Biografi om norsk bauta – Georg Johannesen og hans tid

Georg Johannesen (1931–2005) var dikter, essayist, lærer, professor og politiker. Han var en markant fagperson ved arbeidsstedet sitt, Universitetet i Bergen, men opptrådte også regelmessig i offentligheten med nye utgivelser som diktsamlinger, essaybøker, såkalte romaner og det han mente kunne være lærebøker i retorikk. Han ble også ofte invitert til å uttale seg i provoserende tekster i aviser og tidsskrifter, eller til å skape blest om politiske og kulturelle arrangementer og, mot slutten av livet, talkshows på fjernsyn. Alfred Fidjestøl (1973–) har nå skrevet en tykk biografi om Johannesen. Fidjestøl har høstet mye ros og vunnet en rekke priser for bøkene han har gitt ut. Blant dem er biografier om trenerlegenden Drillo, forfatteren Per Sivle og sjimpansen Julius, monografier om Oslo-Filharmonien og Det Norske Teatret og en introduksjonsbok til den tyske filosofen Hans Jonas’ tenkning.

En vanskelig forfatter

Timingen for å skrive Innerst i hjertet har jeg min forstand har vært helt rett. For det første hastet det med å få samlet inn informasjon fra folk som kjente Johannesen godt. At Johannesens ektefelle gjennom 30 år, norskdidaktikeren Laila Aase, døde en knapp uke etter at biografien ble publisert, er en trist bevitnelse om det. For det andre er det mange i Norge som kanskje har hørt om Georg Johannesen en eller annen gang, men som ikke egentlig kjenner til hans virke. Det til tross for at enkelte norske intellektuelle (særlig i Bergen) ofte gir inntrykk av det motsatte. For det tredje nærmer vi oss 100-årsdagen for hans fødsel. Det innebærer kanskje det viktigste: De fleste i den yngre generasjonen har rett og slett for lite kunnskap om den tiden Johannesen var en del av. Da blir det etter hvert vanskelig å se poenget med tekstene hans. La meg utdype dette siste punktet kort, før jeg ser nærmere på Fidjestøls biografi som sakprosa.

Da jeg ble ansatt ved Universitetet i Bergen i 2007, to år etter Johannesens død, fikk jeg i oppdrag å undervise helt ferske nordiskstudenter i Johannesens «Venteuke». Det er et utdrag fra det som i 1990 var blitt kåret til en av Norges beste diktsamlinger gjennom 100 år, Ars moriendi. Imidlertid forsto studentene nokså lite av teksten, selv om de ble slått av den ene eller andre sterke formuleringen. Tankegangen som diktene ga uttrykk for, var altfor fremmed for dem, de manglet informasjon om den historiske og politiske konteksten for å kunne forholde seg til Johannesens tekst.

Lettere ble det ikke for dem å lese Johannesens sakprosa om retorikk og om essayet som sjanger. Springende og til dels selvmotsigende som han er i formen, relaterer Johannesen seg til en argumentasjon som er gjenkjennelig for fagpersoner, blant annet som inspirert av Theodor W. Adorno. Johannesens sakprosa ser ut til å ville informere leseren, men er i stor grad preget av en form-essensialistisk tanke om at en sjanger i seg selv har betydning – at form er norm. Med sin spesielle skrivemåte tok Johannesen et oppgjør med måten norskfaget fungerte på, og det har satt sine spor både i skolen og på universitetene. Men Johannesens filosofisk-politiske kritikk av idealet i den norske skrivemåten om lett forståelighet – en kritikk som hører til grunnmuren i hans egen sakprosa – er vanskelig å forklare til unge mennesker som strever med å komme inn i faget.

Johannesens tid

Alfred Fidjestøls biografi om Georg Johannesen vil være en uvurderlig hjelp til å føre yngre lesere inn i hans forfatterskap. For det denne biografien først og fremst gjør på en forbilledlig måte, er å sette Johannesen inn i sin tid, ikke minst i sin spesifikt norske kontekst. Riktignok inneholder boken, som mange andre biografier, uhyre mange – muligens for mange – opplysninger om sove- og drikkevaner, damehistorier, små og store krangler med venner og foreldre, oppussingsprosjekter, svømmeturer og fjellturer. Men samtidig med all denne informasjonen om Johannesens privatliv gir Fidjestøl et portrett av særlig det norske 1950-, 60-, og 70-tallet med all den tidens debatter og anliggender. Fidjestøl nøster opp i og forklarer hvordan de kulturelle kretsene, særlig grupperingene rundt ulike tidsskrifter som Underveis, Orientering, Vinduet, Profil og senere Basar, overlappet og krysset de ulike mer eller mindre radikale politiske grupperingene i denne perioden, som Sosialistisk studentlag, Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon SUF og AKP (ml). Samtidig viser Fidjestøl hvilken plass Johannesen inntok i dette virvaret, og hvordan han drev den politiske og fagpolitiske utviklingen fremover på sin særegne måte.

For Johannesens rolle var å sette ord på de ideologiske overbevisningene som sto på spill i tidsskrift som Orientering, der medlemmer av Det norske Arbeiderparti krysset klingene med kommunister fra NKP. Da den venstreorienterte ungdommen i Arbeiderpartiet i løpet av 1961 enten ble ekskludert eller selv meldte seg ut av moderpartiet, ikke minst på grunn av utenrikspolitikken og NATO-medlemskapet, var Johannesen den som rapporterte om det. Spørsmålene som ble debattert av de intellektuelle den gang, fortoner seg som skremmende aktuelle i 2022. For eksempel: Kan atomvåpen noen gang være et middel for å skape fred? Johannesens ironiske kommentar i Orientering inneholdt blant annet denne formuleringen om atomvåpnenes såkalte fredsbevarende potensial: «Også de amerikanske demokrater ønsket fred, særlig med Japan. Målet ble nådd på raskeste måte.»

Nyttig retorikk

Johannesens retoriske evner var også nyttig for det nystartede Sosialistisk Folkeparti, senere SV. Han markedsførte deres kulturpolitiske program med setninger som at «hele åndslivet skal frigjøres fra forretningshensyn». Han var blant annet en skarp kritiker av NRK, noe som kan virke merkelig i dag. I vår tid, hvor unge mennesker er eksponert for et mediemarked som er styrt av forretningshensyn i langt større grad enn Johannesen kunne forestille seg, blir denne kritikken uforståelig dersom man ikke vet i hvor stor grad den statlige riksdekkende kringkastingen den gangen styrte verdisynet til fellesskapet i Norge. Med de ofte krasse formuleringene sine fungerte Johannesen som et korrektiv. Han gjenga ikke bare posisjonene, men styrte også debatten i den retningen han ønsket den skulle ta. Hans uttalelser ble referert og drøftet i de store landsdekkende mediene, også i NRK. Fidjestøls biografi viser hvordan Johannesen underviste i retorikk både teoretisk og praktisk.

Fidjestøls metodiske grep tydeliggjør hvordan noen mennesker mer enn andre representerer sin tids ideologiske posisjoner takket være gode formuleringsevner. Men biografen viser også hvordan ord kan såre, for han skjuler ikke det faktum at Johannesen like godt skapte seg motstandere som tilhengere. Her velger Fidjestøl som oftest å gjengi de kontrære posisjonene. Bare av og til kan han ikke dy seg for å kommentere det han presenterer, når Johannesens uttalelser fortoner seg som altfor fjerne fra vår tids verdier (ikke minst gjelder det Johannesens kvinnesyn). Men Fidjestøl nøyer seg med en kort kommentar, han avstår, heldigvis, fra psykologiske – unnskyldende – forklaringer.

Norsk kjendis

Narratologisk sett velger Fidjestøl å opptre som en allvitende tredjepersonsforteller i en britisk 1800-tallsroman. En slik forteller refererer hendelser som utspiller seg over lang tid, og eventuelle tanker og følelser til en hovedperson gjengis fra en distansert posisjon. Dette er nok et klokt grep, for slik får studieobjektet Johannesen tross alt lov til å beholde sin aura, sin fremmedhet og uforståelighet. Samtidig gir denne narratologiske posisjoneringen Fidjestøl en mulighet til å tegne det brede politiske landskapet i sin kompleksitet. Han kan gjengi synspunkter som strider mot Johannesens egne, og slik gir fortellerteknikken ham muligheten til å presentere et bilde av en fascinerende og utfordrende tid og en fascinerende og utfordrende mann.

Imidlertid klargjør Fidjestøls bok også hvorfor Johannesen ikke kunne bli en internasjonal skikkelse på linje med for eksempel Adorno. Fordi han var så god til å formulere seg på sitt språk, et språk som ikke er blant verdens største, og fordi han var så god til å gå til angrep på det han mente var typisk norsk, forble han paradoksalt nok det han likte minst: en norsk kjendis. Mens flere av kollegaene i akademia formidlet norsk kultur til kollegaer i utlandet, og etter hvert representerte Norge som fagpersoner ved å snakke og skrive på engelsk, fransk eller tysk, forble Johannesen først og fremst anerkjent i Norge.