Makulering av bøker: Et jævlig nederlag

For en del år siden skrev jeg en biografi om forhenværende Dagblad-redaktør Arve Solstad, og Aschehoug forlag valgte å innkalle til pressekonferanse da boken ble sluppet. Bokutgivelser går jo som regel ganske ubemerket hen, men denne gangen ville forlaget lage litt blest. Bokens redaktør holdt en tale og snakket blant annet om bokens fysiske egenskaper, at den var innbundet på kvalitetsmessig skikkelig, gammeldags vis og faktisk var sydd i ryggen, ikke bare limt. Jeg husker at jeg satte pris på denne detaljen, at boken var et kvalitetsobjekt i seg selv – noe man merket når man holdt den i hånden og følte på soliditeten. Det ga meg glede å vite at forlaget hadde gjort seg flid med å få til en fin utgivelse, også utvendig sett. Det minnet meg på at bøker er håndgripelige, kulturelle gjenstander, ikke bare ren tekst eller varer i et marked. I dag er Solstad-boken for lengst forsvunnet, grundig makulert, pulverisert og deretter antagelig gjenvunnet – hvem vet, kanskje som del av opplaget til en billigbok med limt rygg.

EN BOKS DØD

Mange forfattere – sikkert de fleste av oss – har opplevd å få brev fra forlaget med varsel om at restopplag av en tidligere bokutgivelse ikke lenger skal være på lager, men destrueres. Forlagene kaller det for «realisering», eller de bruker andre uklare vendinger, men budskapet er det samme: Boken din selger ikke lenger, vi kvitter oss med restopplaget. Forfatteren får tilbud om å kjøpe noen eksemplarer, og så, ganske snart, er boken fullstendig utslettet – industrielt kvernet opp til papirmasse, såkalt pulp, i Norsk Gjenvinnings avfallsanlegg i Groruddalen. En del blir også brent, siden bøker med stive permer regnes som restavfall. Dette er vemodig for en forfatter å oppleve, i hvert fall første gang det skjer. Boken som man arbeidet med i årevis, og som en gang føltes så viktig, den er nå nærmest radert bort fra jordens overflate. Man er vitne til en boks død, intet mindre. Det er til å gråte av. Noen trekker likevel på skuldrene.

Livet som skribent er uforutsigbart. Når jeg arbeider med artikler, for eksempel for Prosa, tar jeg gjerne kontakt med relevante fagfolk og spør om en kommentar. De kan være enige eller uenige i artikkelens vinkling, men de har som regel et eller annet å si, noe relevant å komme med. «Hva i all verden er det du våger å påstå! Hva slags sludder er dette?!» hveste en illsint antikvarbokhandler til meg en gang, etter at jeg intetanende hadde spurt om antikvariatenes tid var forbi. Jeg tok visst grundig feil der, skjønte jeg. Andre ganger er kildene positive og bekrefter villig hypotesene mine, noe som er vanligere, og dessuten enklere, enn det motsatte. Begge deler er uansett greit. Jeg spør folk om noe, og de svarer. Hva de sier, er ikke viktig, så lenge de tar seg bryet med å reagere. Men så hender det en gang iblant at jeg ikke riktig får folk i tale, at det virker som om de fleste trekker litt på skuldrene når jeg forteller hva jeg skriver om. Eller kanskje de bare ikke har lyst til å svare. Men det handler ikke nødvendigvis om negativitet, tror jeg. Nei, det er mer et slags høflig fravær av engasjement: Det kan lyde slik, satt litt på spissen: «Et par millioner uleste bøker som går rett i søpla, sier du? Og problemet er …?»

Men det er et problem. Ødeleggelsen av omkring 1000 tonn med bøker årlig er ingen spøk, verken på den ene eller andre måten.¹ Det er en skam for bransjen. Miljøaspektet skal jeg ikke gå nærmere inn på, bortsett fra å nevne det faktum at man tar seg bryet med å trykke opp millioner av bøker i Litauen, Polen eller Kina eller hvor det er, frakte dem med lastebil eller i container, gjerne med store skip over havet, og deretter legge dem på lager, hvorfra de dumpes på søppeldynga et par–tre år etterpå. Det dreier seg om bokbransjen og om litteraturpolitikk her, og man må spørre seg om dette: Hvorfor er det opportunt å kvitte seg med så store mengder med bøker? Det er tross alt snakk om opp mot en tiendedel av antallet solgte bøker årlig.² Hvilke strukturer og ordninger, avtaler og praksiser er det som gjør noe slikt mulig? Spiller innkjøpsordningene og bokavtalen en rolle her? Det er i alle fall mulig å tenke seg at innkjøpsordningene, hvor glade vi enn er i dem, bidrar til at forlagene utgir enkelte bøker som de ellers ikke ville ha vurdert, eller at de beregner litt for optimistiske opplag med tanke på innkjøp, med påfølgende makulering hvis titlene ikke kjøpes inn.

BØKER = KNEIPPBRØD

Forlagene betrakter makulering på en praktisk måte. Virksomheten deres er børs og katedral, men med stadig økende vekt på børs. Som utgiverledd har de ikke den samme personlige, for ikke å si romantiske, følelsen for litteraturen som en forfatter. Greit nok, det forstår selv de smaleste skribentene. Bøker må omsettes, og usolgte restopplag som ligger lenge i hyllene i de enorme lagerhallene til Forlagssentralen og Sentraldistribusjon mens leien påløper – ja, de blir til ren dødvekt. De fleste bøker selger jo forsvinnende lite etter at utgivelsesåret er omme. En vanlig bok kan selge kanskje 500–800 eksemplarer frem mot jul, mens det samlede ordinære salgstallet gjennom hele neste år begrenser seg til en håndfull, gjerne mindre enn ti. Slik er det i dag, med noen variasjoner, og problemet er altså ikke at forlagene må tjene penger og derfor kvitter seg med deler av varelageret sitt av og til. Det er den voldsomme skalaen – destruksjonens millionomfang – i tillegg til det faktum at makuleringen skjer såpass rutinemessig, og ikke minst selve bokbransjens innstilling til denne praksisen, som kan og bør diskuteres. Når bøker ganske ureflektert omtales som «ferskvare» med kort levetid – noen i bransjen har offentlig sammenlignet bøker med kneippbrød! – uten at man spør seg om hvorfor dette er tilfellet, og om det faktisk behøver å være slik i ett og alt, da er det noe som skurrer. Kanskje noen forleggere vil at det skal være slik, hvem vet?

Mange av partene i bokbransjen ser i hvert fall ut til å betrakte makuleringsomfanget som en slags naturlig ting, eller som et faktum man ikke tenker så mye over. Kristenn Einarsson, administrerende direktør i Den norske Forleggerforening, forteller kort at han ikke har satt seg spesielt inn i saken. Antallet destruerte bøker kjenner han ikke til, og han henviser til forlagene for ytterligere informasjon. Ingen liker å ødelegge bøker, sier han, og for øvrig legger han til at det mest handler om forlagenes evne til å gjette hvor mye en bok vil selge, og deretter beregne passende opplag for den enkelte tittel. Andre forlagsfolk jeg snakker med, understreker også viktigheten av å anslå riktig opplagstall på forhånd. De påstår at forlagene er blitt flinkere på dette området de senere årene, noe som sikkert kan stemme – uten at det forandrer saken så mye, så lenge makuleringstallene fortsatt er skyhøye. Men ikke alle makulerer like mye, det skal innrømmes. Forlagssjef i Oktober, Ingeri Engelstad, forteller at hennes forlag makulerer relativt lite. Det dreier seg mest om del-makulering, altså at forlaget beholder et mindre antall bøker og makulerer resten. Likevel kan det av og til bli liggende altfor mange bøker på lager, og Oktober foretok derfor en stor lagerrydding for noen år siden. Mengder av restopplag av flere utgaver av de samme titlene hadde samlet seg opp, i tillegg til en masse små opplag av ulike bøker. Makulering er ikke noe man liker å gjøre, understreker Ingeri Engelstad, men en gang iblant må det ryddes for å spare lagerleie.

NØYSOMME VESENER

En forlagsredaktør spurte meg om denne artikkelen skulle handle om «de slemme forlagene», men slik er det ikke. Forlagene er verken snille eller slemme, de er profesjonelle aktører i et marked. Det handler ikke om gode eller dårlige intensjoner, og heller ikke kun om forlagene i seg selv. Men alle bransjer kan ha godt av å tenke over sider ved egen virksomhet, det burde være åpenbart. Markeds- og salgsmekanismer er ikke skrevet i stein. Hva skjer for eksempel med markedsføringen av nye bøker? For en del år siden ble alle bøker nærmest automatisk reklamert for i alle relevante kanaler, som den gang først og fremst var aviser og tidsskrifter. I dag kan en forfatter oppleve at boken hennes eller hans ikke markedsføres separat overhodet, ikke på nett og i hvert fall ikke i massemedier. Bokreklame lønner seg ikke, hører jeg stadig. Dessuten får man som forfatter gjerne beskjed fra forlaget om at man selv må bruke sosiale medier aktivt for å spre budskapet om sin egen utgivelse, noe man gladelig hadde gjort uansett – uten å bli anmodet om det. Når det gjelder salg, husker jeg den gangen jeg selv tok én enkelt telefon til et lokalt museum og fikk ordnet en bestilling på 250 eksemplarer av en av mine egne bokutgivelser. Dette var bøker som ellers ville ha gått til makulering sammen med det øvrige restopplaget av boken. Forlaget kom ikke på tanken om å ta denne samtalen, enda så enkelt det var. De fleste skribenter synes nok det er hyggelig å bidra til spredning av egne verker, men en forfatters jobb er ikke å selge bøker. Vi skriver dem, som regel gjennom flere års innsats med beskjedent økonomisk utbytte. Den kanskje viktigste grunnen til at folk i det hele tatt skriver bøker – hvis vi ser bort fra kunstneriske ambisjoner og eventuelle litterære kall – er det faktum at det fremdeles eksisterer en viss status knyttet til betegnelsen «forfatter». Uten denne uklare auraen, denne vagt mytiske merkelappen som setter en hverdagslig norsk skribent anno 2018 i samme bås som kultforfattere, beatpoeter og nobelprisvinnere – ja, da vet jeg ærlig talt ikke hvor mange som hadde tatt seg bryet med å skrive bøker i det hele tatt. På den annen side, vi forfattere har selv valgt profesjonen vår med åpne øyne og skal ikke klage. Selv har jeg stort sett trivdes utmerket som heltids forfatter gjennom mer enn tjue år, selv om også mine bøker tidvis går til makulering. Forfattere er stort sett nøysomme vesener, som er glade for å få forlagskontrakt og helst ikke vil lage bråk – verken om honorar eller makulering. Administrasjonssjef i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Roar Svartberg, kan fortelle at makulering av bøker kun blir et tema for NFFO dersom en forfatter får et problem med dette og sier ifra, noe han på stående fot knapt kan huske har skjedd.

KYLLING OG FISK

Men la oss se saken i et større perspektiv og kikke litt på en annen bransje: Det er bare få år siden dagligvarebransjen ble presset til å revurdere sin praksis med å kaste tonnevis av mat som var fullt spiselig selv om den begynte å gå ut på dato. I dag tilbyr matvarekjedene en lang rekke slike matvarer til kraftig nedsatte priser, noe som reduserer svinn og avfallsmengde og kommer alle til gode. Rema opererer med et system som gir cirka 25 prosent mindre svinn av kyllingprodukter, 40 prosent for fisk og kanskje helt opp mot 60 prosent for kjøttdeig.³ For ti år siden ville dagligvarebransjens representanter ganske sikkert ha trukket på skuldrene hvis man spurte dem om hvorfor så store mengder spiselig mat ble kastet unødig. De anerkjente ikke problemet og trodde ikke at det kunne løses. Muligens ønsket de overhodet ikke å gjøre noe med saken fordi det var økonomisk opportunt å la tingene være som de var. I dag er det åpenbart for alle at noe var galt den gangen, og bransjens aktører er blitt de første til å innrømme det. Den 18. april i år kunne man lese følgende på nettsiden dinside.no, uttalt av Arne Kristian Kolberg, direktør i Nortura: «Det er lite som er verre enn å kaste mat, både etisk, klimamessig og økonomisk.» Kloke ord. Man kunne lett ha skiftet ut «mat» med «bøker» i denne setningen. Da ville man ha satt fingeren på et problem som bør løses, også i bokbransjen. Nortura-direktøren forteller for øvrig i samme intervju at selskapet hans – som er et sameie av nesten 19 000 norske bønder, som innbefatter henholdsvis kjøtt- og fjærfegigantene Gilde og Prior, og som altså er en totalt ledende aktør innen sin bransje – opererer med et varesvinn på én prosent. Sett i forhold til det tilsvarende tallet fra bokbransjen – som altså er opp mot 10 ganger større – blir makuleringsproblematikken for bøker enda mer grell.

KOSELIGE TEKOPPER

Forfatter og tekstforfatter Ida Fjeldbraaten er en av få personer i dagens litterære Norge som faktisk prøver å gjøre noe for å redde restopplagene – i all beskjedenhet, som hun selv understreker. Hun liker dårlig at litteratur omtales som ferskvare med kort holdbarhetsdato, og hun synes det er for galt at gode bøker ødelegges i stort antall. Hun har derfor opprettet en Instagram-profil – @restopplag – hvor forfattere kan legge ut sine egne bøker eller tidsskrifter for salg. Profilen er ikke så omfattende ennå, siden den bare har vært tilgjengelig i noen måneder. Men omfanget er ikke det viktigste, poenget er tanken som ligger bak: Skal vi sitte stille og godta at bøker forsvinner i stort antall, eller skal vi prøve å gjøre noe med det? Ida Fjeldbraaten synes selv at det etter forholdene går bra med @restopplag-initiativet, selv om hun ikke kan bruke så mye tid på det. Tilbudet ligger der, det er nå opp til forfattere å ta kontakt. Selv er hun et formidlingsledd på idealistisk basis. Hun ønsker rett og slett å få litt oppmerksomhet rundt saken. Og hun kritiserer ikke forlagene som sådan. Likevel kan man hos henne, som hos mange andre forfattere, spore en form for savn eller tristhet når samtalen kommer inn på selve boken som håndgripelig objekt og hva som er i ferd med å skje med den. Hun har en forkjærlighet for godt håndverk, sier hun. Det ligger så mye arbeid og innsats bak en fin bok, også når det gjelder dens fysiske form – innbinding, omslag, papir – bokens utstyr, som det heter i bransjen. Hva gjør det da med respekten for bøker som kulturelle gjenstander når man kasserer dem i tonnevis, rutinemessig? Det er noe som ikke stemmer, mener Fjeldbraaten, selv om hun innrømmer at problemstillingen er sammensatt og vanskelig å definere. Markedsføring av litteratur er én side av saken. For hvem er det forlagene først og fremst ønsker å henvende seg til? undrer hun. Hvordan ser markedsavdelingene for seg leserne sine når de stadig bruker pene og intetsigende bilder av oppslåtte bøker i pyntelige tablåer med tekopper på Instagram? Ida Fjeldbraaten blir litt oppgitt i stemmen når hun beskriver slike koselige, lettvinte vinklinger: «Hva er dette for noe … Er det liksom bare kvinner på 45 år som leser bøker?»

UROENS BOKHANDEL

Det har også dukket opp andre kanaler for formidling av restopplag i nyere tid, med ulik grad av suksess. Det kunstnerisk sett mest interessante er Uroens bokhandel fra 2014, der forlagsredaktør Christian Kjelstrup leide et lokale i en uke mens han var i permisjon fra vanlig jobb, og opprettet en midlertidig bokhandel der han solgte én eneste tittel, nemlig Fernando Pessoas strålende uutgrunnelige verk Uroens bok. Senere utviklet Kjelstrup stuntet med flere andre happenings knyttet til Pessoa, noe som skapte stor og berettiget oppmerksomhet. I tide og utide har det også blitt etablert diverse billigbokkjeder som har kjøpt og solgt restopplag, blant dem Boklageret og Eldorado, og dessuten nå sist nettbutikken bookis.no – som i disse dager annonserer massivt på finn.no – uten at slike nødvendigvis har så mye nytt å tilby. Det finnes også en idealistisk nettside som formidler restopplag i liten skala – restopplag.no. Nettsiden presenteres som en «alternativ» kanal som tilbyr bøker som «du ikke nødvendigvis finner i noen vanlig bokhandel», som det står å lese. Bøkene som finnes her, kommer for det meste fra ukjente forlag og utgivere, og skiller seg slik sett fra Ida Fjeldbraatens initiativ på Instagram, der titlene er fra større forlag. Tilbudene er i begge tilfeller sympatiske, men altså ikke særlig omfattende.

DOPAPIR OG VERSTSELGERE

I min videre søken etter noen som vil snakke offentlig, og ikke minst ordentlig, om makuleringsproblematikken, ringer jeg Trond Andreassen, tidligere mangeårig generalsekretær i NFFO. Han tar telefonen og er forfriskende klar og tydelig: «Ja visst», sier han, «norske bøker kvernes opp i massevis og blir til dopapir – noen fortjent og andre ufortjent!» Men alvorlig talt, antallet makulerte bøker er forbausende høyt, synes han, noe som er ubehagelig for bransjen å snakke om, av flere grunner. På spørsmål om bokavtalen har hatt noe å si for graden av makulering, svarer Andreassen ja – men legger til at dette sier han med små bokstaver. Det er ikke alt man liker å snakke høyt om når man som Andreassen har kjempet hardt for bokavtalens eksistens. Samtidig er det greit å være ærlig, og bokavtalen er – med Andreassens ord – en markedsregulerende avtale som bidrar til at det kommer ut et stort antall titler som selger lite, de såkalte «verstselgerne», som han kaller dem. Avtalen skaper hurtigere turnover i bransjen, og salgsavdelingene i forlagene vinner frem overfor markedsavdelingene, slik mange forfattere kjenner til av egen erfaring. «Hvis det var én ting som lå på bordet mitt hver dag, så var det salgstallene!» sier Andreassen om sin egen tid som forlagssjef i Universitetsforlaget.

Norsk litteraturbransje har i det hele tatt en markedsføringskultur som skiller seg klart fra andre lands, og slik har det vært helt siden 1920-tallet, understreker Andreassen videre. Underveis i skildringen av det spesielle litterære systemet her til lands, med fastpris og momsfritak, får han rent umerkelig penset samtalen over på Norges rolle som hovedland ved bokmessen i Frankfurt i 2019. Han var selv med på å utforme den norske søknaden her, og en del av poenget ved søknaden var nettopp å peke på de særnorske bokordningene. Andre land er imponert over litteraturpolitikken vår, sier Andreassen, og legger til at man nok kan anta at dette har hatt noe å si for valget av Norges rolle i Frankfurt. Og for å fortsette å snakke litteraturpolitikk peker Andreassen på at Norges plass som litterært hovedland forhåpentligvis gjør det vanskeligere for den blå-blå Solberg-regjeringen å kutte i de litterære støtteordningene frem mot bokmessen i 2019. Politiske nedskjæringer i litteraturfeltet vil ikke ta seg ut akkurat nå. «Det tenkte nok ikke Jan Kjærstad på da han kritiserte Frankfurt-satsingen …», sier Trond Andreassen med en viss tilfredshet i stemmen og henviser til Kjærstads krasse kritikk av den norske bruken av et tosifret antall millioner frem mot Frankfurt-messen. Men har dette egentlig noe med makulering å gjøre? tenker jeg i mitt stille sinn. Kanskje ikke direkte, men samtidig er det jo overhengende fare for at optimistiske norske forlag snart kommer i Frankfurt-rus og skrur opp opplagstallene i tiden frem mot 2019. Restopplagene i etterkant er det få som kommer til å tenke på.

NOE HÆLVETES DRITT

Avslutningsvis, når jeg ikke tror at jeg kan finne noen tydeligere stemme enn Trond Andreassens, kommer jeg over Niels Christian Geelmuydens bok Ærlighetens komedie fra 2014 – en av Geelmuydens strålende intervjusamlinger. Det fortelles forresten i fullt alvor at Geelmuyden er mannen som i sin tid isolerte veggene i hønsehuset sitt med restopplag av egne bøker. Kom ikke og si at litteratur ikke er til praktisk nytte! I alle fall, i Ærlighetens komedie finner vi en samtale med Anders Heger der det fortelles ganske morsomt om en forleggers hverdag og utfordringer. Selv har jeg ikke snakket med Heger siden 1997, da han utga min første bok. Jeg har positive minner om ham fra den tiden, siden han antok boken på sparket over telefon – uten å ha møtt meg og omtrent uten å vite hvem jeg var. «Greit», sa han etter få sekunder, «denne vil vi utgi! Kom til forlaget i morgen, så skriver vi kontrakt.» Og slik ble det. Men tilbake til Geelmuydens bok, der Heger blant annet blir spurt om bokmakulering. Det er der det virkelig strålende sitatet dukker opp, det som jeg – hittil uten hell! – har prøvd å få tak i fra andre i bokbransjen. Hør bare hva han sier: «Det der med makulering av bøker er noe hælvetes dritt.» Er det ikke flott formulert? Og han fortsetter:

Vi makulerer tonnevis av bøker. Alle norske forlag gjør det. Hovedsakelig handler det om lagerproblemer. Før dumpet vi uselgelige bøker […] hos Ring Bok. Der solgte de bøkene videre for fem kroner stykket. Det har vi sluttet med, simpelthen fordi det rammer folks holdning til bøker. Kulturelt sett er det et kjempeproblem at bøker etterhvert er blant de mest kortlivede produkter som fremstilles. Det er et jævlig nederlag.

Sånn, der var det sagt. Makulering i stor stil er noe dritt, et enormt problem og et jævlig nederlag. Hyggelig at noen tar seg bryet med å være ærlig. Kan vi så få gjort noe med det?

Christopher Hals Gylseth (52) er frilansskribent og sakprosaforfatter.

¹ Tallet 1000 tonn tar utgangspunkt i en gjennomsnittlig vekt på bøker på en halv kilo. Antallet bøker som makuleres i Norge – drøyt to millioner årlig – er et kvalifisert anslag som kommer fra Forlagssentralen, som forteller at de makulerer i underkant av én million bøker i året. Ut fra deres markedsandel skulle dette tilsi at det totale antallet makulerte bøker blir i overkant av to millioner.
² Det prosentmessige tallet her er beregnet ut fra Den norske Forleggerforenings bransjestatistikk, som opplyser at det ble solgt i overkant av 20 millioner bøker i Norge i fjor. Men bransjestatistikken innbefatter ikke alle forleggere og utgivere, så antallet solgte bøker er noe høyere enn dette, noe som skulle tilsi at antallet makulerte restopplagsbøker årlig utgjør et sted opp mot 10 % av antallet solgte bøker.
³ Nettsiden dinside.no/NTB 18.04.2018.