Det har vært et dramatisk år. Endringene som så lenge har vært spådd, varslet og fryktet innen medieområdet, kom med et brak denne høsten. VG kutter drastisk ned på bokanmeldelsene sine, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad gjør det samme, men prøver å kamuflere det som en «satsning».
Selv norsk presses gullfugl framfor noen de siste årene, Dagens Næringsliv, skal gjennom en kraftig slankekur, og i alle andre mediehus er refrenget det samme: Det må kuttes overalt, og da tar man selvfølgelig først frilansutgiftene – hvori opptatt anmeldelsene.
Det er nå vi får illustrert hvor utsatt bokanmelderiet er i en ny medievirkelighet. Dette handler ikke bare om at avisene skal spare penger på kort sikt. Det handler like mye om at både oppmerksomheten og ressursene nå rettes mot den digitale omlegningen. Og i den digitale virkeligheten er det ikke satt av plass til litteraturkritikk – eller annen kritikk, for den saks skyld – slik vi kjenner den fra papiravisene. Risikoen er stor, for ikke å si akutt, for at kritikken bokstavelig talt vil forsvinne ut av syne i den nye klikkverdenen.
Dette innebærer ikke bare et tap for litteraturkritikken, det vil også medføre en utarming av selve meningsjournalistikken i norsk presse. Anmeldelser, særlig av litteratur og teater, har vært en integrert del av journalistikken så lenge det har eksistert aviser her til lands. Derfor er det en grunnleggende misforståelse når mediehusenes blåruss tror at de kan kutte ned på dette stoffet uten at det får konsekvenser. Anmeldelser er etterspurt av leserne og bør være en selvsagt del av det totale tilbudet som enhver avis tilbyr brukerne sine. Enten disse nå foretrekker digitale eller cellulosebaserte plattformer.
Akkurat nå er situasjonen slik at utviklingen i medieøkonomien ikke gir noen garantier om hvilken retning norske aviser vil utvikle seg i i tiden som kommer. Trolig ser vi slutten på en lang mediehistorisk epoke og begynnelsen på en ny virkelighet som ingen helt vet hvordan vil se ut. Det er i slike åpne situasjoner at det gjelder å ha en plan. Derfor mener jeg at de største forfatter- og skribentorganisasjonene – Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Den norske Forfatterforening og Norsk journalistlag – enten sammen eller hver for seg bør komme på banen med initiativer som bidrar til å trygge den frie og uavhengige kritikkens kår i en ny medievirkelighet.
Kulturdepartementet har allerede vist at de har tatt poenget om at den frie kritikken må styrkes, og foreslår nå en økning på åtte statlige arbeidsstipender øremerket kritikere i budsjettet for neste år. Det er veldig bra, det er på høy tid, og det innebærer et framskritt for hele frilansfeltet. Selv om det er et skjærende paradoks at den samme regjeringen som vil øke andelen kritikerstipender, også fører en mediepolitikk som vil lede til en utarming av mangfoldet i norsk presse. En av de mange underlige inkonsekvensene i den såkalte frihetsreformen fra de blåblå.
Det er nok derfor skribentorganisasjonene selv som må ta hovedansvaret for å utforme en mer varig, offensiv politikk på vegne av kritikken. Ganske enkelt fordi en litterær offentlighet i lengden ikke kan eksistere uten fri og kvalifisert kritikk.
For sakprosaens del handler det ikke nødvendigvis om at vi trenger mer kritikk enn i dag. Det handler om at den kritikken som produseres, kan bli bedre og slik etablere seg på samme høye, profesjonelle nivå som det beste av dagens sakprosa. Skal vi få til det, trenger vi en kritikerstand som kan konsentrere seg om arbeidet sitt over tid, slik mange forfattere har anledning til.
En vei å gå kunne for eksempel være en mer offensiv og utvidet stipendpolitikk fra NFF når det gjelder kritikk. I dag har vi treårige arbeidsstipender for sakprosaforfattere. Hvorfor ikke innføre det samme for sakprosakritikere? Kritikk av sakprosa er også sakprosa, og bør ses på som en integrert del av hele sakprosaområdet. Skal norsk sakprosa fortsatt videreutvikle seg, må det skje ved hjelp av et tett samvirke mellom forfattere og kritikere. Det er verdt å ta med seg at en hel del sakprosaforfattere også arbeider som kritikere i større eller mindre grad. En økt satsing på sakprosakritikken kan derfor vise seg ha en dobbelt positiv effekt for mange av NFFs medlemmer.
Det eneste man trenger, er vilje til en ny politikk. Men det begynner å haste.
