Under årets litteraturfestival på Lillehammer kunne Morgenbladet og avisas samarbeidspartnere Aftonbladet, Weekendavisen og Broen.xyz presentere lista over det de mener er de ti beste sakprosabøkene skrevet i Skandinavia siden år 2000.
De ti titlene ble valgt ut fra en bruttoliste på 30 – ti fra hvert land – som ble nominert av nasjonale juryer tidligere i år. Mange har sikkert fått med seg topp ti-lista, men for ordens skyld, her er den igjen: Fra Norge ble Espen Søbyes Käthe, alltid vært i Norge, Åsne Seierstads To søstre, Geir Hestmarks Istidens oppdager og Karin Sveens Klassereise. Et livshistorisk essay valgt ut. Fra Danmark kom Lone Franks Mine vidunderlige gener, Tom Buk-Swientys Slagtebænk Dybbøl og Peter Øvig Knudsens Blekingegadebanden I–II med. Og fra Sverige ble Kerstin Ekmans Herrarna i skogen, Peter Englunds Stridens skönhet och sorg og Yvonne Hirdmans Den röda grevinnan. En europeisk historia valgt ut.
Slike kåringer har som kjent som sitt viktigste formål å skape debatt og interesse rundt de kunstuttrykkene de reflekterer. I dette tilfellet altså moderne, skandinavisk sakprosa. Lykkes sakprosakåringen med dette? Bare delvis, er mitt svar.
Jeg har tidligere karakterisert bruttolista på 30 titler som konvensjonell, ja til og med dørgende kjedelig. Med det mener jeg at de nasjonale juryene både sammen og hver for seg ser ut til å foretrekke nokså konvensjonell sakprosa skrevet innenfor en klassisk, humanistisk orientert tradisjon. Gjerne med historiske emner i sentrum, og med en trygg kronologisk struktur. Nyskapende, for ikke å si sjangeroverskridende, bøker er det fint lite av både blant de første 30 og blant de siste 10. Riktignok med Steffen Kvernelands Munch-bok som et lysende unntak, men en svale gjør som kjent ingen sommer. Dette skal ikke nødvendigvis leses som noen nedvurdering av de som faktisk kom med på kortlista. Det er snakk om til dels svært gode bøker, ikke minst gjelder det Seierstads og Søbyes. Men noen særlig interessant debatt er det altså vanskelig å se for seg at vil oppstå i kjølvannet av så trygge valg. Snarere framstår denne kåringen mer som en grei oppsummering enn som et utgangspunkt for en engasjerende diskusjon.
Under kåringen på Lillehammer kom det fram at de nasjonale juryene nok har arbeidet etter litt uklare kriterier for hva som er god – ja veldig god – sakprosa. Hvordan skulle man for eksempel vektlegge stilistiske kvaliteter, altså litterær estetikk, i forhold til vesentlig innhold og interessante strukturelle grep? Og hvilke kriterier legger man egentlig til grunn når man antar at for eksempel en bok om Karin Sveens klassereise skal ha interesse for en dansk litterær offentlighet?
Det er illustrerende at bare et fåtall av de nominerte titlene er oversatt til begge nabolandsspråkene, det gjelder bare 7 av de opprinnelig 30 nominerte bøkene.
Her har åpenbart det nordiske kultursamarbeidet sviktet.
Sett med norske briller er det dessuten flere poenger å merke seg: Den stolte norske formidlingstradisjonen, der ledende akademikere – ofte historikere eller statsvitere – skrev folkelige opplysningsverk, er ikke synlig på lista. Men stemmer det virkelig at Frank Aarebrot ikke har noen arvtaker i dag?
Dessuten: Sett i lys av de siste årenes til dels opphetede debatt om essayistikken her til lands, er det mer enn merkelig at det blant de ti utvalgte bare er Karin Sveens bok som har ordet «essay» med i tittelen. Var det altså bare denne som nådde opp av norsk og skandinavisk essayistikk?
I Norge har sakprosaen styrket seg betraktelig både litterært og politisk gjennom de 18 årene denne kåringen dekker. Stadig rekrutteres nye forfatterstemmer med mangeartet bakgrunn. Journalister er en slik skribentgruppe, noe som har ført til en klar kvalitativ styrkelse av dokumentarlitteraturen. Likevel er det så vidt jeg vet bare Åsne Seierstad blant de fire norske finalistene som har en klassisk, journalistisk bakgrunn. Det burde vært plass til flere.
Men for å løfte blikket igjen: Hovedspørsmålet blir om en slik kåring kan være med på å reetablere det vi drømmer om fra den skandinaviske gullalderen, nemlig en felles litterær offentlighet i de tre landene, der vi aktivt leser og debatterer hverandres bøker. Eller om den bare fører til at vi for en kort stund ser på den skandinaviske litteraturen med nytt og overrasket blikk før vi igjen kaster oss over våre «egne» forfattere.
For å sitere en kjent skandinav: «Hva’ gør vi nu, lille du?»
