For den som er opptatt av betingelsene for kritikk, debatt og ytringsklimaet generelt, har denne høsten gitt noe å tenke på. Selv om muligheten til å uttrykke seg fritt og ærlig tilsynelatende lever i beste velgående – ikke minst på sosiale medier – er det flere tendenser i tiden som peker mot et kjøligere klima for fri kritikk. De siste månedenes direkte trusler mot utøvende kritikere, enten det er i form av ølglass i trynet eller ønske om drukningsdød, kan lett bagatelliseres som utslag av kunstnerisk overfølsomhet eller direkte fyllerør. Men like fullt bør vi spørre oss om dette er krusninger på overflaten av et større dyp som skjuler en foraktfull holdning overfor dem som utøver sin skribentgjerning uten å skjele til hva som er opportunt eller taktisk «smart».
Da Norsk Tidsskriftforening tidligere i høst arrangerte et seminar om ytringsmot, ble det tatt til orde for en ny «vær modig»-plakat for norske tidsskrifter. Blant annet motivert av flere historier om utgivere og organisasjoner som gjør det vanskelig, for ikke å si ubehagelig, for tidsskriftredaktører å arbeide på en fri og uavhengig måte. Noe av det mest interessante som kom fram på seminaret, var hvordan spekulasjoner omkring redaksjonenes motiver er med på å ødelegge det offentlige ordskiftet om viktige temaer. Dette er den gamle brønnpisserhistorien en gang til, og en form for forgiftning av debatten som bør vekke bekymring langt utover redaktørenes egne rekker.
Vi tror oss gjerne beskyttet av å leve i et lite og gjennomregulert samfunn, der alle former for trusler mot frie ytringer vil bli slått ned på. Men det er slett ikke alltid sånn at små samfunn er mer beskyttet enn andre. Det ble jeg minnet på da jeg i november var gjest på bokfestivalen i Maltas hovedstad Valletta. Festivalen gikk av stabelen bare uker etter at en av landets fremste journalister, Daphne Caruana Galizia, var blitt sprengt i luften av en bilbombe. Hun hadde drevet kritisk journalistikk om både samfunnstopper og mafiaen og måtte trolig bøte med livet for det. Selv i et tett og gjennomsiktig samfunn som Malta, med knapt 450 000 innbyggere, kan man altså oppleve dødelige angrep midt i ytringsfrihetens hjerte.
Et annet land som virkelig har fått føle konsekvensene av terroranslag mot de frie ytringer, er Frankrike. I skrivende stund gjentas det voldelige trusler mot satiremagasinet Charlie Hebdo, og igjen er det fundamentalistiske krefter som ønsker å innskrenke handlingsrommet for kritikk rettet mot maktmennesker.
Debatt, kritikk og frie ytringer er noe som må praktiseres og redigeres av den enkelte skribent og redaktør, og tilhører på den måten det sivile samfunnets sfære. Nettopp for å være fritt må ordskiftet i størst mulig grad foregå uavhengig av statlige eller offentlige reguleringer. Storsamfunnet har likevel et felles ansvar for å legge til rette for frie ytringer. Det er til og med regulert i Grunnloven. Men nettopp fordi dette er et overordnet politisk ansvar, må det være samsvar mellom verdiene vi smykker oss med, og den politikken som faktisk blir ført av våre ansvarlige politikere.
Her hjemme har det i det siste kommet signaler som i beste fall må kalles forvirrende når det gjelder prinsipiell tenkning omkring kritikk og fri debatt. Riktignok har ikke kulturminister Linda Hofstad Helleland gjentatt sine forsøk på å leke teaterkritiker etter sommerens famøse ytringer om spel og kvalitet. Men det fortsetter å komme urovekkende utspill, blant annet når det gjelder innplasseringen av kritikerstipendene i en ny organisering av de statlige arbeidsstipendene. Det kan ikke gjentas ofte nok hvor viktig det er med forutsigbarhet i slike ordninger, men det forutsetter selvfølgelig at vi har en kulturminister som vet hva hun driver med.
I disse dager legges aller siste hånd på den lenge varslede utredningen om norske kulturtidsskrifters stilling i kulturlandskapet i dag. Et hovedpoeng med slike tidsskrifter, Prosa inkludert, er at de er en garanti for fri og avsenderstyrt debatt og kritikk. Uten å trekke konklusjoner på vegne av utrederne, føler jeg meg ganske sikker på at de vil komme fram til at det er behov for en styrket offentlig støtteordning for disse tidsskriftene.
Det vil være et lite, men viktig steg for å styrke kritikkens fortsatte ytringsmot.
