklig og lavmælt bok, solid forankret i oppdatert leseforskning. Og dens fremste styrke er at den ikke primært konsentrerer seg om den digitale hverdagens destruktive sider, men løfter frem fordelene med lesingen, på lesingens egne premisser.

Langlesing
Når jeg innleder med å sette boken inn i de siste årenes politiske debatt, er det fordi Spjeldnæs tidlig gjør et poeng av å trekke seg bort fra den:

Denne boken handler ikke om leseløft og leselystaksjoner og politikertiltak for flere bøker i skolen. […] Denne boken handler om hva lesing er, hva lesing gjør og løfter fram verdien av lange tekster.

Oppmerksomheten er vendt bort fra kulturpolitikkens tiltaksspråk og mot selve leseerfaringen og fordelene ved den. Dette gir boken et originalt og frigjørende utsynspunkt.

Kari Spjeldnæs har skrevet doktorgrad om lesing og digitalisering, deltatt i et forskningsprosjekt om digital frakobling og er en troverdig autoritet på området. Mange av påstandene om fordelene ved lesing vil være gjenkjennelige, men forskjellen fra den offentlige debatten er merkbar, for Spjeldnæs formidler dem gjennom solide, forskningsbaserte resonnementer, og henter inn perspektiver fra hjerneforskning, leseteori, digitaliseringsteori og hermeneutikk. Og til tross for det som er et imponerende apparat av fotnoter og en akademisk forankring, er boken henvendt til et allment publikum, kanskje spesielt til de som til stadighet snakker om å legge fra seg mobilen og plukke opp boken, men sliter med å gjennomføre dette i praksis.

Det er spesielt fordelene ved langlesing som løftes frem, det å befinne seg i en tekst over tid. En slik form for lesing forutsetter konsentrasjon og tilstedeværelse, og en betydelig bolk av boken er viet til å beskrive hva som faktisk står på spill i denne formen for oppmerksomhet. De innledende kapitlene tar for seg fordelene, og ikke minst gledene, ved å være til stede i teksten over tid, mens andre halvdel retter oppmerksomheten mot utfordringene ved å velge boken i en digital hverdag.

Lesekrise er en tynn bok som formidler et stort forskningsmateriale. Bokens relative knapphet skyldes nok at den i liten grad lar seg prege av overflødig støy. Allikevel blir den selverklærte distanseringen fra den politiske debatten stående som en oppsiktsvekkende utelatelse.

Individets ansvar
For Spjeldnæs’ bok er, på godt og vondt, nesten utelukkende henvendt til den enkelte leseren. Lesing er en i utgangspunktet introspektiv øvelse, og tiltakene forfatteren foreslår, er individuelt orienterte. Det er opp til enkeltleseren å velge bort distraksjoner og trene seg opp til å være i litteraturen i lengre strekk av gangen. Bokens konkluderende kapittel, med den betegnende tittelen «Skjerpings», handler i hovedsak om hvilke tiltak individet kan iverksette i eget liv. Her setter altså boken mye lit til menneskets rasjonalitet. Hvis vi bare får fordelene ved langlesingen presentert for oss, vil vi også være bedre rustet til å gjøre informerte valg.

Så kan man stille spørsmål om Spjeldnæs i større grad burde rettet blikket mot de strukturelle forholdene som også former lesevanene våre. For er det ikke tekgigantene – i samspill med politiske beslutninger som har blitt tatt (og ikke tatt) over flere tiår – som har bidratt til å etablere den oppmerksomhetsøkonomien vi nå lever i? Kanskje, men dette er heller ikke bokens fremste anliggende.

De strukturelle forholdene er grundig behandlet i offentligheten, og Spjeldnæs gir et velkomment forsøk på å vende oppmerksomheten mot det individuelle handlingsrommet som tross alt eksisterer. I motsetning til mer overgripende geopolitiske kriser, hvor enkeltmenneskets handlingsmuligheter ofte oppleves som begrensede, befinner lesingen seg på et nivå hvor individuelle valg faktisk utgjør en forskjell. Det er i alle fall noe boken lykkes i å overbevise meg om. Vi behøver tross alt ikke vente på at Stortinget skal regulere Meta før vi bestemmer oss for å åpne en bok.

Leselyst
I sin formidling av individets handlingsrom er boken effektiv fordi den lykkes i å meddele både de store kognitive fordelene ved konsentrert oppmerksomhet og den faktiske gleden ved lesing. Boken skiller ikke mellom lesing av skjønnlitteratur og sakprosa – begge føres opp under den rommelige betegnelsen «langlesing», og tillegges mange av de samme gevinstene. Særlig oppløftende er det når Spjeldnæs tillater seg noen anekdotiske avstikkere hvor hun skriver om egne leseerfaringer. I disse små partiene får lesingen tre frem i sin mest grunnleggende form: ikke som et middel, men som en aktivitet som i siste instans ikke trenger noen instrumentell begrunnelse. Den er nok i seg selv.

Men lesingen blir ikke redusert til enkel lektyre. Tvert imot fremhever forfatteren at lesing krever noe av oss. Virginia Woolfs Til fyret blir blant annet brukt som et eksempel på en bok som har gitt forfatteren store leseopplevelser, men som krever konsentrasjon over tid og aktiv tilstedeværelse i teksten for at leseren skal ha noe utbytte av den. Altså: arbeid. Og i det hele tatt er dette en av de viktigste meddelelsene i boken, at lesingen krever noe av oss:

Kanskje har vi gjort lesingen en bjørnetjeneste ved å forvise bøkene til sengen. […] Ved å lulle lesingen inn i begreper og bilder som peker mot avslapning, underminerer vi jobben det er å lese. […] Vi skal ikke underkommunisere at det krever egeninnsats å lese en bok.

Der ord som «leselyst» og kampanjer som «tid til ti» i regi av en rekke litteraturorganisasjoner kan kritiseres for implisitt å peke mot det enkle ved å velge boken, orienterer Spjeldnæs seg i en annen retning. Utbyttet ved å velge boken er stort, ikke til tross for at den yter større motstand enn skjermen, men også fordi den gjør det.

Lesekrisen er en konsentrasjonskrise, og den kommer vi oss ikke ut av med enkle grep. Det er et åpent spørsmål om Spjeldnæs’ bok bidrar til å løse den krisen (det er kanskje også for mye forlangt), all den tid den henvender seg så individuelt og trolig vil bli lest av et allerede litterært disponert publikum. Men som et bidrag til den større samtalen om lesing i vår tid er dette et overbevisende stykke kunnskapsformidling.