Global dannelsesreise

Han utfordrer hele det akademiske Norge, kritiserer universitetsmiljøer, historikere og forfattere av ulikt kaliber, fordi han mener de utelater viktig kunnskap. Det er vågalt, men Herbjørnsrud tør. Han har en klar fortellerstemme. globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid er en idéhistorisk reise og en god, gammeldags dannelsesreise. Herbjørnsrud viser oss at verden synes å være både større og mindre enn vi blir opplært til å tro.

Herbjørnsruds mål er å vise at de fleste sivilisasjoner overeksponerer egen fortreffelighet og underkommuniserer utvekslingen med og påvirkningen fra andre kulturer. På den måten duperes vi til å tro på egen overlegenhet samtidig som vi avsverger andre kulturers verdier og storhet. Vi blir i bunn og grunn trangsynte, og i verste fall rasistiske.

Herbjørnsruds «korstog» for ny innsikt i gamle spørsmål fortsetter, med andre ord. Han vil tvinge oss til å lese verden med nye briller. Det er ikke gjort i en håndvending å ta inn over seg totaliteten i hans revolusjonære budskap. Men Herbjørnsrud får frem kunnskapstørsten i meg fordi han vet å provosere.

MOT HELLENISMEN

Vi lærer at Europa bygde og bygger demokrati, rasjonalitetsbegrep og gryende vitenskapelig etterrettelighet på gamle greske kulturtradisjoner. Men ifølge Herbjørnsrud er vår filosofiske og litterære kanon delvis bygd på falske premisser. Ikke bare det. Dagens akademia bygger opp under myter og avskaffer fagkretser som kunne ha gitt unge studenter riktigere kunnskap. Vil man studere idéhistorie, vel, så er det faget fra høsten 2015 nedlagt på høyere nivå i Norge, hevder Herbjørnsrud. Idéhistorie innlemmes nå som del av en master i «europeisk kultur». Også innføring i allmenn litteraturvitenskap har som hovedmål å gi «bred kunnskap om hovedverk fra Vestens litteratur fra antikken til i dag». Er det oppbyggende eller nedbrytende med et stadig mer eurosentrert pensum, undrer Herbjørnsrud.

Elendigheten begynte for flere år siden, skal vi tro forfatteren. Tidligere fikk alle nye studenter Filosofiens historie (Aschehoug, 1953) av professor Arne Næss som ex.phil.-pensum. I den står det utførlig om kinesiske, indiske og arabiske filosofer, som Ibn Rushd (Averroes) og Ibn Sina (Avicenna). Men Næss’ filosofiske verk i to bind, som tydelig tilkjennegir sammenhenger og kulturutvekslinger som hadde foregått mellom øst, vest og sør, ble etter 1970-tallet fjernet som grunnleggende allmennkunnskap for nye studenter. Næss skilte ikke nevneverdig mellom Hellas, Midtøsten, India, Kina, Egypt og middelhavsområdet, forteller Herbjørnsrud. De var alle gjensidig viktige og del av vår felles kulturarv.

Er Næss’ filosofihistorie fjernet fordi man vil gjøre faget mer europeisk orientert og «rent», som Herbjørnsrud synes å mene? Jeg husker Næss’ bøker til forberedende. Jeg slet. Flere slet. Selv søkte jeg hjelp i mer lettskrevne tekster. Næss var vanskelig tilgjengelig. Kanskje det var derfor han ble tatt av pensum? Og ikke noe mer «konspiratorisk» enn som så?

DEN RØDE TRÅDEN

For 11 år siden kom boken Blanke løgner, skitne sannheter (Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud, Cappelen 2005). Den tok for seg våre myter om renhet i egen kultur. Også den ville røske oss ut av vår «Hellas-fetisjisme». Den er altså en rød tråd i perspektivene Herbjørnsrud bringer til torgs.

Personlig har jeg aldri tvilt på at kulturutveksling og gjensidig påvirkning alltid har vært der, ikke minst i middelhavsområdet. Havet og de gamle handelsrutene forbandt alle kulturene der, og videre østover mot det fjernere Asia. Slår Herbjørnsrud inn åpne dører, både med forrige bok og denne, som går enda lenger i kritikken av vår hang til å se på Hellas som Vestens vugge?

Likevel synes jeg det er selvsagt at Hellas blir stående med sin unike plass i historien. En av grunnene til at grekerne har denne særstillingen, er at de var et ekspansivt folk, de hadde en flåte, reiste ut og grunnla bystater overalt. (I motsetning til f.eks. egypterne, et annet kulturfolk, som manglet tømmerressurser.) Med Aleksander den store ble gresk kultur transportert over store områder, likeså deres filosofi og litteratur. De dro østover mot India og Kina. De dro vestover mot Egypt og Afrika. Senere erobret Romerriket Hellas, men videreførte den hellenistiske kulturen. Det foregikk en formidabel mangedobling av nedslagsfelt på få år. Ikke rart grekerne er med oss ennå. Dette mangler hos Herbjørnsrud, både i forrige bok og i denne, slik jeg leser ham.

I den nye boken fortsetter likevel Herbjørnsrud den samme melodien. Men stoffet virker mer relevant for meg nå enn da jeg leste den forrige boken. Den generelle europeiske diskursen i 2016 handler mer om oss selv og vår europeiske kultur. Dette er Herbjørnsruds anliggende: Hvilke verdensbilder og ideologier har preget Skandinavia ved inngangen til det 21. århundre? Han vil foreta en global og komparativ lesning av naturvitenskapelige og humanistiske klassikere fra både Europa, Asia, Afrika og Amerika. Det som i dag står om eksempelvis Aristoteles på statsvitenskapspensum, er påfallende skjevt fremstilt, forteller han. Aristoteles hadde lite til overs for den athenske styringsformen, som gjentatte ganger hadde utviklet tyranni. Han sammenligner heller de tre statsforfatningene i Kreta, Sparta og Kartago – sistnevnte en fønikisk storby i dagens Tunisia. Altså i Afrika, lenge før Romerrikets ekspansjon.

Ville det ikke vært nyttig for Anders Behring Breivik og andre statsvitenskapsstudenter å få vite at selveste Aristoteles hyllet demokratiet i Afrika, spør Herbjørnsrud. Og at han, som Platon, ærer Egypt for den statslæren grekerne lot seg inspirere av, som de vitterlig gjorde? Det er verdt å merke seg at både Fjordman (Peder Nøstvold Jensen) og Islam Net-grunnleggerne er høyt utdannete, understreker Herbjørnsrud. Hva de studerer, er derfor viktig. Pensum er avgjørende. Mer om det senere.

POSØR ELLER REFORMATOR?

Herbjørnsrud er en mann med en misjon. Og en visjon. Visjonen er kanskje en bedre verden? Misjonen tolker jeg dit hen at han ønsker å riste oss i våre kulturelle grunnvoller, på en slik måte at akademia tar et større ansvar for «sannheten». Globalkunnskapen han agiterer for, kan forstås som et forsøk på å gjenoppdage vår mangfoldige verden i fortid og nåtid.

Herbjørnsrud begynner bredt. Med storkontinentet Pangaia. Og med Peer Gynt som nesten lures av Dovregubben til et lite snitt i det ene øyet, slik at han for alltid skal se verden fortryllet, men falsk. Litt slik vi ser den, gjennom Mercator-kartet, som forstørrer Grønland 14 ganger og gjør at øya ser større ut enn India. Likeså forstørres vårt eget land, og Europa. Et bilde som passer for vårt opphøyde syn på oss selv, ifølge forfatteren. Også NASAs berømte bilde av kloden vår, den blå klinkekulen, er snudd opp ned, for å tekkes eget verdensbilde. Egentlig en forfalskning. Jeg blir skeptisk igjen. Mer konspirasjon? Men Herbjørnsrud tør smelle til. Dagens nedlastbare verdenskart stemmer med andre ord ikke med terrenget. Vi har alle blitt rispet i øyet. Verdenskartet handler om ideologier, paradigmer og verdensbilder. De forfører oss, mener Herbjørnsrud. Med et slikt litterært anslag og vidd tåler jeg mild konspirasjon i større doser.

Vi må derfor ad fontes – til kildene. Medier, det offentlige og utdannelsesinstitusjoner må ta dannelse på alvor. Herbjørnsrud forsøker å se fortiden med nye briller for at dagen og morgendagen skal virke mindre truende. Vi må ha en bredere og dypere allmennkunnskap, det vil si globalkunnskap. Hvorfor? Jo, fordi vår tid preges av etnosentriske syn. Eget folk og egen kultur settes i høysetet. Vi vegrer oss for de andre.

EPISTEMOLOGI

Folk søker kunnskap for å bekrefte eget verdensbilde. Nevnte Behring Breivik er en av disse. Han klipper og limer og finner kilder. En annen nevnt er Fjordmannen. Sammen bygger de myter og «kunnskap». Gates of Vienna er et fellesskap som bygger opp et verdensbilde og en kultur rundt et europeisk slag i 1683. Men Herbjørnsrud, derimot, forteller om lokale allianser og muslimer som hjelper protestanter mot katolikker. Slaget i 1683 er noe helt annet enn jeg hadde trodd. Myter får ofte dominere den allmenne historiekunnskapen, der nyansene forsvinner.

Kunne ekstremisme blant unge, høyt utdannede muslimske og kristne menn vært forhindret dersom de hadde fått et mer balansert og mindre ideologisk pensum, spør Herbjørnsrud. Motvirker dagens statlige pensumlister ekstremisme, eller er de mer med på å bekrefte ekstremisters verdensbilde?

Herbjørnsrud skriver om epistemologi, læren om kunnskap. Hvordan blir kunnskapen vår til, hvem bestemmer hva som videreformidles, og hvordan gjøres det? Jeg lar meg imponere av bredden i referansene han bruker. Sjelden har jeg lest så mye om hvilke kunnskaper og tradisjoner storheter som Pytagoras, Thales og Copernicus selv benyttet seg av. Ja, kanskje de ikke var de revolusjonerende storhetene likevel? Kanskje de var del av en evolusjon og bygde på andre kilder? Og hvorfor lærer vi bare om deler av det Augustin eller Weber skrev? Det viktigste er kanskje at vi forstår hvordan kunnskap produseres og akkumuleres, og hvordan gamle usannheter videreformidles. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at mange akademikere må la seg provosere av dette. Boken er et alternativ til det reproduserte og til våre kulturelle overbevisninger. Altså til det overleverte. Til det bestående.

Vestens store litterære tolker, Harold Bloom, levnes liten ære, ettersom han begrenser tolkning av litteratur og kultur til geografi og tilhørighet. Bloom fjerner alle arabere fra Dante-kanonen, men de var viktige, hevder Herbjørnsrud.

Herbjørnsrud vil det han ser som en metodologisk eurosentrisme, til livs. Han lar i grunnen ingen sjanser går fra seg. Heldigvis er utsynet likevel bredere enn som så. Han vil også islamsentrisme, afrikasentrisme, russlandsentrisme og sinosentrisme til livs, selv om kun sistnevnte gis noe særlig plass.

AKTIVISTEN

Jeg stusser først på at så mange sitater er på originalspråket. Er dette for å vise «flinkhet»? Nei, det er i pakt med globalhistoriens vesen, tenker jeg. Skulle bare mangle. Slik kan skeptiske akademikere gå Herbjørnsrud i sømmene. Men det ville ikke forringe bokens verdi eller intensjon om noe blir «avslørt» som feil. Det gagner oss alle at historien og epistemologien debatteres og oppdateres. Kunnskapen om vår manglende kunnskap er viktig.

Jeg gikk i sommer langs Promenade des Anglais i Nice, hvor det for kort tid siden var en massakre. Selv om denne aksjonen muligens var et mistilpasset menneskes udåd, står Europa ved et veiskille. Hat, eksklusjon, myter og dyrking av egne verdensbilder kan splitte kontinentet. Alt som kan være med på å forhindre dette, vil være viktig, både sosialt, politisk og historisk.

Herbjørnsrud driver samvirkeforetaket Senter for global og komparativ idéhistorie. Han er en endringsagent. Han vil påvirke historien. Det er derfor interessant, synes jeg, at boken har fått støtte fra Lærebokutvalget for høyere utdanning, Universitets- og høgskolerådet. Formidlere og tolkere av kunnskap har en avgjørende rolle. Kanskje vil Herbjørnsruds navn leve videre i norsk tolkningskanon? Hans og Bromarks Blanke løgner førte til at datidens innlegg om rasismebegrepet i Store norske leksikon ble fjernet og erstattet med et nytt.

Herbjørnsrud skyter fra hofta gjennom 403 kunnskapsmettede sider. Han treffer bredt. For bredt, vil kanskje noen synes. Han provoserer. Men han får oss til å tenke. Og han begrunner det han hevder. Hans egen løsning på den akademiske misere er enkel, ifølge en kronikk i Aftenposten 28.08.2015. Her skriver han at det kan være nok å gjeninnføre Næss’ Filosofiens historie som del av en ny, allmenndannende globalkunnskap. «Bokens utadvendte og globale perspektiver vil være en vaksine mot fordummende nasjonalisme og eurosentrisme. Fortsetter dagens akademiske forfall, blir det brattere opp til en ny opplysningstid for Norge.»

Og fortidens kunnskap må frem i lyset, slik en opplyst mann i sin tid bidro til i sene nattetimer på Tvergastein. Opp dit skal Arne Næss ha båret 125 kilo med primærkilder for å skrive sitt verk. Herbjørnsrud har på et forunderlig interessant vis kastet et nytt lys over den gamle filosofens virke og tanker.

Andrew P. Kroglund (56) er skribent, samfunnsdebattant og forfatter.