Fra læreverk til allmenn sakprosa – funker det?

For hundre år siden var det ingen fremmed tanke å formidle historie til skolelever og interesserte voksne i én og samme bok. En av de mest populære lærebøkene i norsk skole var Jens Hæreids Norges historie fortalt for skole og hjem (Aschehoug 1909) som kom i stadig nye utgaver og opplag. Siden den tid har skillet mellom lærebøker og allmenn sakprosa blitt skarpere. Det gjør Historie på tvers av Nils Håkon Nordberg, Morten Eimot og Anne Grønlie til en uvanlig utgivelse.

Ifølge baksideteksten er dette «historieverket du skulle ønske du hadde da du gikk på skolen». Verket består av to store, tunge bøker, Historie på tvers 1 og 2, med til sammen 62 temakapitler som omhandler Norges og verdens historie sett fra mange ulike perspektiver. De er til forveksling like lærebøkene Historie på tvers for VG2 (2021) og Historie på tvers for VG3 (2022), skrevet i henhold til den nye læreplanen i historie som kom med Kunnskapsløftet i 2020. Forfatterne har altså laget et læreverk for videregående skole som de nå utgir i en egen utgave for allmennmarkedet. Det er friskt gjort, og slett ikke dumt.

Historie på tvers er uvanlig på flere måter. De tre forfatterne er lektorer i videregående skole som har skrevet og utgitt et helt nytt læreverk i historie på et eget nystartet forlag. De har dermed kastet seg inn på lærebokmarkedet der konkurransen allerede er hard mellom de etablerte forlagene, og ser ut til å ha lykkes godt med det. Det er en prestasjon det står respekt av.

I utgaven for allmennmarkedet har de fjernet noen metodekapitler, skrelt vekk oppgaver, kompetansemål og tips til læreren, men ellers beholdt det samme innholdet. Den nye utgaven av verket henvender seg ikke til skoleelever, men til et allment publikum. Går det virkelig an å gjøre om lærebøker til interessante historiebøker for voksne med så enkle grep?

Friske perspektiver

Ordet lærebokaktig er sjelden positivt ment. God formidling i sakprosa blir gjerne berømmet nettopp for å ikke være lærebokaktig. I det ligger vel et premiss om at lærebøker er tørre og kjedelige. Slik trenger det ikke være.

De 62 temakapitlene i Historie på tvers 1 og 2 kan leses uavhengig av hverandre, i hvilken rekkefølge man vil. Dette er ikke en tradisjonell historiebok som gir seg ut for å «dekke» hele verdenshistorien (som om det var mulig). Hvert kapittel står på egne bein og belyser et tema i historien fra en bestemt vinkel. Det fører til noen nye måter å formidle stoffet på som absolutt bør være inspirerende lesing for andre enn skoleelever. Ved å fokusere på temaer som går på tvers av den vanlige inndelingen i perioder, får man fram sammenhenger som ellers lett går tapt.

Tekstene veksler ofte elegant mellom detaljerte nærbilder og de lange linjene i historien. Et godt eksempel er Tema 37, der Elsa Laula Renbergs liv og kamp for samenes rettigheter settes inn i en global sammenheng. Linjene trekkes helt tilbake til jordbruksrevolusjonen for å forklare urfolks møter med koloniserende folkeslag. I kapittelet om rettigheter for skeive (Tema 38), blir to Høyre-statsråders ulike skjebner brukt som et prisme for å belyse hvor mye samfunnets forhold til homofili har endret seg. Ebbe Herzberg måtte i 1886 trekke seg fra alle offentlige verv da han ble «avslørt» og innrømmet at han var homofil, mens det at Bent Høie levde i ekteskap med en mann ikke på noen måte hindret ham i å sitte som statsråd fra 2013­ til 2021.

Valget av eksempler og innfallsvinkler er interessante og i alle fall i noen tilfeller nye og overraskende. Et fylleslag blant uteliggere i Brooklyn innleder kapittelet om migrasjon, som får fram andre sider ved den norske utvandringen til Amerika enn de vi vanligvis hører om. En detaljert beskrivelse av hvordan osmanerne prøvde ut sin nyeste kanon utenfor Konstantinopel i 1453 skaper spenning og innlevelse.

Nye perspektiver kan også komme fram ved å fokusere på ett enkelt årstall. Det korte kapittelet om 1989 viser hvordan viktige konfliktlinjer i dag henger sammen med hendelser som skjedde samme år som Berlinmuren falt.

Mange vil kanskje synes at forfatterne har latt seg rive litt for mye med i jakten på nye vinklinger når de skriver et eget kapittel om «De tre verdenskrigene». De argumenterer med at sjuårskrigen på 1700-tallet også kan forstås som en verdenskrig, den aller første. Dermed får de fram noen sammenhenger som ellers ofte er blitt oversett. Det er kanskje ikke så dumt. Nettopp et slikt grep er nok mer til glede for voksne lesere enn skoleelever, som lett kan bli forvirret når man utfordrer de vante begrepene så sterkt.

Alt er ikke like nytt og spenstig. For eksempel er kapitlene om utviklingen av demokratiet og velferdsstaten langt mer tradisjonelle fortellinger. Men også de er godt fortalt. Det at verket opprinnelig er skrevet som lærebok har flere fordeler også for voksne lesere.

Lettlest og lekkert

Språket er nedpå og lettlest. Forfatterne forutsetter ikke at leseren kjenner alle historiske personer eller begreper fra før, men forklarer på en naturlig måte underveis. Stoffet aktualiseres ved at linjene ofte trekkes helt fram til i dag. Det kan bidra til bedre forståelse både av fortida og nåtida. Oldtidsriket Assyria blir for eksempel litt mer relevant når vi blir klar over at det det bor rundt 150 000 mennesker i Sverige som fortsatt regner seg som assyrere. I Södertälje har de et eget fotballag, Assyriska FF.

Bildene har fått god plass og er utvalgt med omhu. Ikke bare illustrerer de viktige poenger i teksten, de er også lekre å se på. Noen litt utradisjonelle valg bidrar til å sette farge på den eldre historien. Bildet av sultan Mehmet (han som ledet osmanerne da de inntok Konstantinopel i 1453) er for eksempel fra Madame Tussauds voksmuseum i Istanbul. Føydalismen illustreres med et bilde fra TV-serien Game of Thrones. Moderne gjenskapinger av historiske slag gir også flotte bilder.

Verket har beholdt en tilrettelegging fra læreboka som kan være verdifull for en del voksne lesere også, nemlig muligheten til å høre teksten opplest. En egen QR-kode til hvert kapittel gir tilgang til den aktuelle lydfila. Stor og tydelig skrift bidrar også til å gjøre bøkene lette å lese, også for folk over 50.

Manglende refleksjoner

Noen steder savner jeg litt mer refleksjon. Tema 4 «Hvor er norsk steinalder og bronsealder synlig i dag?» og Tema 16 «Hvor er norsk vikingtid og middelalder synlig i dag?» byr begge på henvisninger til hvor man kan oppleve spor etter fortida rundt omkring i landet. Det er interessant nok, men når begge kapitlene har undertittelen «Hvordan og hvorfor vi minnes fortiden», forventer jeg mer drøfting rundt minnesteder og minnekultur i teksten. Tekstene sier en del om hvordan vi minnes fortiden på ulike måter, men drøfter ikke hvorfor.

«Det norske hvalfangsteventyret» (Tema 42) og «Det norske oljeeventyret» (Tema 43) beskriver hvordan nordmenn har tjent store penger på næringer som begge på hver sin måte har ført til alvorlige problemer for livet på jorda. Her kunne det godt ha vært mer refleksjon om hva disse to «eventyrene» har til felles og hvordan vi forholder oss ulikt til historien om hvalfangst og olje.

Trolig har forfatterne, da de skrev læreverket, ønsket å la elevene reflektere rundt disse tingene selv. I nettressursene til læreverket finnes det oppgaver der elevene blir oppfordret til å diskutere nettopp slike spørsmål. Det er altså noe som forsvinner i prosessen med å gjøre om et læreverk til allmenn sakprosa. Det at metodekapitlene fra læreboka er fjernet, gjør også at dette historieverket mangler refleksjoner rundt de historiske kildene og hvordan de brukes og tolkes.

Vi nordmenn

Særlig når man skriver for skolelever, men også ellers, synes jeg man skal unngå å forutsette at leserne føler seg som en del av et norsk nasjonalt fellesskap som strekker seg mange generasjoner tilbake. I dagens flerkulturelle samfunn virker det unaturlig å bruke «vi» om nordmenn på 1800-tallet eller under andre verdenskrig.

I Historie på tvers er det nasjonale «vi» mye brukt. Nidarosdomen er «vår nasjonalhelligdom», «vi» har alltid vært gode sjøfolk, og i 1814 fikk «vi» beholde Grunnloven. Det er ikke uvanlig å uttrykke seg sånn, men det går fint an å unngå det. Aller mest fremmedgjørende synes jeg det blir der det framheves hvor stolte «vi nordmenn er av den nevnte vikingtiden.»

Når det er sagt, er det både legitimt og pedagogisk riktig å knytte verdenshistorien til lokale forhold der det finnes naturlige koblinger. Et vellykket eksempel på det i Historie på tvers er kapittelet om det britiske imperiet (tema 45). Det innledes med en skildring av britenes angrep på Lyngør havn i 1812. Det gir en god inngang til å forklare hvordan britenes overlegenhet på sjøen ga grunnlag for å skape et verdensomspennende imperium.

Fristende buffet

Det merkes at Historie på tvers opprinnelig er skrevet som lærebøker. Noen av kapitlene egner seg nok bedre for bruk i klasserommet enn som allmenn sakprosa, og refleksjonsnivået er til tider for overflatisk. Historieinteresserte voksne lesere vil likevel finne mye å glede seg over i disse bøkene. Historie på tvers er en fristende buffet av smakebiter som gir innblikk i mange ulike historiske temaer. Dette er god historieformidling, så alt i alt vil jeg si: Ja, det funker!