Systemet teller, men politikken avgjør

De siste årene har jeg sett og lest en rekke intervjuer med forfatter André Mundal. De har vært basert på hans første bok De flinkeste slutter. En diplomats beretning om systemparadokset (Kolofon, 2024). Årets bok, Knust av systemet. Historier fra et Norge som har gått seg bort … og hvordan vi finner veien videre, er oppfølgeren til denne. I intervjuer synes jeg Mundal ofte har vært vel omtrentlig og generaliserende i sin kritikk av offentlig sektor. Kritikken synes å ha vært rikelig preget av hans bakgrunn fra Utenriksdepartementet – et departement som ikke akkurat er kjent for å være veldig moderne eller ha en god personalpolitikk. Sannheten om offentlig sektor er nemlig at det ikke er ett sted. Det er mangfoldig og befinner seg svært mange steder.

Knust av systemet foregir å være en bok om hele offentlig sektor, og forfatteren slår an tonen i innledningen med å kaste seg inn i selveste produktivitetsdebatten. Men for Mundal er ikke målet først og fremst økonomisk effektivitet og å få mest ut av ressursene. Det er, som Mundal skriver, viktig, og mange av eksemplene i boken er nettopp produktivitetsforbedringer gjennom innovasjon, men boken handler mest om at det enkelte menneske skal få utnyttet hele sitt potensial. Det gjelder spesielt i offentlig sektor og i utviklingen av velferdstjenestene, hvor behovene er store. Systemparadokset, som Mundal kaller det, er at systemene i offentlig sektor stanser behovet for nyskaping og de individene som faktisk vil innovere velferdstjenester og offentlig organisering.

Mundal har ikke vært alene de siste årene i sin kritikk av offentlig sektor og sløsing av både penger og menneskelige ressurser i et oljerikt Norge. Vi har fått en særnorsk sløsediskurs som trender i sosiale medier og podkast-sfæren. Det er vanskelig å være uenig i at sløsing med felleskapets verdier er svært viktig å avdekke og slå ned på. Men spørsmålet er hvor presis sløsekritikken er. Enkelte eksempler fra Sløseriombudsmannen er talende, men når det kommer til der de virkelig store pengene brukes innen helse, pensjon og skole, er kritikken ofte upresis og står seg ikke i møte med faglige argumenter. Ja, det brukes mye penger gjennom offentlige budsjetter, men det skyldes vår rikdom og måte å finansiere velferdstjenestene på, samt at velgerne faktisk ønsker det.

Mundal skriver seg inn i denne sløsedebatten, men han har et annet utgangspunkt enn for eksempel Martin Bech Holte og Sløseriombudsmannen. Mens de skriver fra utsiden, både skriver og kommer Mundal fra innsiden. Det er en styrke at Mundal har bakgrunn fra både Forsvaret og Utenriksdepartementet, samt som konsulent i privat sektor, der han trolig hadde mange kunder fra det det offentlige. Det er fra disse erfaringene hans glødende engasjement for offentlig sektor har oppstått.

Boken er todelt. Første del handler om utfordringene for offentlig sektor og tar for seg tre områder, henholdsvis offentlig organisering (les kommunestrukturen), utdanningssektoren og helsevesenet. Andre del av boken handler om løsningene for en fremtidsrettet offentlig sektor.

I første kapitel får vi høre om behovet for kommune- og regionreform og det er gnistrende skrevet. Jeg har sjelden lest noe så spennende om et tema mange vil oppleve som sovemedisin – kommunal organisering. For Mundals grep er originalt: Han intervjuer en gammel venn som med stor iver ble kommunedirektør i Bygland midt i «trygdefylket» Agder. Det gikk ikke så bra. Visjoner og endringsvilje var en dårlig match i en liten kommune hvor de fleste ville ha det slik det var.

Dette er en god ramme rundt debatten om en norsk forvaltningsreform, sammen med utlegningen av den danske strukturreformen av 2007, hvor Danmark reduserte antall kommuner og regioner med nesten to tredjedeler. Nettopp denne reformen var inspirasjonen til Erna Solbergs fallerte kommune- og regionreform, hvor det først endte med langt færre sammenslåinger enn ambisjonene, før store deler av dem igjen ble reversert. Den danske strukturreformen ble derimot en stor suksess og er også et typisk uttrykk for den danske politiske kulturen, som er preget av pragmatisme, endringsvilje og handlekraft. Og ikke minst: ingen oljerikdom. Dette kapitelet er bokens beste, kanskje fordi det nesten er umulig å være uenig i at Norge har for mange kommuner og for mange forvaltningsnivåer – med tanke på utviklingen i demografi, sentralisering, økonomi, teknologi og ikke minst kompleksiteten i velferdstjenestene. Mye av Mundals systemparadoks er derfor en forvaltningskritikk, selv om det ikke kommer så tydelig frem i vektleggingen av det menneskelige potensial.

Det er større uenighet om utfordringene i helsevesenet og utdanningssektoren, som de to andre kapitlene i første del handler om. Mundal nær slakter norsk skole og helsevesen – med anekdoter. Er det virkelig så ille? undrer jeg meg. Her fungerer grepet med personlige historier fra feltet ikke like godt, selv om historiene i seg selv er gode. For det første er disse sektorene enormt store og komplekse. Dessuten medfører organiseringen av utdanning og helse både store faglige problemstillinger og politiske spørsmål med ideologiske skillelinjer. Dette preger debatten. I så måte handler det ikke først og fremst om realiseringen av menneskets eget potensial i offentlig sektor, men vel så mye om politikk, prioriteringer og forskning. Og selv om Mundal intervjuer spennende enkeltpersoner med store visjoner og resultater i skolen og helsetjenestene, blir disse kapitlene vel overfladiske.

Bokens andre del handler om løsninger på problemene som er beskrevet i del 1 og De flinkeste slutter. Og Mundals svar er enkelt: Det handler om ledelse. Tydelig, sterk og tilstedeværende ledelse. Mye av bokens andre del er viet intervjuer med tre prominentere og profilerte ledere i offentlig sektor, henholdsvis nyss avgåtte Nav-direktør Hans Christian Holte, administrerende direktør ved Oslo universitetssykehus Bjørn Atle Bjørnseth og forsvarssjef Eirik Kristoffersen. Mye av det de sier, er både interessant og viktig, og jeg tar meg i å tenke: Står det virkelig så dårlig til i offentlig sektor når folk som disse håndterer storparten av statsbudsjettet på daglig basis? Trioen er på merket når det gjelder både digitalisering, prioriteringer, måloppnåelse og avbyråkratisering. Samtidig har de politisk fingerspitzgefühl – de vet når de vil tråkke i politikernes bed, og hvor grensene går mellom fag og politikk.

Det er nettopp i slike intervjuer boken har sin styrke. Gjennom disse klarer Mundal å få frem viktige og gode eksempler og historier om folk med både positive og negative erfaringer fra offentlig sektor. De mer generelle utlegningene om ledelse og løsninger, særlig i bokens siste del, blir mer staffasje og selvfølgeligheter. Eksemplene taler for seg, og boken burde kanskje hatt enda flere slike. Og kanskje hadde boken blitt enda bedre om politikere hadde fått slippe til også, for det er nettopp politikerne som skaper Mundals systemparadoks – delvis gjennom å ikke våge nødvendige reformer, og delvis gjennom lovgivningsmaskinen. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sett politikere feire et lovvedtak og si at problemet nå er løst. Min erfaring er at det gjerne er da problemene starter eller forverres.

Mundals systemkritikk handler derfor ikke egentlig om systemet. Den handler om politikk og politiske prioriteringer. Derfor hadde boken vært mye bedre om politikerne og politikken fikk slippe til også, for det er de, og vi som stemmer på dem, som skaper systemparadokset Mundal vil løse.