«Ingen kommer undan politiken», sang Marie Bergman. Spranget er stort fra 1970-tallets arbeiderklasseslitere til toppsjiktet av 2020-tallets akademikere, men da jeg leste prologen i folkerettsforskeren Cecilie Hellestveits nye bok om Russlands angrep på Ukraina, kom jeg til å tenke på den svenske visesangerens strofer. Hellestveit skriver:
Jeg har ingen partipolitisk tilknytning og bekjenner meg ikke til noen forutinntatte konklusjoner om hva som bør være utgangen på de diskusjonene jeg inviterer til. Jeg har heller ikke noen bakenforliggende motiver for å påvirke leserens sympatier eller antipatier i den ene eller den andre retning.
Det er en nyttig presisering at Hellestveit står utenfor partipolitikken, men det er i beste fall kokett å anføre at hun ikke har noen holdninger eller meninger om hvilke konklusjoner som bør trekkes i de politiserte stridstemaene boken behandler. Jeg synes ganske enkelt det er vanskelig å tro på at Hellestveit skriver over to hundre sider om den mest brennbare saken i europeisk politikk uten å ha noe som helst ønske om å påvirke leserens oppfatninger. Det lukter av røyk når forfatteren så bastant postulerer sin egen nøytralitet. At spørsmålet om troverdighet kommer opp på denne måten er uheldig, for boken er balansert skrevet, med interessante drøftinger både av folkerett og politiske og økonomiske drivkrefter bak krigen.
«Et monumentalt øyeblikk»
Hellestveit har kalt boken Dårlig nytt fra Østfronten, med undertittelen «krigen som endrer alt». Hun tar for seg bakgrunnen for krigen i Ukraina, samt effektene av den internasjonalt og for Norge. Etter mer enn åtte måneder med krigens redsler og tilspissing mellom øst og vest, er det nesten uvirkelig at Russland i 2006–2008 deltok i NATOs antiterroroperasjon Active Endeavour i Middelhavet. Hellestveit beskriver Russlands invasjon som «et monumentalt øyeblikk i europeisk historie», og mener «det norske samfunnet er grunnleggende uforberedt på mye av det denne krigen fører med seg».
Tidligere har Hellestveit skrevet Syria – en stor krig i en liten verden (2017) og Ulykkelige Arabia – verden etter Jemen (2021), som sammen med Dårlig nytt fra Østfronten danner en trilogi om krig i nyere tid. Bøkene handler mer om den rettslige, økonomiske og geopolitiske sammenhengen for konfliktene enn selve krigføringen. Dette har Hellestveit solid bakgrunn for å skrive om. Hun er samfunnsviter og jurist, med doktorgrad i krigens folkerett, og behersker dessuten russisk. Hellestveit har arbeidet ved Det juridiske fakultet ved UiO og flere andre forskningsinstitusjoner også i utlandet, som Max-Planck-Institut für ausländisches öffentliches Recht und Völkerrecht. Nå er hun tilknyttet Folkerettsinstituttet, som er et fagmiljø uavhengig av universitetene.
«Putin har valgt å spille rugby»
Dårlig nytt fra Østfronten tar oss ikke ut i felten eller dramatiserer stoffet gjennom anekdoter eller møter med aktørene. Forfatteren tar heller ikke stor plass i teksten, og det er befriende å lese en bok som i så stor grad er konsentrert om å drøfte sakskomplekset. Selv om Hellestveit bruker få dramaturgiske grep, er den doserende stilen poengtert og holder i alle fall denne leserens interesse. Hellestveit har vært spaltist i Morgenbladet og Dagens Næringsliv, og kapitlene minner om lange kronikker.
Boken er bygd opp rundt 22 teser, som innledningsvis er oppsummert på en kort og oversiktlig måte. Tesene er sortert i tre deler. Den første handler om krigen og effektene den har i og for Europa. Andre del ser på det større geopolitiske bildet. Tredje del drøfter virkninger for Norge. Det hele er innrammet av prolog og epilog, som begge er kortfattet. Boken har ingen litteraturliste, men et betydelig noteapparat med kilder.
Hellestveit skriver en saklig og nøktern prosa. Stilen er poengtert, uten unødvendige ord og vendinger. Innimellom er det likevel mer feiende formuleringer, som at «Vladimir Putin har valgt å spille rugby på en bane hvor alle er innstilt på fotball».
«Mentalt og språklig forsvarsløse»
Tittelen Dårlig nytt fra Østfronten henspiller på Erich Maria Remarques roman Intet nytt fra Vestfronten om første verdenskrig, men Hellestveit advarer mot å bruke begreper fra første eller andre verdenskrig om dagens situasjon. Hun påpeker at krig i Europa var blitt en så fremmed tanke at vi er «mentalt og språklig forsvarsløse» stilt overfor Putins invasjon. Bokens budskap er at Europa er på vei inn i en historisk ny situasjon.
Et annet sentralt tema er hvordan mange utenfor Europa ser annerledes på krigen enn hva Norge, Storbritannia og EU gjør. De fleste landene i verden har ikke innført sanksjoner mot Russland, og Hellestveit er spørrende til om sanksjonene virker etter hensikten. Russland har rekordhøye inntekter fra energieksport, og rubelen har styrket seg i forhold til euroen. Mens Europa har en energikrise, kan «asiatiske markeder fortsette sin gjenoppbygging etter pandemien til betydelig lavere energipriser».
Russland har heller ikke blitt den internasjonale pariaen som man kanskje kunne forventet. Den folkerettsstridige angrepskrigen har funnet gehør hos andre regionale stormakter som ønsker større fleksibilitet i sin omgang med nabolandene, blant annet Egypt, Saudi-Arabia, Iran og NATO-landet Tyrkia. Grusomt, men av stor betydning når man skal vurdere virkningene av krigen.
Et annet eksempel er styrkingen av BRICS-samarbeidet, der Russland deltar sammen med Brasil, India, Kina og Sør-Afrika. Også Iran og Argentina har søkt om medlemskap etter krigsutbruddet.
«Den geopolitiske risikoen»
Dårlig nytt fra Østfronten er en treffende tittel, for det er problembeskrivelsene som dominerer. «Alt vi har bygget for å hindre krig i Europa, har sviktet», skriver Hellestveit. Da hadde det vært fruktbart om hun også kunne skrive noe om hvordan vi kan komme tilbake til det alleuropeiske sikkerhetssporet, eller motsatt: hvorfor det er fånyttes, og hva som kan være alternativene.
Norge er i en særlig utsatt posisjon på flere nivå, ifølge Hellestveit. EU og Storbritannia blir nå enda mer avhengig av energi fra Norge, og de norske energikildene kan bli mål for Russland. På den andre siden har Norge en lang grense mot Russland, særlig til havs. Det er vanskelig å se for seg at arbeidet for bærekraftig forvaltning av fiskeressursene i Barentshavet blir effektivt uten dialog med Russland.
Også når det gjelder Norges forhold til EU mener Hellestveit at konsekvensene har blitt mer tilspisset:
«Den geopolitiske risikoen ved å stå utenfor EU vokser betydelig. Samtidig vil prisen for Norge ved et medlemskap bli høy. Dersom flertallsbeslutninger i EU skal bestemme rammene for Norges forhold til Russland i nord, vil Norge like fullt kunne havne i skvis som buffer, men da som følge av beslutninger i Brussel, heller enn i Oslo.»
Det skisseres to ytterpunkter: Norge som en «bufferstat» mellom Russland og EU, eller som en brobygger. «Skal vi være en brobygger, må Norge ha en klar og tydelig plan og begrunnelse for vår avvikende politikk overfor Russland,» skriver Hellestveit. Hun redegjør godt for utfordringene ved en slik strategi, men kunne gått mer i dybden på hva det betyr for norske nasjonale interesser at vi fortsatt vil være nabo til Russland etter både krigen i Ukraina og Putins sorti.
«Raushet er vårt beste forsvar»
Det er ikke uvanlig at det frie ordskiftet blir avmagret i krisesituasjoner, selv i robuste demokratier. I norske aviser har vi denne høsten sett karakteristikker av meningsmotstandere som «Putins lille hjelper» (Dagbladet 20.09.22 om Sylvi Listhaug) eller «nyttige idioter for Putins propagandaapparat» (Stein Sneve i Nettavisen 11.08.22 om Amnesty). En forenklet diskurs for eller mot Russland, personifisert i Putin, dominerer på bekostning av analysene. Hellestveits bok er et motstykke til dette, og er rik på refleksjoner som viser hvor vanskelig og sammensatt krigssituasjonen er.
Hellestveit peker nettopp på at krigen skaper en «hardere offentlighet» der beskyldninger om svik og konspirasjoner sitter løst. Denne erkjennelsen er kanskje noe av grunnen til at hun i prologen insisterer på å være frikoblet fra politikken. Hellestveit har mye rett i at «raushet er vårt beste forsvar», men vi bør også her lytte til Marie Bergman: «Inte ger man fan i polemiken. Fast man är trött varenda kväll.»
Cecilie Hellestveit
Dårlig nytt fra Østfronten – krigen som endrer alt
Spartacus Forlag, 2022
