Da hjernen ble en person

Ifølge Store norske leksikon er en biografi en persons livshistorie skrevet av en annen. I denne biografien er hjernen personen som i 15 kapitler erfarer livshendelser fra befruktning til død. Vi får vite i detalj hvordan hjernen reagerer på og styrer utviklingen av minner, motorikk, identitet, pardannelse, samlivsbrudd og begynnende demens, blant annet.

Forfatteren er lege og spesialist på hjernen og nervesystemet. Hun har doktorgrad, er forskningssjef og har før skrevet to populærvitenskapelige bøker om hjernen. Kunnskapen og erfaringene hennes med friske og syke hjerner er omfattende. Boka er godt tilgjengelig for legfolk. Språket flyter lett og uakademisk. 118 faguttrykk forklares nærmere, og 3 av dem er psykologiske. Eksemplene kommer fra forskning, klinikk og fra egne livshendelser. Råd for leserens hjernehelse avslutter hvert kapittel. På 332 sider gir boka mye informasjon om hjernen og dens virkemåte. For meg gir boka også grunnlag for mer prinsipielle spørsmål om allmenn medisinsk sakprosa.

Ståsted og metode
Siden livshendelser kan forstås på mange måter, bør forfatteren tydeliggjøre sitt ideologiske ståsted? Vår forfatter har et rent nevrobiologisk syn på livshendelser. Den nevrobiologiske trosbekjennelse lyder slik: «Du, dine gleder og sorger, dine minner, ambisjoner, din følelse av personlig identitet og fri vilje, er faktisk ikke annet enn atferden til en stor ansamling av nerveceller og deres tilknyttede molekyler» formulert av nobelprisvinner Francis Crick i 1994. Forfatteren følger ham i troen.

Bør forfatteren likevel nevne kort at det finnes andre ideologiske syn på sentrale livshendelser? Pardannelse, for eksempel, er en psykologisk utfordring for unge voksne ifølge Erik H. Eriksons livfaseteori og en sosial-økologisk utfordring ifølge Urie Bronfenbrenner. Uten alternativer kan leseren lett tro at nevrobiologi er fasitsvaret på utfordringen og mestringen av sentrale livshendelser.

Som nevrobiolog nikker forfatteren anerkjennende til deLillos’ sangtekst: «Hjernen er alene». For henne er hjernen helt sjef og greier seg selv. At hjernen er en integrert del av organismen og ikke fungerer uten kroppen ellers, blir lite omtalt.

Burde forfattere også skrive litt om nevrobiologiens filosofiske posisjon? Som eneforklaring på alt er nevrobiologien monistisk. Den avviser dualismen, og psyken er bare noe som hjernen gjør. Når kompliserte følelser som kjærlighet beror på stoffet oksytocin og lykke på dopamin i hjernen, er det reduktiv fysikalisme.
Klargjøring av ståsted ville gjort det lettere å forstå og akseptere ensidigheten i fremstillingen.

Som i medisinsk sakprosa ellers prioriterer forfatteren forskningsfunn. De bygger på metoder som har sine sterke og svake sider. Bør de omtales, eller er de for vanskelige for leseren? Sentrale nevrobiologiske metoder er funksjonell bildefremstilling og aktivitetsregistering fra enkeltceller. Folk flest har sett slående fargebilder av aktiviteten i nerveceller. Etter at May-Britt og Edvard Moser fikk nobelprisen i 2014, har mange også sett bilder av rotter med implanterte mikroelektroder. Kanskje vil leseren gjerne vite hvorfor slike biologiske metoder kan si oss så mye om livshendelser, som er subjektive opplevelser? Er det virkelig sant når forfatteren hevder at: «Det går an å se tankene nå på funksjonell MR» (s. 247)?

Om leseren kan litt forskning, lurer hen kanskje på om funnene er korrelasjoner eller årsakssammenhenger? Når en angstopplevelse øker nerveaktiviteten i amygdalakjernen, krever denne korrelasjonen en forklaring. I boken blir korrelasjonen til årsaksforklaringen – altså at angsten sitter i amygdala.

Mange nevrobiologiske funn er gjort på forsøksdyr i kunstige laboratoriesituasjoner. Hvor relevante er de for livshendelser hos mennesker med språk, selvbevissthet og komplekse familiære og sosiale liv? Bør forfatteren informere litt om problemene med å oversette funn fra dyr til mennesker?

Nevroplasitisitet er en sentral hjernemekanisme, men er også blitt et hokus-pokus i selvhjelpslitteraturen. Trengs det da litt nærmere begreps- og metodeavklaring?

Fremstillingsformen
Metaforer brukes mye i medisinsk sakprosa for å forklare og fange leserens interesse. Men når blir leseren rettledet eller villedet av slike? «Hippocampus er veversken i minneveven din» (s. 55). Henspiller dette på nornenes veving av livets skjebnetråder, eller hva? Er det ikke nok å si at cellene i hippocampus trengs for å lage minner? Jeg ble villedet av at: «Minner er stier i hjernens nettverk som du senere kan finne igjen, spasere litt på og vise frem under bevissthetens lommelykt» (s. 53).

Livshendelsene i boka er fulle av psykiske og sosiale elementer, men de utelukkes helt som årsaksforklaringer. Forfatteren kan selvfølgelig ha sitt på det tørre ved å hevde at slikt ikke er hennes tema. Men å forklare livshendelser ensidig med hjerneaktivitet gir slagside. Psyken mangler helt i boka. Høyere psykiske funksjoner som planlegging og problemløsning, omtales som hjernefunksjoner. Det spennende og vanskelige forholdet mellom hjerne og psyke nevnes ikke.

Utfordrende livshendelser som skoleball skjer i en sosial kontekst av koder som beskrives. Forklaringen blir likevel kjønnshormonene og aktiviteten i hjernebarken – ferdig snakka.

Sjanger og nevroimperialisme
At hjerneaktivitet som allmennforklaring er populært for tiden, preger også sakprosa. Boka tilhører sjangeren der hjernen alene forklarer alle våre egenskaper, funksjoner og opplevelser. Sjangeren fikk en pangstart i 2016 med Hjernen er stjernen av nevrolog Kaja Nordengen. Hun presenterte ensidige hjerneforklaringer på personligheten, hukommelse, læring, intelligens og andre egenskaper. Vår forfatter følger samme opplegg, men gir isteden hjerneforklaringer på livshendelser. Lingvisten Marit Lobben har forklart de mange sidene ved språk med nevrobiologi i boka Språkhjernen (Pax, 2023). Trenden tilsier at vi kan vente oss tilsvarende bøker om hjernens styring av følelseslivet, relasjoner og mye annet. Det skyldes at «Du er hjernen din», for å sitere Nordengen.

Årsaksmessig er nevrobiologiens hjernefokusering en gjøkunge som dytter alle andre forklaringer ut av reiret. Ungen krever stadig mer mat i form av forskningsmidler som skal løse det meste. Denne holdningen kalles for nevroimperialisme¹ og er klart formulert av May-Britt Moser: «Mange av de store forskningsspørsmålene i vår tid er de samme som mennesker har stilt seg i årtusener. Det er takket være utviklingen av banebrytende forskningsredskaper og metoder at vi nå har anledning til å søke svar på disse spørsmålene i hjernen selv.»²

Psykisk helse og uhelse opptar mange og er populært stoff i mediene. Til tross for betegnelsen «psykisk» fortsatt lever, er den nærmest utradert som årsaksforklaring. Definisjonsmakten tilhører nevrobiologien der psyken bare er et underbruk av hjernen. Ta hjem-budskapet fra boka er at alle hendelser i livet forklares fullstendig av hjernens funksjoner. Om du vil vite hvordan, gir boka svar på det.