Det er all grunn til å hevde at Shakespeare-biografien til årets Holbergpris-vinner Stephen Greenblatt er et godt eksempel på en troverdig fortelling.

Hjemreiser er Stian Bromarks sjette bok. Med den stadfestar han sin posisjon som ein av våre mest interessante sakprosaforfattarar.

Kristian Bjørkelo fortel om anarkistiske bombemenn, religiøse galningar og italienske fascistar.

Journalistikk er praksis. Det hjelper ikke hvor mange teorier du har lest, hvis du ikke kan forklare dem for tanta di.

Norsk debatt om musikalsk modernisme er ofte kranglete og overflatisk. En ny antologi kan bidra med nyanser.

Mange gode kultur- og religionshistoriske analyser, men også kapitler som burde vært bedre strukturert.

Sissel Furuseth skriv engasjert og med vilje til strid om forfattarens potensielle makt i rolla som kritikar.

Vitenskapsjournalisten Elizabeth Kolbert har skrevet et imponerende populærvitenskapelig verk om menneskets innvirkning på livsmangfoldet på denne planeten.

Innsiktsfull bok om strafferettslig utilregnelighet og om den vanskelige grensedragningen mellom psykiatri og juss.

Alf van der Hagens versjon av tro ligner mest leveregler, og kristendommen fremstår som et glansbilde av det den en gang var.

Siden januar 1914 har en av landets store gullalder-kunstnere og vår aller fremste eventyrillustratør, Theodor Severin Kittelsen, ligget i jorden under et beskjedent gravminne på Ullern kirkegård. En ny biografi trekker han imidlertid opp igjen, for nå skal han få smake riset.

Havboka er en rik, energisk utgivelse som stimulerer både reise- og leselysten og demonstrerer at det nære kan være minst like fremmedartet som det fjerne.

Nytt storverk om Norge og Russland legger i overkant stor vekt på det offisielle samarbeidet landene imellom. Den mellomfolkelige utvekslingen kommer ikke like godt frem.

Børre Haugstad klarer bragden å gjøre granskingen av tiåret 1917–27 i den lille foreningen Nasjonalgalleriets Venner til uhyre spennende lesning.

Engasjert naturvitenskapelig sakprosa er mangelvare. Boka Meisenes hemmelige liv bidrar i riktig retning. Men den har en svakhet som er nokså utbredt i denne typen bøker.

Henning Hagerup er eit ideal å strekke seg etter som litteraturkritikar. Men kan lauvverket av lærde referansar også bli ein gøymestad?