Som en sjømannskirke for nynorskbrukere?

Det dreier seg mye om identitet i de fire numrene av Syn og Segn som jeg har lest (4/21–3/22). «Det er som om vi menneske har eit behov for ikkje berre å definere oss saman med nokon, men også mot nokon andre», sier for eksempel Svein Tindberg i nummeret med temaet Gud og vi andre (4/21). Tindberg blir intervjuet i forbindelse med det fortsatt aktuelle teaterstykket Gudspartikkelen, og det intervjuet lar jeg meg såpass rive med av at jeg for et øyeblikk glemmer å tenke over hva slags identitet Syn og Segn har. Det er et nynorskblad med lange aner, vet jeg, grunnlagt i 1894, og på forsiden står det at det handler om kultur, samfunn og politikk – som jo er temmelig mye. Men på hvilken måte handler det om dette? Har det en profil ut over det nynorske?

Tenksomt om identitet

«Identiteten min er verdilaus viss han ikkje også rommar ei medkjensle for alt som eksisterer», sier Bjarne Bjørnevik i en enquete i nummer 3/22, som nettopp har identitet som tema. Det er fint sagt. Dermed dreies fokuset vekk fra den enkelte (eller fra gruppen) og det som kanskje gjør oss forskjellige fra hverandre – mot å vise at det sentrale er at vi faktisk deler. Utsagnet kan være med på å bringe en besinnelse inn i en samtale det for tiden er høy temperatur på; det maner til ettertanke og utvider perspektivet. Og ettertanke er kanskje blant Syn og Segns anliggender? I samme nummer finner jeg i hvert fall to andre tekster som bidrar til identitetsdebatten fra en mer tenksom kant, to gode tekster formet av refleksjon og bearbeidet sorg, skrevet av henholdsvis Mone Celin Skrede og Sigbjørn Skåden.Skrede skriver om det å være handikappet, i en tone som både er suveren og sår, besk og lett på tå, mens Skåden byr på en stillfaren tekst som det plutselig pipler frem litt smerte fra når han reflekterer over historien og sin samiske tilhørighet. Skåden viser at identitet ikke minst handler om å ha et sted å forstå seg selv fra, og hva så når det blir tatt ifra deg eller blir gjort mindreverdig, som hos Skådens foreldre og besteforeldre? Og hva når det som blir tatt ifra deg er noe du forbinder med noe varmt og mykt, fordi det samiske jo er «noko som framkallar kjærleik»?

Hjemlig kultur

Fremkaller også nynorsken kjærlighet? Jeg vil tro det. I identitetsnummeret er vi så vidt innom Ivar Aasen, i en artikkel om utvandringen til Amerika. Artikkelforfatteren, Arne Sunde, skriver om hvordan norskdom og fedrearv ikke bare bidro til «synleggjering av gruppa utover», men også virket konsoliderende på utvandrerne som gruppe.

Idet jeg startet å lese alle disse numrene, begynte jeg å tenke at Syn og Segn kanskje er som en slags sjømannskirke for nynorskbrukere. Sjømannskirken ligger jo der som en hjemlig kultur for nordmenn omgitt av ymse utlendighet, og stiller alltid opp med vafler, brunost og bilder av kongen og dronningen. Eller som her, stiller opp med nynorsk, litt norskdom og små forsøk på det tvisynet nynorsken ofte forbindes med gjennom arven fra Aasmund Olavsson Vinje.

Norskdom knytter vi ofte til det jordnære, til de grunnleggende tingene i livet, og nummer 4/2021 er spekket med dette. Foruten Gud handler det om mat, klima, gårdsdrift og fiskevær, pluss en artikkel om dikteren Sissel Solbjørg Bjugn. Sauebonden klager, driften «er ikkje verdsett av samfunnet», sier han, mens dikteren er mer uforutsigbar, selv om hun er jordnær hun også, når hun skriver om basale ting som brødbaking og sitt eget kjønnsorgan (det fineste av de alle, i hvert fall i Nordland). Det er forfatteren Ellisiv Lindkvist som presenterer Bjugn. «Bjugn er min forfatter», skriver hun begeistret, og begeistringen smitter over på meg, slik at jeg begynner å fabulere om en fremtid fylt av egen uforutsigbarhet.

Det er mulig jeg allerede er blitt påvirket av strikkehistoriene til strikkedamene, de som vi finner i spalten Huspoetvikaren, hvilket vil si Samlaget-forfatteren Laura Djupvik. Her får vi også diktning, og det er vart og stemningsfullt, hele tiden med islett av nettopp noe uforutsigbart. Strikkedamene «ser slikt dei ikkje kan rå med – veit meir enn dei ønskjer å vite». I siste strofe i nummer 4/21, der det handler om tid, forsvinner alt det jordnære og blir til noe som kun kan fastholdes gjennom en tro, kanskje? «… som om denne tida kan løyse opp alle tider og berre augneblinken finst.»

Til stede i det som skjer

Syn og Segn er mangfoldig i sinnelaget. Tidsskriftet byr på engasjement, trøkk, lett vrede, satire, poesi, varme og sårhet. Men underlig nok er de fleste tekstene som handler om norskdom gjennom fedrearv, blant de slappere. Tora Aasland skriver om Sven Aarrestad, som var aktiv på mange fronter og, ikledd Aaslands ord, «ein hovding for fråhaldssaka». Men all kamp til tross, det er noe tamt over denne teksten, antakelig fordi den er ført i en refererende stil. Heller ikke der teksten forsøker å bringe Aasens arv om det tvisynte videre, får den det helt til. Det gjelder også intervjuet med Ragnar Hovland, den lekne forfatteren som har fylt 70 år, men som her blir servert spørsmål det er vanskelig å skape en samtale ut av. For eksempel: «Er du ein person det er vanskelig å intervjue?» (Hovland svarer «ja»). Så det med Sjømannskirken er litt overdrevet. Bladet er nynorsk, javel, men det er nok ikke det som er det viktigste. Det er ikke det det treffer best på.

Det er to ting som er viktigere. Det ene er at Syn og Segn på mange måter er svært aktuelt. Det forsøker å være til stede i det som skjer, som vist ved identitetstemaet og for eksempel ved artikkelen til Jon Hellesnes i samme nummer. Den handler om digitaliseringen av skolen. Innenfor medisinforskning gjelder et føre-var-prinsipp, påpeker Hellesnes, mens vi i skolen har «gåande eit uansvarleg og høgst usikkert eksperiment med sårbare menneske – barn og unge». Han viser til undersøkelser fra Sør-Korea, «der dei registrerte skadeverknadene av storsatsinga på IKT i utdanninga har vore og er alvorleg». De verste virkningene er tilstander som ligner demens, i ung alder.

Politisk klo

Som vi ser av artikkelen til Hellesnes, forsøker Syn og Segn også å sette saker på dagsordenen. Det bidrar til at tidsskriftet til tider har en politisk skarp klo. Dette ser vi også av lederartiklene, som i noen av numrene er politiske og hardtslående. I nummer 4/2021 etterlyses for eksempel en ny klimapolitikk. Men interessant nok åpner noen av numrene tøffere enn de ender, for det aktuelle og dagsordensettende til tross, inni hvert blad er det mest av alt ro og mange nyanser. Det henger sammen med den andre viktige siden ved Syn og Segn, at det gir uttrykk for et ønske om å forstå det som skjer. Det ser jeg som et gjennomgående trekk – ta for eksempel nummer 2/2022.

Temaet her er Putin mot verda. I den første artikkelen i dette nummeret skriver førstelektor Kåre Johan Mjør om Putins ytringer om Ukraina og Russland, det vil si fra hele presidentperioden fra 1999 og frem til i dag. Dette er en fagartikkel, og det er i hvert fall én fagartikkel i hvert nummer, men denne gangen får vi to. Også professor Ingunn Lunde analyserer russiske forhold. Hun skriver om russisk litteratur, og gjennom korte referat av nye bøker viser hun frem en annen historiefortelling enn den offisielle.

En annen historiefortelling får vi også i enqueten og den oversatte teksten av Ljuba Jakimitsjuk, en ukrainsk poet og forfatter som på vakkert og aktuelt vis skildrer flukten ut av Ukraina. Langt bakom Putin er det mye fint.

Ja, langt bakom alle krigene og konfliktene og alt det stygge menneskene er i stand til, bor det mye fint. Mange av artiklene i Syn og Segn er svært godt skrevet, noe som ikke er så rart, siden det jo er en god del forfattere som skriver her. Mange av disse kommer fra Samlaget, noe det av og til opplyses om i forfatteroversikten, andre ganger ikke. I dette nummeret, som ikke bare handler om Russland, men som drar flere steder rundt i verden, til Belarus, Tyskland, Romania, får vi tekster som viser frem mye vondt, men som i kraft av måten de skrives på, bringer inn håp likevel. «Når tillit blir mangelvare» er tittelen på Romania-teksten, som egentlig kunne vært tittelen på hele nummeret. For nesten overalt leser vi om splittelse, mistanke og fravær av gode løsninger. Vi får rapporter fra innsiden av en ond sirkel.

Holder samtalen i gang

Darya Shut viser et par etapper i den onde sirkelen i teksten «Far min, Lukasjenko og Belarus». Shut er belarussisk og var i 2020 med på å stifte Belarussisk forening i Norge; hun bor altså i Norge nå. Faren hennes var lege og politiker, men Lukasjenko klarte etter hvert å presse ham ut av politikken, og med det også ut av det som hadde vært hyggelige naboskap, siden han heretter ble sett på som en avviker, og hele familien ble overvåket og avlyttet. Shut skriver illusjonsløst om dette, det er beskt og direkte. Ja, men slik skaper hun faktisk også en tekst som skinner. For selv om det ikke er mye håp i det hun skriver om, hjelper det på at hun bortenfor de onde sirklene vet om fine ting, som kjærlighet, for eksempel, og derfor blir det rom for håp likevel.

Syn og Segn fikk i år en pris fra Norsk tidsskriftforening for god design og layout. Det visuelle uttrykket «byr ikke på store fakter, tidsskriftet er heller lavmælt i sin tilnærming til leseren», lød deler av juryens begrunnelse. Det er rett og slett jordnært? Det er i hvert fall veldig behagelig å forholde seg til, og jeg tenker at layouten stemmer med den ettertanken som mange av tekstene inviterer til. Og så stemmer den med det jeg tenker er en tredje viktig side ved Syn og Segn: Det holder samtalen i gang.

Det skjer for eksempel gjennom faste spalter, som Eivinds bokhylle. I Putin-nummeret skriver litteraturkritiker Eivind Myklebust om Svetlana Aleksijevitsj. Ja, han samtaler på en måte med bøkene hennes, tar del i tankene som han så kaster rundt i sitt indre. Samtalen holdes i gang ved at bladet er aktuelt, som jeg har påpekt, men også ved at det selv bygger en samtale, gjennom de ulike numrene. Tematikker gjentas nemlig på tvers av numrene, ofte med en perspektivforskyvning. På denne måten tilrettelegger tidsskriftet for en vedvarende samtale. Syn og Segn startet opp i 1894, og med den stilen det har valgt seg, kan det sikkert holde koken i hvert fall frem til et 200-årsjubileum.