«Kommersialiseringa av norsk bokhandel har gått så langt at interesse og engasjement for litteratur er meir å rekne som ei ulempe enn eit gode.» Kraftsalven kommer fra Dag H. Nestegard, tidligere redaktør i bransjebladet Bok & samfunn.
Under tittelen «Bokhandelens litterære forfall» tar han i et essay i dette nummeret av Prosa et knallhardt oppgjør med en utvikling der profitthensyn kommer foran alle andre hensyn i bokhandelkjedenes daglige drift. Dette gjenspeiler seg også i rekrutteringen av ledere til de ulike kjedene. Det er de dyktige kremmerne som etterspørres, hvorvidt de også har litterær eller kulturell kapital synes fullstendig underordnet. Skjebnen til bladet Nestegard selv var redaktør for, er for øvrig et godt eksempel på hvor likegyldig norske bokhandlere er når det gjelder å forvalte sin egen kulturelle kapital. Etter 135 års drift avhendet Den norske Bokhandlerforening sist sommer Bok & samfunn til en privat aktør. Med et skuldertrekk og til en symbolsk pris. De som lever av det trykte ord, ser altså ikke lenger verdien av et eget, journalistisk uavhengig fagblad.
Denne likegyldige holdningen til profesjonalitet når det gjelder den faglige og kritiske formidlingen på litteraturfeltet, viser seg også i forlagenes bejubling av amatørenes inntogsmarsj i bokbransjen. Det skilles ikke lenger mellom hjemmelagde bokblogger, sitater og blurber fra entusiastiske lesere og «bokelskere», og profesjonell kritikk av bøker. Bokhandelansattes anbefalinger brukes nå til å promotere litteratur på lik linje med kvalifisert og kvalitetssikret kritikk. Det fremstår som et mysterium hvordan norske forlag, som igjen eier bokhandelkjedene, tilsynelatende ser seg tjent med å svekke det viktigste leddet mellom en bok og leseren – nemlig kritikken. Ved utelukkende å definere litteratur og bøker som en vare det skal selges flest mulig eksemplarer av, underminerer de kommersielle aktørene i bransjen selve det kulturpolitiske samfunnsoppdraget på vegne av norsk språk og litteratur som de så gjerne påkaller seg i festlige sammenhenger. Profesjonell og uavhengig kritikk er helt nødvendig for at et slikt samfunnsoppdrag skal kunne sies å ha mening. Litteratur uten kritikk blir bokstavelig talt en meningsløs litteratur.
Når norske forlag ikke har satt markedsandeler og rabattavtaler i fokus, har de det siste året brukt mye tid og krefter på å diskutere innføringen av etiske retningslinjer for utgivelse av sakprosa. Etter flere runder har styret i Forleggerforeningen nå konkludert med at det ikke skal etableres slike retningslinjer som del av foreningens vedtekter. I stedet endte styrebehandlingen med det som best kan kalles et antiklimaks: Et seminar om ytringsfrihet, ansvar og etikk skal avholdes til neste år. Det viker som en fornuftig, om enn nokså blek, konklusjon på en lang og til tider noe ufokusert debatt. Men la meg benytte anledningen til enda en gang å minne om at det allerede finnes en instans i det litterære kretsløpet som skal ivareta og overvåke den etiske dimensjonen i det som utgis av litteratur her i landet: den frie og uavhengige kritikken.
Alle strukturelle, økonomiske eller politiske endringer som kan tenkes å undergrave vilkårene for det frie ord, bør og må overvåkes. Mens vi her hjemme er bekymret for kommersialiseringen og kremmerånden i norsk bokbransje, sliter våre russiske naboer i øst med langt alvorligere utfordringer når det gjelder ytrings- og trykkefrihet. Norsk sakprosafestival, som går av stabelen på Litteraturhuset i Oslo siste lørdag i oktober, retter i år blikket mot Russland. Blant annet kan man møte forfatteren Svetlana Aleksijevitsj, som med sine såkalte dokumentariske vitnesbyrdromaner krysser sjangergrenser på svært effektfullt vis. Et annet land som har særlig politisk interesse for oss i Norge, er Afghanistan. Aage Borchgrevinks essay «Reisen til underverdenen», som du kan lese i dette nummeret av Prosa, er basert på foredraget han skal holde under sakprosafestivalen. Her tar han for seg den norske litteraturen om og fra Afghanistan gjennom 30 år, og som Borchgrevink selv skriver: «I den norske litteraturen om Afghanistan fusjonerer skjønnlitteratur og sakprosa i en fremstilling av en reise til et helt annet sted. En nedstigning til underverdenen.»
For å si det med Norsk sakprosafestival: Velkommen til virkeligheten!
