En ny historie om Norge

Trygve Riiser Gundersen har skrevet en bok om haugianerne og eneveldet. Den handler ikke, som standardfortellingen, om Hans Nielsen Hauge som forløper for oss i dag, men om bevegelsen i dens egen tid. Allikevel begynner den ikke med begynnelsen, men med spenningen mellom den gang og nå.

Fra sjokk til bekreftelse

For alle ansvarlige myndigheter var vekkelsen, den gang, et opprør mot selve de grunnleggende forutsetningene for samfunnets orden. Tilgang til offentlighet var reservert for dem som forvaltet sannhet og rett, og disse verdiene var garantert fra oven og delegert nedover. Den eneveldige kongen var Landsfaderen, med Gud Fader i ryggen, og med hele raden av faderlige øvrighetspersoner under seg – og med allmuen der nede som umyndige barn, med plikt til å tie og lyde. Men haugianerne hevdet at sannheten var direkte tilgjengelig for alle og enhver, og at ingen som virkelig hadde møtt Gud, kunne gå med på å avstå fra å fortelle om det. Slik sett sto alle på like fot – fattig og rik, lek og lærd, mann og kvinne – med samme selvfølgelige rett til å søke sannheten i Skriften og i sitt eget hjerte, og overprøve denne verdens autoriteter.

Det var dette som var det farlige, sjokkerende. Hvordan skulle det gå hvis helt alminnelige mennesker – uvitende, naive, uansvarlige osv. – tok seg til rette på denne måten?

I det avgjørende brevet fra biskopen i Christianssand, som fikk myndighetene i København til å aksjonere, ble Hauge liknet med Ibn Abd al-Wahhab, som ledet den væpnede kampen mot det ottomanske riket i Arabia. I dag er han mest kjent som grunnlegger av wahhabismen, dvs. som forløper for den moderne islamismen. Den står det fremdeles skrekk av i dag. Men ikke av Hauge. Han er, siden den gang, blitt stueren. Faktisk er han blitt noe i retning av en protestantisk nasjonalhelgen, skriver Riiser Gundersen. Nå blir han regnet som «forløper og forutsetning for organisasjonssamfunnet, for lekmannsbevegelsen, for sosialdemokratiet, for de norske motkulturene og egalitære tradisjonene, til og med for kvinnebevegelsen, til og med for den norske kapitalismen, for omtrent alt vi regner som særegent ved det norske samfunnet».¹

Unntaket og regelen

Omvurderingen av Hauge ble mulig gjennom en viss omskriving av historien. I Riiser Gundersens framstilling var denne omskrivingen et ledd i statskirkens arbeid med å få kontroll over folkelige vekkelser og sektdannelser rundt midten av det 19. århundret.

Gjennom universitetsteologen Gisle Johnsons folkelige vekkelse, og med dannelsen av Lutherstiftelsen og Indremisjonen, ble det sikret betingelser for rimelig fredelig sameksistens mellom høy- og lavkirkelighet. Det «johnsonske nødsprinsipp» var en nøkkel til dette kompromisset. Under normale omstendigheter er det statskirkens prester som forvalter sannheten og ordet. Men når alt svikter, må det være tillatt at lekfolket trår til, som en nødløsning, inntil videre. Slik var det nå, i 1850-årene, i de nye forstedene rundt hovedstaden, der kirken knapt nok rakk inn. Og slik var det i Norge i 1790-årene, i Anton Christian Bangs store Hauge-biografi fra 1874 da opplysningsprestene var i ferd med å forskusle alt inderlig kristenliv. I denne nødssituasjonen var det Hauge fikk kallet fra Gud, for at han skulle blåse liv i troen igjen, og gjenreise kirken. Dermed ble det nødvendig å konsentrere seg om denne ene mannen, som spesielt utvalgt, i en helt spesiell historisk situasjon. For at det skulle bli mulig å kanonisere ham, var det om å gjøre å glemme alt hva han selv hadde ment om det avgjørende møtet med Gud – at det var åpent for alle, bestandig, som en helt alminnelig menneskelig mulighet.

Når Johnson og Bang kunne ta Hauge til inntekt for sitt eget prosjekt, var det ved å ufarliggjøre ham som et enestående unntak og et historisk engangstilfelle. Riiser Gundersens prosjekt består i finne tilbake til vekkelsen, i dens egen tid, ved å snu om på dette. For ham er Hauge en av mange haugianere. Bevegelsen har ikke opphav i den geniale lederens åndelige gjennombrudd, men i en lang forhistorie, med religiøs uro like tilbake til pietismens gjennombrudd i 1730-årene, om ikke lenger. Den er ikke en isolert religiøs bevegelse, men en forgreining av en mer utbredt folkelig motstand med ganske sammensatt konfliktinnhold. I det hele tatt dreier det seg om å alminneliggjøre. Haugianismen kan best forstås som del av noe større. Motsvarende blir studiet av vekkelsen da en særlig lovende inngang til forståelse av denne større virkelighet. Fortellingen om haugianerne «binder sammen erfaringer, strukturer og kamper som sjelden er synlige, og som vi sjelden ser i sammenheng», skriver Riiser Gundersen. Dermed gjør den det mulig «å fortelle en ny historie om Norge».²

Det er et høyt mål å sette seg med en bok – men jammen tror jeg ikke det lykkes ganske fortreffelig!

Tett på

Riiser Gundersen er ute etter de store sammenhengene – ikke unntaksmennesket, men samfunnstilstanden: Eneveldets kultur versus den folkelige undergrunnen. Men disse sammenhengene blir ikke synlige før vi kommer tett på, og de uteblir om vi nøyer oss med overblikket. «Vi må i praksis lese helt smått for å oppdage det som er størst», heter det her..³ Det er ved å se nøyere etter i helt bestemte situasjoner, i alle omstendigheter og konkrete detaljer, at det går an å komme på sporet av de oftest uuttalte forutsetningene for det hele. Det er slik det går an å vise at eneveldet ikke var så trygt i sin makt som det ga seg ut for å være. Og det er slik det går an å få noen glimt av den selvstendige folkelige meningsdannelsen som ellers aldri måtte få komme til syne. At denne boken er blitt virkelig spennende å lese, skyldes at den henter så mange glemte historier fram i dagen igjen – historier om bondeopprør og gruvestreiker, vekkelser og religiøse svermerier – for å gi et aldeles uvanlig rikt og nært og levende historisk bilde. Her dukker det opp modige og selvstendige allmuemennesker – sikkert hundre eller flere – som verken jeg eller mange andre har hørt om noen gang. Etter hvert som forfatteren får dem i tale, vokser det fram en realitet som myndighetene den gang ikke ville vite av, og som historikerne i ettertid ikke har hatt mange muligheter til å få øye på.

Motstanden i allmuen var mer utbredt enn vi har vært vant til å tro, framgår det nå, den var bedre planlagt og organisert. Som regel framstilles den jo som blindt spontan, uoverveid og ubesindig. Men folk har visst å møtes og samrå seg i det stille, de har hatt sine kommunikasjonslinjer utenfor myndighetens kontroll. De holdt tett om hva de visste, og dekket hverandre. I avhør har de spilt dumme og uvitende, myndighetene har mer enn gjerne trodd dem på deres ord.

Dette var undergrunnen, der haugianerne virket: En livsverden som maktmenneskene fryktet, men ikke kjente. Det er den det her er om gjøre å komme tettere på. Men alt som viser seg da – opptrinnene, sammenstøtene, avhørene, og deltakerne, livshistoriene deres – blir ikke referert rett og slett, det blir undersøkt, utspurt, gjennomtenkt, for at det skal bidra til å utdype forståelsen av forholdet mellom makt og motstand under eneveldets betingelser. Her tar det teoretiske arbeidet form av frodig fortelling, og omvendt. Denne boken har alt hva man kan finne på å kreve av en doktoravhandling, når det gjelder grundighet og oversikt og kritisk refleksjon – men å lese den, er som å lese en roman.

Hvordan det var

Hvordan går det an å komme tett på et stoff som dette? Man skriver seg inn på det, man skriver det fram. Først er det om å gjøre å lete det opp, selvfølgelig. Det er et imponerende rikt materiale som her er funnet fram fra støvete arkiver, det gir en overbevisende bredde og tyngde til dokumentasjonen. Men dessuten gir det en utsøkt samling konkrete situasjoner som er så fyldig belagt at det går an å skrive dem fram til scener som er så virkelighetstro at det gir mening å spørre dem ut. (Hva er det som foregår her? Hva skal dette bety? Hvordan er dette mulig?) Når Riiser Gundersen er ute etter å tyde en bestemt dobbelthet i eneveldets hegemoni, må han få tak på både maktbruken og motstanden – begge deler samtidig: både undertrykkelsen og frihetsrommene – og da gjør han det nettopp ved å gå inn i slike flertydige scener som kan brukes til å simulere levende bevegelse i følelse og mening. Det er ikke nok at vi får vite hva som skjedde, vi må også få en slags anelse om hvordan det var. Når denne historikeren prøver å finne ut hvordan det var å komme sammen, stå åpent fram, gi seg til å handle (hvordan det kjentes, hva det gjorde med folk) – eller hvordan det var å havne på tukthus (med så lite plass og luft, så mye stank, så mye straff, så lite ære i behold) – da er det slik han går fram..⁴ Han bruker alle tilgjengelige ressurser til å beskrive, mest mulig konkret – konfrontasjonene, omgivelsene, inntrykkene, stemningene – for stoffet skal bli tilgjengelig som noe i retning av levd og erfart. Det er slående hvordan den historiske fortolkningen beror på den litterære formgivingen her – ikke fordi den gir etter for noe slags krav om popularisering, men fordi den er faglig sett helt ualminnelig ambisiøs.

Dette er gjennomgående; det gjelder for denne boken ikke bare som fortellende og beskrivende, men også som reflekterende framstilling. Forfatterinstansen gjør seg gjeldende som personlig engasjement i et tankearbeid. Riiser Gundersen stiller spørsmål til stoffet, diskuterer det fram og tilbake, prøver ut forskjellige tolkninger, får det ikke helt til å stemme – og skifter synsvinkel, ser nærmere etter, prøver på ny. Leseren følger ham gjennom oppdagelsesprosessen, det gir faglig refleksjon gjennom litterær bevegelighet. Slik er det helt ned i de små detaljene. Boken er stinn av metodisk refleksjon i form av kildekritikk – ikke som akademisk pliktøvelse, men som etterforsking gjennom oppmerksom gransking av utydelige spor. Noen ganger blir mange sider brukt til å diskutere noen opplysninger i en innberetning eller en forhørsrapport. Da oppstår det en spenning som i en kriminalroman. Kildene er ensidige, ufullstendige, fordomsfulle, uforenlige. Tidsangivelsene passer ikke; det er ikke godt å si hva som var før og etter, årsak og virkning. Da er det ikke annet å gjøre enn å gå «tett inn i kildene». Det kan virke litt uelegant, skriver Riiser Gundersen, litt «teknisk og knudrete». Men dette er kildenes virkelighet. «Bare sånn finnes fortida for oss: Dateringene i forhøret er uklare, nesten ubrukelige – likevel er det bare disse formuleringene vi har.» I anstrengelsen for å komme «tett inn i kildene» er det metodebesinnelse og litterær realitetseffekt i ett. Hvis det av og til ligner på krim, er det hardkokt krim. «Ah, dette er umulig å få til å gå opp helt pent, uansett hvordan vi snur og vender på det.».⁵

Gjentakelser, etterklanger

I den velkjente fortellingen om Hauge dreier det seg om åpenbaring, utvelgelse, brennende håp og trang, levende ord. Men historien om Hauges oppbrudd er også en historie om tyngden i statens makt. I denne andre versjonen dreier det seg om enhet og kontinuitet.

Ligare er å binde, feste; re-ligio er det som «binder sammen igjen». Riiser Gundersen viser til Caesar, som forteller at soldatene, når de blir grepet av panikk, kan få nytt mot ved å avlegge en ny ed sammen: nova religio. «Det er det religion kan være: Den offerviljen, den redselen. Den avhengigheten, den foreningen.» Det mest religiøse av alle dyrene er elefanten, heter det videre, for det er det mest trofaste og pålitelige. «Dette kan også religion være: Den forpliktelsen, den tilliten, den ærligheten.» Når elefanten er syk eller døende, legger den seg ned og river opp gress med snabelen, og kaster det over seg, i et slags ofringsritual til allnaturen. «Det er religion: Den underkastelsen, fromheten. Det håpet. Den tiltroen til ritualet, til bønnen og offeret.» Det religiøse ved elefanten viser seg særlig når den kneler for herskeren. «Den underdanigheten, den lydigheten.» Den eneveldige kongens høyeste utmerkelse var, som rimelig kan være, Elefantordenen.

Slik er inngangen til «Begynnelsen», som er den andre av sju deler i denne store boken. På mindre enn to sider blir det slått opp et stort og sammensatt bilde av troen som kilde til mening og handling, for at opphavet til bevegelsen skal kunne søkes i spenningen mellom autoritet og åpenbaring, kontinuitet og brudd, Gud som nærvær og Gud som øvrighet. Religionen blir sett fra flere sider, den viser seg mer og mer kompleks – ikke ved at det abstrakte begrepet blir drøftet, som i en standard akademisk framstilling, men ved at formuleringene blir gjentatt, som i et slags prosadikt. I gjentakelsen er det etterklang, for hver gang klinger det fyldigere.

Sang

Når språket i denne boken må sies å være helt uvanlig rikt og levende, er det blant annet på grunn av denne sansen for virkemidler man ellers tar for å være poetiske. Den gjør seg gjeldende både i stort og smått.

I stort kan det dreie seg om setninger som blir gjentatt, med lange mellomrom, for å avtegne noen linjer. Til bildet av striden mellom vekkelsen og statsmakten hører det at ansvarlige øvrighetspersoner nøler, for eksempel; de får seg ikke til å ta dette latterlige svermeriet helt på alvor, kanskje går det over av seg selv. Noen slår alarm, andre vil vente og se. Det statlige undertrykkelsesapparatet begynner å arbeide, så går det i stå. «Maskinen er sveivet i gang», skriver Riiser Gundersen, og så, noen sider nedenfor: «Maskinen har stanset opp». Det er ingen ting bemerkelsesverdig ved disse setningene – bortsett fra at de blir gjentatt tre-fire ganger, med drøyt hundre siders mellomrom, som regel på en linje for seg..⁶ I og med selve gjentakelsen avtegnes slik, enkelt og effektivt, et mønster gjennom det hele.

I smått kan det dreie seg om bokstavrim, for eksempel. «Veien er en egen virkelighet», heter det når predikantene er ute på vandring, her trengs «viten om vanskeligheter, hvilesteder, varsler»..⁷ Det er ikke påtrengende mye av det, bare et lite overskudd av skriveglede her og der. Innledningsvis blir det klart at det er om å gjøre å få tak på bakgrunnen for bevegelsen: «alle forhistoriene og forventningene og forutsetningene som styrte både fortolkningene av vekkelsen i samfunnet og de vaktes forståelse av seg selv».

Avslutningsvis, når øvrigheten endelig har bestemt seg for å slå til, og de vakte er truet til taushet eller sperret inne på tukthus, er det likevel ikke slutt på alt. «For alle disse finnes det fortsettelser, finnes det mer å fortelle» – slik heter det på en av de aller siste sidene, som i en slags verselinjer, «for dem finnes det forbindelser og fellesskap og forandring»..⁸

Av og til kommer jeg i tanker om sang.