Like før påske besøkte jeg den franske litteraturmessen Salon du livre i Paris. Det var et imponerende og interessant møte med flere hundre utstillere, både forlag, blader og aviser var representert. Akkurat denne terrorvinteren gjorde det spesielt inntrykk å se hvor sterkt den litterære kulturen står i Frankrike. Et land der satire og religionskritikk – ja all form for kritisk tenkning – utgjør en helt selvfølgelig del av nasjonens kultur og tradisjon. Det reflekterer en grunnleggende respekt og forståelse for litteraturens betydning, det skrevne ords egenart og verdi. I kulturnasjonen Frankrike er litteratur i alle sjangre et felles nasjonalt anliggende, ikke en nisje blant mange andre kunstuttrykk.
Jeg undrer meg litt på om noen fransk kulturminister ville finne på å be landets forfattere om å bli entreprenører. Altså å tenke på sin profesjon som et yrke som alle andre, en næringsvei i et marked regulert av tilbud og etterspørsel. Forfatteren som litterær altmuligmann, så å si. Klar til å møte sine kunders bestillinger. Svaret er nok et rungende non. Hvis det er ett land, én kultur, der bevisstheten om kunstens og litteraturens absolutte frihet er helt fundamental, så er det vel nettopp i Frankrike anno 2015.
Her hjemme er vi derimot vitne til noe som må kunne kalles et ideologisk skifte i synet på kunst og kultur. Særlig gjelder det signalene fra den politiske ledelsen i Kulturdepartementet. Selve språket og begrepsbruken omkring kulturlivet tyder på at man prøver å bygge opp en forestilling om at forfattere og kunstnere ikke i sterk nok grad er i stand til å tilpasse seg samfunnets forventinger til hva de skal «levere». Derfor må de omstille seg, tenke salg og markedsføring, heter det. Drive entreprenørskap – det nye «buzzordet» akkurat nå.
Med fare for å fornærme enkelte lesere: Entreprenørbransjen er vel ikke akkurat den bransjen som vekker de aller mest positive assosiasjonene blant folk flest. De siste årene har denne bransjen i stor grad blitt forbundet med problemer som store skatteunndragelser, grov underbetaling og utstrakt bruk av ulovlig eller uorganisert arbeidskraft. Forhåpentligvis er det ikke slike assosiasjoner våre blå kulturpolitikere har i tankene når de oppfordrer norske kunstnere til å tenke entreprenørskap. Resultatet kan uansett fort vise seg å bli et helt nytt begrep: proletært entreprenørskap. For det hjelper ikke å tenke nye forretningsmodeller så lenge den økonomiske utviklingen står på stedet hvil. Og det er nettopp det som er situasjonen for norske kunstnere.
Fra før har vi begrepet prekariatet, som også omfatter alle de frilanserne, korttidsvikarene og løsarbeiderne som holder kulturlivet i gang. Yrkesgrupper som trosser grunnleggende økonomisk usikkerhet og mangelfulle sosiale ordninger for å drive med det de best kan og helst vil. Rapporten om kunstnerøkonomien som ble framlagt i vinter, viser at kunstnergruppene har hatt en negativ reallønnsutvikling siden 2006. Dette til tross for både kulturløft og en viss økning i statlige kunstnerstipender. Det blir stadig vanskeligere å leve av sitt kunstneriske arbeid, og det gjelder også faglitterære forfattere og oversettere. Sett på den bakgrunn kan det virke som et positivt initiativ når politiske myndigheter gir uttrykk for at de vil tilrettelegge for flere private inntekter til landets kunstnere. Men det er likevel store problemer knyttet til en slik tankegang.
Ikke minst det helt åpenbare poenget at ikke alle litterære og kunstneriske prosjekter eller prosesser kan selges ute i et marked eller måles i form av penger. I kultursammenheng er penger et middel for å skape kvalitet, ikke en målestokk for vellykkethet. Dessuten har ulike kulturformer ulike behov. Det betyr at man trenger målrettede tiltak innenfor de enkelte delområdene, basert på fakta og kvalitetssikret kunnskap.
En ansvarlig kulturpolitikk innebærer å legge til rette for mangfold og kvalitet. Markedstenkning og entreprenørskap kan aldri erstatte politisk styringsvilje. Det siste innebærer å ta på seg et ansvar, ikke å skyve det fra seg. Prinsippet om armlengdes avstand i kulturpolitikken er vel og bra. Men det må ikke brukes som unnskyldning for ansvarsfraskrivelse.
