«Volden har begynt å virke.» Ordene tilhører Flemming Rose, en av de aller viktigste bidragsyterne i debatten om ytringsfrihetens grenser. Mannen som for over ti år siden publiserte Muhammed-tegningene, og som deretter har måttet leve under kontinuerlig vakthold, er ingen optimist når det gjelder situasjonen for det frie ord akkurat nå.
Selv mener Rose at ytringsfriheten er noe som alltid, stadig, må økes – i takt med utviklingen av samfunnet for øvrig. Mer åpenhet, mer utveksling av ideer og tanker, mer frihet for den enkelte er verdier vi gjerne slutter opp om. Da skulle man også tro at Flemming Roses tanker om ytringsfrihetens betydning ville få bred oppslutning.
Men Rose møter motstand, blant annet i hjemlandet Danmark, der begrepet «ytringsfrihetsrealisme» er blitt introdusert som et slags mantra i den aktuelle samfunnsdebatten. «Ytringsfrihetsrealisme» betyr at man skal la hensynet til den som måtte føle seg krenket eller provosert av ens ytringer, komme foran hensynet til ytringsfriheten som sådan. Hensikten er å unngå sterke motsetninger, uro eller sammenstøt. Altså en form for maktspråk, der den såkalte krenkelseskulturen dikterer betingelsene for debatten.
«Det sårbare mennesket» er et annet begrep som dukker opp når man diskuterer ytringsfrihetens grenser. Det er en idé som blant annet står sterkt i akademia, og som setter godhet foran ærlighet. Med andre ord er det ved mange læresteder ikke lenger rom for å ytre ideer eller resonnementer som kan virke støtende på enkeltmennesker. Hensynet til studentenes – eller lærernes – følelser må komme foran hensynet til en fri og åpen meningsutveksling. Slik skal man skjermes mot å høre eller lese ytringer som kan tolkes diskriminerende eller aggressivt. «Microaggressions», kalles det, og ifølge den amerikanske juristen Greg Lukianoff er dette en tankegang som er i ferd med å ødelegge hvordan studenter og elever tenker. Særlig gjelder dette i USA og i Storbritannia, der den lange tradisjonen for ytringsfrihet i skolesystemet og ved universitetene nå er under press, hevder Lukianoff. Flere sivile søksmål på grunn av påståtte «krenkelser» gjør også at universitetene er redde for å miste den private finansieringen de er avhengige av. Det er unødvendig å si at en slik utvikling ikke akkurat fremmer det frie ord.
Men det er ikke bare i vår del av verden at den akademiske friheten er under press. I sommer opplevde Flemming Rose selv å bli «avinvitert» til universitetet i Cape Town, der han skulle holde et foredrag om ytringsfrihet. Rektoren ved universitetet fryktet at Roses opptreden kunne lede til voldelige konfrontasjoner. Flemming Rose var nemlig kjent som rasist, islamofob og ekstremist, ifølge rektor Max Price. Slik kan altså falske fiendebilder skapt av ekstreme krefter finne veien helt inn til ledelsen ved akademiske institusjoner.
Ytringsfriheten er en verdi og en rettighet som må vinnes igjen og igjen. Mistenkeliggjøring av meningsmotstandere er bare én motkraft, fortielse av ubehagelige stemmer en annen. Etter at den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj vant nobelprisen i fjor, har hun opplevd både fortielse og usynliggjøring i hjemlandet. Aleksijevitsjs litterære grep er å la stemmene «nedenfra» fortelle historien, med andre ord å la individet komme foran kollektivet. Det er et perspektiv som vil oppleves som truende av alle autoritære regimer, for eksempel det hviterussiske. Men ytringsfriheten er jo nettopp en rettighet som skal verne om den enkeltes frihet, ikke hensynet til en stat eller et regime.
Vi kan ikke regne med at alle uten videre slutter opp om ytringsfriheten som verdi. Norsk-somaliske Amal Aden har for eksempel påpekt at ytringsfriheten står svakt i mange innvandrermiljøer. Tyrkia er et enda mer presserende eksempel. Her har det i praksis skjedd en nedstengning av ytringsfriheten, særlig etter det mislykkede militærkuppet i sommer. Mange hevder at Tyrkia i dag er et fungerende diktatur. Hvordan skal man forsvare ytringsfriheten i et land der den langt fra har hundre prosent oppslutning?
Kanskje svaret er å gå tilbake til den helt grunnleggende verdien som vår tenkning omkring rettigheter er basert på. Det dreier seg ikke om hensynet til stater, politiske systemer, utdannelsesinstitusjoner eller kirkesamfunn. Det handler om oss selv. Enkeltmenneskets rett til å ytre seg fritt. Derfor bør ytringsfriheten bli et personlig anliggende. For oss alle.
