Brennende forsvar for det tradisjonelle museet

Siden midten av 1990-tallet har norsk museumsverden blitt infisert av en mangfoldighetsideologi som ødelegger hva museet fortsatt bør være, hevder arkeolog Peter Snekkestad i sitt «debattskrift», som han kaller det. Museale tilstander – en konservativ kritikk av norsk museumstenkning er forfriskende lesning, selv om boka har noen alvorlige begrensinger.

Uortodoks konservatisme

Jeg gjør lurt i å tone flagg allerede her, for jeg sogner nok til den grupperingen Snekkestad polemiserer mot: en gjeng som tenderer mot å beskrive museet – og deler av kulturverdenen i det hele tatt – som en konservativ og dogmatisk størrelse som har for lite rom for minoriteter, urfolk og undertrykte folk generelt.

Slik sett får jeg en lekse midt i fleisen når jeg leser denne boka, for Snekkestad plukker fra hverandre denne tenkemåten, bit for bit, ofte i ganske saftige ordelag. Snekkestad er morsom, klartenkt og uortodoks i sin konservatisme. Det er jo, som han skriver igjen og igjen, ikke helt populært å forsvare det han kaller «det leksikalske» museet, altså en museumsform som har sitt opphav i opplysningstiden og er nært forbundet med fremveksten av nasjonalstaten.

Mest politisk

Snekkestads utgangspunkt er offentlige rapporter og utredninger, så hans kritikk retter seg dermed også langt på vei mot Kulturrådet og den rådende politikken på kulturfeltet. Vi får stadig høre om NOU 1996: 7, blant annet, men også om ulike teoretikere og forfattere som har dannet grunnlag for mangfoldsideologien som kulturpolitikernes styringsdokumenter er fulle av. Fordelen med en slik tilnærming er åpenbar fordi forfatteren raskt og enkelt kan utpeke seg motstandere i sin polemikk: argumenter kan demonteres, og resonnementets territorium kan markeres forholdsvis klart.

Snekkestads innfallsvinkel er kjettersk på produktivt vis, siden han argumenterer godt og ikke bøyer av når han beveger seg vekk fra mainstreamen. Eksempelvis er det jo ikke slik at om man anser museet for å være en kolonial eller patriarkalsk konstruksjon, så vil det nødvendigvis være en løsning å inkludere minoriteter eller la oss si kvinnehistoriske perspektiver. Han innrømmer riktignok at en slik utvikling er både naturlig og nødvendig, men hevder – med rette, mener jeg – at det er en feilslutning å betrakte slike «motsatte» strategier som en løsning i seg selv eller sikker medisin mot undertrykkelse eller feilrepresentasjon.

De rette ordene

Det er flere grunner til dette. En av dem er at antipatriarkalske eller postkoloniale perspektiver ikke i seg selv hverken er gode eller dårlige, siden det er realiseringen som viser hvordan (og om) metoden fungerer. Snekkestad undrer seg derfor: «Hvorfor antas det at respekt og toleranse for mangfold vil springe opp bare minoriteter i Norge slippes løs på den steile opplysningstanken?» Et godt, om enn svært stilisert spørsmål. Snekkestad påpeker også hvordan slike strategier siver inn i kulturpolitikken som nye former for blindfelt for hvordan man tenker kunst og kultur og, fremfor alt, hvordan andre standpunkter altfor raskt sanksjoneres. Dette rettroende kulturklimaet er verdt å vokte seg for, siden det representerer en ny form for dogmatikk som synes å bevege seg vekk fra et klima for løsninger.

Selv om man velger «den riktige» veien ut av undertrykkelse – eller det man mener er undertrykkelse – er man ikke forskånet fra en overfladisk forståelse og bruk av den nye tidens terminologi, for eksempel. Sett på den måten vil antipatriarkalske eller postkoloniale perspektiver kunne ha en mer kosmetisk enn samfunnsmessig eller erkjennelsesmessig effekt, slik jeg forstår Snekkestad. Også dette er gode poenger. Typisk kommer slike holdninger til uttrykk ved at institusjoner snakker Kulturrådet etter munnen ved å utstaffere sine søknader med «de rette» ordene og holdningene.

Essensialisme eller ikke?

Et annet tilbakevendende perspektiv i boka er tanken om at museet i seg selv er en undertrykkende institusjon. Dette er åpenbart et uholdbart argument, og slike tenkemåter bærer preg at man har konvertert teori til praksis litt for raskt. Dessuten er det noen paradokser her, som er en smule urovekkende. Hvis antirasistiske eller antiessensialistiske måter å tenke på forutsetter at hudfarge eller etnisitet ikke i seg selv er egenskaper som definerer et menneske, er det problematisk å føre en inkluderingspolitikk som nettopp er basert på en gitt minoritetsgruppes egenskaper – uansett om de er undertrykket eller usynliggjort. Et poeng her er også at man, som representant for en slik gruppe, møtes med forventninger om at man skal representerer denne gruppen for eksempel på en utstilling. Når du er same eller kven, kan du møtes med en forventning om at du skal ta opp denne gruppens historiske lidelser, slik som fornorskningspolitikken samer og kvener har vært utsatt for. Dette er vel også en form for essensialisme?

Og hva gjelder mennesker med annen hudfarge, kan man ikke se vekk fra dette faktum samtidig som man baserer seg på samme faktum i inkluderingspolitikk, hevder Snekkestad. «Man kan ikke påstå at hudfarge er irrelevant og samtidig påstå at kvalitet hviler på hudfarge,» som han skriver. Her er det flere ting å tenke på, og jeg har ingen klare svar. Men Snekkestad bør berømmes for å gå inn i dette.

Tekstbasert argument

Bokas svakhet er mangelen på empiri og vilje til å gå inn i konkrete caser. Mye forblir på påstandsnivået, og er en lek med ord. Når han kritiserer inkluderings- og mangfoldighetsideologien, burde Snekkestad tatt for seg et eksempel og betraktet det in extenso fra ulike kanter – også dem han selv er kritisk til – for å se hvordan dette har fungert i praksis. Slikt er det dessverre lite av, og i stedet gjør han det lett for seg selv ved å opprettholde en polemisk, forenklende spiss i argumentene. Det er noe selvgratulerende i denne fremgangsmåten, med å heve seg over praksis, som ikke kler en ellers humørfylt og interessant bok.

Alt i alt er Snekkestads debattskrift svært tekstbasert og dreier seg for det meste om definisjon av begreper og dokumenter. Siden museet tross alt er temaet, kunne han gjerne sett litt nærmere på tingene museene inneholder og forsøkt å utfordre sin egen posisjon. Jeg skulle gjerne sett en mer nysgjerrig og velvillig undersøkelse av argumentene han angriper. Tanken om at museet er undertrykkende per se gjelder jo åpenbart i en del tilfeller – særlig de store nasjonalmuseene som har skodd seg på plyndring av kolonier – og han kunne med fordel gransket aspekter ved slike institusjoner opp mot sin egen kritikk.