Noen ganger er det lov å være redd. Den siste tidens terrorangrep i Paris og Brussel gjør at mange europeere nå føler truslene fra voldelige ekstremister langt tettere på kroppen enn tidligere. En slik situasjon preger ikke bare den enkeltes følelse av personlig utrygghet. Den preger også hvordan vi forholder oss til omgivelsene våre, både enkeltvis og som kollektiv. Kanskje mest alvorlig er det at den preger selve omgangstonen i det offentlige rom og legger føringer på hvordan vi uttrykker oss. Politisk og religiøs ekstremisme vil alltid ha frie ytringer som sin hovedfiende, og vold og trusler vil alltid være våpnene ekstremistene først griper til. Derfor er den situasjonen som nå eksisterer i Europa, også en trussel mot grunnvilkårene for ytringsfriheten.
Frie ytringer er ikke et resultat av demokrati og åpenhet. Frie ytringer er en forutsetning for demokrati og åpenhet. Frie ytringer er en betingelse for den kontinuerlige og kritiske overvåkingen av politiske myndigheter og andre samfunnsinstitusjoner som gjerne har en tendens til å tilrane seg makt og innflytelse på bekostning av enkeltmennesket.
I dette nummeret av Prosa ser vi nærmere på satirens situasjon i Danmark, Frankrike og Tyskland. Tre europeiske land med hver sin lange og stolte satiriske tradisjon. På Wikipedia kan man finne følgende interessante definisjon av begrepet satire: «Satire er vittig spott, det vil si en forteller- eller kunstform som kritiserer eller kommenterer mennesker, samfunn, politikk, fenomener og tanker i samtiden på en humoristisk og poengtert måte (…) Satire kan være reint underholdende eller brukes som politisk kampmiddel og omfatter alt fra spydige kommentarer og vitser til refsende pamfletter og store diktverk. En god satire kan derfor ha en viktig frigjørende funksjon i samfunnets regulering av makt.»
Så hvordan står det da egentlig til med satirens posisjon i disse tre landene anno 2016? Bildet er ikke overraskende delt, og viser tre land som hver på sin måte strever med å balansere mellom ønsket om frihet og behovet for varsomhet i en svært krevende politisk situasjon.
I sitt essay fra Danmark kan Klaus Rothstein fortelle om et ytringsklima der hensynet til religiøs sensitivitet har fått stadig større betydning. Det er «frykten for frykten» som gjør seg gjeldende, skriver Rothstein, og resultatet er at satiren har gått fra å være konkret og utoverrettet til å bli subtil og innadvendt. Det er selvsagt et stort paradoks i et samfunn som for bare et år siden selv opplevde terror, og der potensialet for tradisjonell satire er enormt. Men altså ikke utnyttet. Slik er det mulig å konkludere med at det fundamentalistiske bildeforbudet kan se ut til å lykkes i Danmark.
Hva da med Frankrike, landet som kanskje fremfor noe assosieres med politisk satire i form av religionskritikk og kamp for sekulære verdier? Sarah Hervé peker i sitt essay på nettopp denne sterke tradisjonen, og hvordan satire i fransk sammenheng ikke kan tenkes uten religionskritikk. I Frankrike er i dag situasjonen den at islam er en del av samfunnet, noe som igjen skulle tilsi at også denne religionen vil bli gjenstand for satiriske ytringer. Men så enkelt vet vi jo at det ikke er. «Ånden etter Charlie Hebdo» så en kort stund ut til å skape fornyet oppslutning omkring det franske samfunnets kjerneverdier. Men det er grunn til å spørre seg hva som egentlig skjer når satiren blir omfavnet av staten, noe som også må kunne kalles et betydelig paradoks.
Tyskland har sin egen sterke satiriske tradisjon, som kom til en foreløpig slutt under de totalitære strømningene som herjet landet i mellomkrigsårene og ikke minst under krigen. I DDR varte denne repressive situasjonen helt fram til murens fall, og Erle Marie Sørheim påpeker hvordan dette gjorde at mange søkte tilflukt i humoresken framfor den mer direkte utfordrende satiren. I dag kan det se ut som om tyskerne endelig har frigjort seg fra sine historiske tabuer, og det er en rik flora av satiriske ytringer fra både høyre og venstre på den politiske skalaen. Hvordan tysk satire vil stå sin prøve i den stadig mer tilspissede innenrikspolitiske situasjonen, gjenstår imidlertid å se.
Må vi denne gangen sette vår lit til at den tyske fornuft skal redde satiren? Det ville i tilfelle være nok et stort paradoks.
