Med Trump som kontrastmiddel

Trump og filosofene. Hvordan et studium av historiens minst filosofiske mann kan lære deg forbløffende mye om filosofi lå på Bokhandlerforeningens bestselgerliste 21 uker i strekk. Det er en glede å konstatere at filosofiprofessor Lars Fr. H. Svendsen – ansatt ved Universitetet i Bergen og i den liberale tankesmien Civita – har et eget talent for å lokke en bredere leserkrets inn i filosofiens verden.

Uventet er det ikke. Svendsen har hatt et internasjonalt publikum helt siden han debuterte med Kjedsomhetens filosofi i 1999, og er dekorert for sin forskningsformidling. I Trump og filosofene tar han for seg 41 tenkere av betydning. Reisen går fra antikkens klassikere til samtidstenkere som Alasdair MacIntyre, Richard Rorty og den reaktualiserte Carl Schmitt. Svendsen skriver kompakt og presist om dem alle. Ingrediensene er faglig oversikt, populærvitenskapelig formidlingsevne – og Donald Trump.

For boka handler ikke først og fremst om døde filosofer. Den er «et studium av historiens minst filosofiske mann». Vi kan ane hvordan det går bare ved å kaste et blikk på omslaget. Satiretegneren Marvin Halleraker har plassert den amerikanske presidenten – overvektig og naken, iført et altfor langt rødt slips – på et toalett. Posituren er et vink til Auguste Rodins skulptur «Tenkeren». Grepet er nysgjerrighetsvekkende nok. Hva kan Svendsen, utstyrt med filosofiske teorier og idealer, lære oss om Donald Trump og såkalt trumpisme?

Aller først plasseres Trump som et motstykke til Platons ideal om filosofkongen: Trump kjenner ikke sannheten, skriver Svendsen, men gjør krav på å eie den. Siden han ikke søker legitimitet gjennom lover, men appellerer til folkets lidenskaper, plasseres han i bunnsjiktet av Platons forfallshistorie om stadig dårligere styreformer. Trump blir tyrannen i mørkets hule. Ja, Svendsen skriver likefram at trumpismens «oppgave» er å holde borgere i hulen, distrahert av skygger. Det lyder nesten konspiratorisk.

Leseren skal snart bli fortrolig med uttrykk som «diametralt motsatt», «rake motsetning» og «karikert motstykke». Etter Platon stilles Trump opp mot Aristoteles’ ideal om politikk som moralsk dannelse. Trump og MAGA snur dette idealet på hodet, mener Svendsen. «De forvandler politikken til et speil for menneskets lave impulser: sinne, frykt, hevn og forakt. Der Aristoteles’ stat skal danne gode borgere, danner MAGA dårlige.» Kontrasten god/dårlig fremstår i overkant enkel. Dessuten ser Svendsen helt bort fra en av Aristoteles’ grunnleggende påstander: at all menneskelig aktivitet og ethvert fellesskap tar sikte på noe som oppfattes som et gode.¹

Videre plasseres Trump i «skarpt relieff» mot Ciceros republikanske idealer. Ifølge Svendsen kan Trumps fremvekst «forstås som et symptom på et dypere moralsk og kulturelt forfall i den moderne republikken». Trump bygger sin makt på «personlig lojalitet, emosjonell mobilisering og en systematisk undergraving av sannhetens og rettens autoritet». Mens Cicero forstår politikk som et moralsk fellesskap, fristiller Trump retorikk fra moral og bruker retorikken «som et middel for å manipulere borgernes følelser».

Når Svendsen bruker Ciceros bør – idealet om en velfungerende republikk – som målestav for Trumps er, blir sammenligningsgrunnlaget nødvendigvis snevert. Det er fristende å legge til at også Cicero kom fra en velstående forretningsfamilie og i utgangspunktet sto utenfor den politiske eliten. Som forsvarsadvokat var han beryktet for sin bruk av virtuose virkemidler. Det var hans talegaver, sammen med en usnobbete væremåte, som sikret Cicero folkets tillit og embetet som konsul – sistnevnte etter å ha fått noen svært pragmatiske råd om hvordan man vinner massens gunst gjennom manipulasjon.²

Når vi kommer til Machiavelli, skulle man tro at oppgaven var enkel. Kan en president med sans for transaksjoner ha noe til felles med en av historiens største maktrealister? Jeg tenker først på Machiavellis råd om å gjøre seg fryktet snarere enn elsket, og Trumps berømte utsagn til journalisten Bob Woodward i 2016: «Real power is, I don’t even want to use the word, fear.» Svendsen ser en grell kontrast. Ikke fordi Trump er for kynisk, men fordi han mangler rasjonalitet. Han er ikke listig nok. Løgnene er «impulsive og narsissistiske». Dessuten mangler Trump selvkontroll, klokskap og evne til å lære av historien. Det er «viljen som dominerer, ikke fornuften». Med dette har vi fått svar på spørsmålet som pryder bokas vaskeseddel: «Hvorfor ville Niccolò Machiavelli ha betraktet Trump som en dårlig politisk håndverker?»

I andre kapitler skriver Svendsen at Trump nettopp styrer etter maktens logikk, ikke etter moralens mål. At Trumps politikk ikke legitimeres av hensyn til rettferdighet, men av at den fører til seier. Dessuten skriver Svendsen at Trump bruker språket for å dominere samtalen, slik at løgn, overdrivelser og selvmotsigelser blir strategier for å opprettholde oppmerksomhet og makt. Slike betraktninger kunne godt ha harmonert med Machiavellis råd i Fyrsten. Men Svendsens konklusjon er uavvendelig: Den som styrer gjennom frykt og forakt, kan ikke skape stabilitet, og Trump representerer alt Machiavelli fryktet i politikk.

Først når vi kommer til kapittelet om Jean Baudrillard, skriver Svendsen noe som er nokså talende om forfatterens tilnærming: «Trump fremstår ikke som et politisk fenomen som krever særlig raffinert teoretisk innsats for å bli forstått, men som et objekt som nærmest allerede er ferdigtenkt.» Bare med en slik innstilling er det mulig å gjennomføre et filosofisk «studium» av Donald Trump uten å legge teoretisk innsats i mistankens hermeneutikk eller andre fortolkningsdisipliner som setter premissene på prøve.

Leseren forventes kort og godt å svelge Svendsens karakteristikker som sanne. Noen påstander er riktignok hevet over enhver tvil, for eksempel at Trump har en «forakt for institusjonelle normer». Men kan «forakt for sannhet» stå uten eksempler? Fraværet av kilder i boka gjør det gjennomgående umulig å gjette hva Svendsen sikter til. Han skriver for eksempel at Trump betrakter kompromiss som svakhet, og at «kompromiss er forræderi» for trumpismen. Er det ikke et visst spillerom for diplomatiske kompromisser som har gitt Trump tilnavnet TACO (Trump Always Chickens Out)?

I journalistikken finnes det et prinsipp som sier at den eller de som blir omtalt, bør kunne kjenne seg igjen i omtalen. Dette prinsippet finnes ikke i filosofien. Svendsen behøver ikke å rundspørre Trump-tilhengere om de forstår seg selv som ofre for manipulasjon for å slå fast at «en sann hersker [ifølge Aquinas] er en vokter av fornuften, mens Trump i stedet er en manipulator av massene». Likevel vil innforståtte karakteristikker alltid bidra til å forsterke avstander, som den mellom Trump-tilhengere og intellektuelle.

Svendsen er derfor inne på et sentralt problem i bokens siste kapittel: «Når Trump-kritikk formuleres i et språk av moralsk overlegenhet, bekreftes nettopp den opplevelsen av forakt som driver trumpismen». Det handler om Richard Rorty, som argumenterte for at det liberale demokratiet trenger en felles fortelling, et «vi». Allerede i 1990-årene mente han at store deler av venstresiden hadde forlatt dette prosjektet til fordel for kulturkritikk og identitetspolitikk, og derved overlatt det patriotiske språket til høyresiden. Her fremstår Rorty som aktuell, og Svendsen trekker en klok parallell fra Rortys teoretiske tomrom til den nasjonale fortellingen som MAGA tilbyr.

Liberal politikk må måles etter sin evne til å bygge broer, skriver Svendsen. Her finnes det en åpen invitasjon til å krympe avstanden mellom «oss» og «dem» gjennom solidaritet, slik Rorty anbefalte. Anledningen forspilles idet Svendsen reserverer ordet «håp» til sine egne. For Trump bryter med håpet. Han erstatter «håp med vrede», og «politisk fremtid med emosjonell kompensasjon» – hva nå enn det betyr. Trump er «fundamentalt illiberal» og farlig, fordi han gjør det vanskeligere å håpe sammen. Heller ikke her – den 30. gangen ordet «farlig» brukes i kontrast til Trump og trumpismen – bygges det broer.

Bonussporet i Trump og filosofene er at boka er en dannelsesreise for rookies. Den som klarer å se forbi de mange variantene av «Trump er teit», vil sitte igjen med et godt overblikk over Vestens filosofihistorie.