Den engelske forfatteren Geoff Dyer aktualiserer flere sjangerdebatter med bøkene sine. Grensedragningen mellom sakprosa og skjønnlitteratur er én side av saken, men skriver Dyer egentlig essays, eller er det selfie-artikler?

Å skrive bok om ei frimerkesamling og om land som ikkje lenger finst, høyrest ut som ein relativt snurrig idé. Men Bjørn Berge får det til å funk

Det er ikkje uvanleg å samanlikne ei bokutgjeving med eit svangerskap. Difor er det godt å kunne gratulere forfattarmor Farstad med eit litt overvektig, men svært livsfriskt og robust «barn».

Et solid stykke forskningsprosa som likevel ikke helt makter å åpne opp og allmenngjøre stoffet.

Er vårt nasjonale selvbilde basert på foreldede verdensbilder og manglende kunnskap? Ja, ifølge forfatter og journalist Dag Herbjørnsrud.

Å forstå begrepet postmoderne kan sidestilles med å spikre fast syltetøy i taket. Bjarne Riiser Gundersens bok om postmodernismens historie i Norge gir imidlertid det besværlige p-ordet kropp og kontekst.

Det er all grunn til å hevde at Shakespeare-biografien til årets Holbergpris-vinner Stephen Greenblatt er et godt eksempel på en troverdig fortelling.

Hjemreiser er Stian Bromarks sjette bok. Med den stadfestar han sin posisjon som ein av våre mest interessante sakprosaforfattarar.

Kristian Bjørkelo fortel om anarkistiske bombemenn, religiøse galningar og italienske fascistar.

Journalistikk er praksis. Det hjelper ikke hvor mange teorier du har lest, hvis du ikke kan forklare dem for tanta di.

Norsk debatt om musikalsk modernisme er ofte kranglete og overflatisk. En ny antologi kan bidra med nyanser.

Mange gode kultur- og religionshistoriske analyser, men også kapitler som burde vært bedre strukturert.

Sissel Furuseth skriv engasjert og med vilje til strid om forfattarens potensielle makt i rolla som kritikar.

Vitenskapsjournalisten Elizabeth Kolbert har skrevet et imponerende populærvitenskapelig verk om menneskets innvirkning på livsmangfoldet på denne planeten.

Innsiktsfull bok om strafferettslig utilregnelighet og om den vanskelige grensedragningen mellom psykiatri og juss.

Alf van der Hagens versjon av tro ligner mest leveregler, og kristendommen fremstår som et glansbilde av det den en gang var.