En av årets viktigste litterære debatter så langt har handlet om sakprosa. Nærmere bestemt om lærebøker slik de skrives og anvendes innenfor profesjonsfagene. Cathrine Krøgers essay om pensumbøkene for sykepleieutdanningen i forrige utgave av Prosa har vakt bred og berettiget oppsikt.
Det gjelder både i norsk presse, der Krøgers kritiske utspill har vært debattert i Aftenposten, Dagbladet og Morgenbladet, men også i danske Weekendavisen, der Klaus Wivel i sommer brukte stor plass på å gjennomgå den norske debatten om lærebøkenes språklige ubehjelpsomhet. Det har vel ikke skjedd tidligere at et essay i Prosa på liknende måte skaper oppmerksomhet utover landets grenser.
Det må bety at vi her berører en problemstilling som mange, ikke bare i Norge, finner vesentlig.
Cathrine Krøger har med sine tjuefem års erfaring som kritiker i Klassekampen og Dagbladet selvsagt en unik bakgrunn for å mene noe om nivået på de lærebøkene hun møtte som førsteårsstudent på sykepleiestudiet. «Jålete», «kvasiakademisk», «kryptisk», «ugjennomtrengelig» og «tåkete» er blant karakteristikkene hun lar bøkene bli til del. I tillegg peker hun i en oppfølgende kommentar i Dagbladet på at prosessen rundt lærebøkenes tilblivelse nærmest kan kalles korrupt: «Lesere tvinges til å kjøpe rådyre og dels hårreisende dårlige bøker produsert av et lite fagmiljø som både skriver, underviser, evaluerer og anmelder de samme bøkene.» Og hun tilføyer: «Flere beskriver et lite og snevert fagmiljø som behandler enhver kritiker nærmest som en sviker. Og som avfeier motstand utenifra med den begrunnelse at bare de som kan faget er meningsberettigede.»
I denne utgaven av Prosa kan du lese et essay av Solveig Østrem der hun kommer med eksempler på hvordan aktører innenfor sykepleieutdanningen har avfeid Krøgers kritikk. I stedet for å gå inn i en substansiell debatt om kritikkens innhold avfeier man den som et spørsmål om å like eller ikke like, eller som «personangrep». Dette tyder på at «faglitterære forfattere er for lite vant til å betrakte tekstene sine som gjenstand for offentlig kritikk», skriver Østrem.
Og hun fortsetter: «Jeg er redd dette er et problem ved utdanninger styrt av nasjonale rammeplaner. Språklig og litterær kvalitet tillegges liten vekt så lenge bøkene er tilpasset rammeplanene.»
Akademiseringen av de såkalte profesjonsfagene, som for eksempel sykepleie og barnehagepedagogikk, er en politisk villet utvikling. Det ligger implisitt i dette at akademiseringen skal bidra til større anerkjennelse og høyere prestisje for disse fagene. Men det hjelper lite med gode intensjoner så lenge resultatet blir det Cathrine Krøger kaller «den tåkete hybriden av et fagspråk».
«Språk er makt», skriver Krøger videre og konkluderer: «Gyver du løs på språket, så gyver du også løs på makta. Der har vi kritikere et unikt våpen mot en sjanger vi åpenbart har forsømt.»
Om det er noe sommerens debatt om språket i lærebøkene har vist, så er det nettopp at vi trenger profesjonell og uavhengig kritikk også av denne typen litteratur. Det er riktig at mange aktører i den norske litterære offentligheten, Prosa inkludert, ikke har vært flinke nok til å følge utviklingen innenfor denne viktige delen av sakprosaen. Her er det en stor jobb som venter, og det er en jobb som må utføres i samarbeid med profesjonelle kritikere.
Men nettopp de frie og uavhengige kritikernes posisjon er igjen under press, som følge av et ikke veldig godt gjennomtenkt utspill fra Utvalget for statens kunstnerstipend, altså de som forvalter de offentlige stipendordningene som også kritikerne nyter godt av. På oppdrag fra Kulturdepartementet har utvalget gransket seg selv og kommet med forslag til forenkling og strukturtilpasning av dagens stipendordning. Et av forslagene deres er å flytte arbeidsstipendene til kritikerne ut av dagens ordning, og at disse stipendene skal forvaltes av andre. Uten at de spesifiserer hvem det skulle være.
Dette er et usedvanlig dårlig forslag. Ved slik å sette kritikernes stipendandel i spill skaper utvalget en helt unødvendig usikkerhet omkring den framtidige finansieringen av fri og uavhengig kritikk. Og det er nettopp denne frie og uavhengige kritikken som er den beste garantien for at norsk sakprosa, inkludert lærebøker, ikke havner i det uføret som sykepleielitteraturen har gjort. Det er med andre ord i hele det norske sakprosamiljøets interesse at man nå slår ring om kritikken. Den trengs mer enn noen gang.
