Slår hull på myten om det regulerte arbeidslivet

Alle som har pusset opp bolig, vet hvor vanskelig det er å unngå å bli medløper for kriminelle. Selv oppdaget jeg litt for sent at firmaet som meldte seg til å legge heller ved inngangspartiet var et enkeltpersonforetak uten ansatte, og at signaturen var falsk. Det var umulig å kommunisere med de rumenske arbeiderne, og resultatet ble elendig. Hva Arbeidstilsynet gjorde med varselet, vet jeg ikke.

I Moderne slaveri i Norge tar den pensjonerte gravejournalisten Einar Haakaas oss med til den andre siden. Fiskebrukeiere, transportbyråer og byggherrer som slipper ansvar, risiko og arbeidsavgift ved å la «underleverandører» ta over produksjonslinjen. Arbeidere som blir fratatt passet sitt ved ankomst. Litauere som betaler 72 000 kroner måneden for å bo i et nedslitt hus som av brannvesenet blir stemplet som ubeboelig. Arbeidsulykker som blir tiet i hjel, fiktive timelister, 32 timers vakter, luselønn og fryktkultur. Haakaas beskriver skyggesiden i norsk arbeidsliv, og mener at skyggesiden er «større enn vi liker å tro».

Hvorfor velger vi å se en annen vei? Vi har med «fasttømrede strukturer» å gjøre, for som Haakaas peker på innledningsvis: Norge er blitt helt avhengig av billig arbeidskraft for å holde landet i gang. Han pirker i den norske selvforståelsen:

Hvert år arrangeres det store innsamlinger i Norge av typen TV-aksjonen eller Operasjon Dagsverk. Ofte er hensikten å hjelpe folk et helt annet sted i verden. Vi liker å si at norsk giverglede er på verdenstoppen. På mange måter har dette blitt en del av det norske selvbildet. Vi bidrar med mye hjelp og støtte for å hjelpe fattige og nødstilte, men helst i andre land.

Svikt i systemet

Moderne slaveri i Norge er også en historie om maktesløse kontrollmyndigheter. Få av sakene som berører arbeidslivskriminalitet, havner i rettssystemet, og de som tjener penger på billige underleverandører, blir sjelden stilt til ansvar. Haakaas beskriver blant annet hvor enkelt det er å opprette et firma under falsk identitet. Registrering av firma i Norge bygger på tillit, og registeret har ikke kapasitet til å drive kontrollvirksomhet. Som en ansatt i Arbeidslivstilsynet siteres: «Kommer vi inn på sosial dumping, blir det et helvetes papirarbeid.»

For politiet er sakene ressurskrevende å etterforske fordi det oftest er nødvendig med etterforskningsskritt i utlandet. I rettssystemet er beviskravene høye, og kriminelle utviser både evne og vilje til å omgå lovverket. Statsadvokat Geir Evanger uttaler at det er en utbredt vegring mot å ta disse sakene fra politiets side. Lime-saken, som rettssystemet brukte seks år på, trekkes fram som et skrekkeksempel på hvor ressurskrevende det er å bevise og pådømme tvangsarbeid. «Kampen er ikke over for Ali og de andre som har vært grovt utnyttet av Hussein-familien», skriver Haakaas, men det er den altså. Lagmannsrettens dom ble rettskraftig i mars i år.

Politikere kan snakke lenge om å styrke arbeidet mot sosial dumping og sikre et organisert arbeidsliv. Det store spørsmålet er hvordan. Så lenge Norge er en del av et felles marked gjennom EØS-avtalen, er det vel verken ønskelig eller mulig å skalke lukene for arbeidsmigranter. Haakaas drøfter mulige fallgruver ved regjeringens forslag om å forby innleie av midlertidig arbeidskraft (intensjonen er god, men veien ligger åpen for omgåelse av forbudet). Det mest betimelige spørsmålet som reises, er kanskje om grov utnyttelse av arbeidskraft bør behandles på lik linje med menneskehandel.

For å bekjempe menneskehandel har Norge ratifisert FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, «med særlig vekt på kvinner og barn». Grov utnyttelse – i skjæringsfeltet mellom arbeidslivskriminalitet og menneskehandel – utgjør ifølge forfatteren et hull i lovverket.

Mot slutten av boka reiser Haakaas til Finland, det eneste landet i Europa som har langt flere menneskehandelsaker knyttet til utnyttelse av arbeidere enn saker om utnyttelse i sexindustrien. Også her er det problemer, men den særfinske paragrafen fremstår som forbilledlig. Både paragrafen om menneskehandel og paragrafen som grov diskriminering i arbeidslivet faller inn under, har overlappende elementer: Avhengighet til arbeidsgiver, isolasjon, at ofrene ikke behersker språket og ikke forstår det landet de har kommet til. Som i andre land har den norske debatten om menneskehandel og hjelpetiltak i stor grad dreid seg om kvinnelige ofre. I Finland later det til at holdningene har snudd.

Ingen storsatsing fra Kagge

Ingen av arbeidsforholdene som blir beskrevet, er nyheter i ordets rette forstand. Flere av historiene har kilder i riksdekkende medier, for en stor del Haakaas’ egne nyhetsreportasjer fra 2019.

Små unøyaktigheter virker forstyrrende, og forlaget kunne med fordel tatt seg noen ekstra runder med manuset. For eksempel var det ikke Ronald Reagan som innledet krigen mot narkotika, men Richard Nixon. («War ond drugs»-kampanjen var rett nok en liten del av føderal rettspraksis før Ronald Reagan.) Videre skriver Haakaas at det er 1100 svarte innsatte per 100 000 innbyggere i USA, mot 214 hvite. Det er vanskelig å si hvor han har tallene fra, men ifølge statistikkportalen Statista hadde landet totalt 639 innsatte per 100 000 innbygger i 2021. Svarte utgjør 38 prosent, riktignok en større andel enn i befolkningen ellers. Det stemmer, som forfatteren skriver, at mange store selskaper benytter seg av billig arbeidskraft fra private fengsler i USA, men Victoria’s Secret er ikke et godt eksempel. Det er rundt 30 år siden selskapet kuttet båndene til en underleverandør som satte fengselsfugler til å sy truser.

Når Haakaas skriver at norske ansatte ved fiskebrukene er redusert til «rundt halvparten i løpet av ti års tid», er det heller ikke lett å skjønne at det muligens ikke er de ti siste årene det siktes til. Referansen er en rapport fra 2017 som viste at andelen fast ansatte med norsk statsborgerskap sank fra 88 prosent i 2003 til 58 prosent i 2013. Sluttnotene for øvrig er et sammensurium av titler uten år, datoer uten tittel og lange URL-lenker, og ett sted rett og slett en henvisning til google.com. Heller ikke fortellingen om at Norge er «verdens rikeste land» og ligger på «lykketoppen», med referanse til en udatert NRK-nyhet, holder vann. (Finland er blitt rangert som verdens lykkeligste land fem år på rad; Norge ligger på åttende plass. Luxembourg og Irland har høyere bruttonasjonalprodukt per innbygger.)

Noe mangler

Jo mer verden er i bevegelse, jo mindre elastisk blir tidsangivelsen «i dag». Det er dermed ikke sagt at det går rette veien. Antall mennesker som lever under det FN betegner som moderne slaveri, har siden boka gikk i trykken blitt oppdatert fra 40,3 til 49,6 millioner.

Nå er ikke oppdaterte tall og fakta en nødvendig forutsetning for å utvikle sympati for ulykkelige lykkejegere og ofre for menneskehandel. De personlige historiene som Haakaas videreformidler er stødig dokumentert i medieomtale, rettsnotater og sluttberetninger fra konkursbo. Det er ingen grunn til å tvile på miseren, selv om forfatteren åpenbart har tatt parti. Kunsten ligger i å vekke engasjement for et samfunnsproblem, med fakta til grunn. En gnist som her ikke tennes av ferdigfordøyde inntrykk og arbeidsforhold som i korthet beskrives som «jævlige».

Mediedekningen av nestlederen av Salam (en organisasjon for skeive muslimer) som hevdet å ha blitt skutt under London-skytingen i sommer, har vist hvor viktig det er at journalister ettergår muntlig informasjon og stiller spørsmål, også når saken dreier seg om ofre for diskriminering. Eller rettere: spesielt ved omtale av grupper mange av oss i utgangspunktet har sympati med. Når Haakas intervjuer en nicaraguaner som fikk arbeidstillatelse i Sverige, men ikke bankkort – og dermed ble «overlatt» til det svarte arbeidsmarkedet, kan vi ikke annet enn å stole på at detaljene i historien stemmer. Det er liksom noe som mangler. Ikke en slave, men et helt menneske, med lyter og laster.

Når Meny ikke klarer å friste meg med én kilo svenske tyttebær for 39,90, har kanskje forfatteren nådd fram med et budskap likevel.