Tema Ungarn: Selvsensur og fremmedfrykt

«Moderne diktatur innebærer ikke hemmelig politi på døra eller absolutt kontroll. Det holder at du kontrollerer 80 prosent av befolkningen 80 prosent av tiden. De resterende 20 prosentene spiller uansett ingen rolle.»

Ordene tilhører den norske professoren Nikolai Sitter, som deler tiden sin mellom BI i Oslo og Central European University i Budapest, der han underviser i offentlig politikk. Gjennom de siste ti årene har han på nært hold kunnet følge en utvikling der det ungarske samfunnet under ledelse av Fidesz-partiet og statsminister Viktor Orbán sakte, men sikkert har gått i autoritær retning. «Taktikken er å skaffe seg makt over parlamentet, domstolene og mediene – samtidig som man sørger for en sentralisering av den politiske og økonomiske makten. Regjeringen styrkes og parlamentet svekkes. Samtidig styres de store statlige annonsene mot de mediene som oppfører seg ‘skikkelig’. Kontrollerer man de store TV- og radiostasjonene samtidig som man kan styre reklamen, sitter man i praksis med all makt. Og hvis en liberal radio- eller TV-stasjon blir for populær, ja så mister den simpelthen lisensen», forklarer Sitter.

ÅPNER GJERDET

Ingen som har vært i Budapest i det siste, kan ha unngått å legge merke til de store plakatene med bilder av den ungarsk-amerikanske mangemillionæren George Soros i ulike sammenhenger. I vinter var det særlig en plakat der han var manipulert inn i et gruppebilde sammen med lederne for de fire viktigste opposisjonspartiene, som stjal oppmerksomheten. På plakaten var alle de fire partilederne utstyrt med hver sin store avbitertang og sto sammen med Soros foran et gjerde med hull i. Tittelen under lød «Sammen åpner vi opp gjerdet». En klar hentydning til den sterke innvandringsmotstanden og islamfrykten som preger det ungarske samfunnet. Det spesielle er også at det er et statlig informasjonskontor, ikke et politisk parti, som står bak plakatkampanjen.

«Hovedbudskapet er at flyktninger er det samme som terrorister, og at det bare er Fidesz og Orbán som kan forsvare landet», sier Sitter. «Samtidig ligger selvsagt antisemittismen like under overflaten når man angriper Soros slik. Det er som en hundefløyte: De budskapet er beregnet på, oppfanger signalene uten problemer.»

SELVSENSUREN

«Likevel er nå budskapet fra Orbán-leiren at man skal dempe Soros-angrepene. EU er et bedre fiendebilde. Det gir seg blant annet utslag i at det er satt så høye krav til revisjon av all bruk av EU-midler for eksempel til forskning at det i seg selv vanskeliggjør arbeidet. At det i tillegg er blitt vanskeligere for uavhengige aktører å få statlige forskningsmidler, er vel nærmest unødvendig å forklare.»

Nikolai Sitter tror også at de fleste ungarske journalister i dag praktiserer selvsensur. «Det er noe det er lange tradisjoner for i det ungarske samfunnet. Usynlige grenser for hva man kan si eller skrive, har de levd med i århundrer.»

Selvsensur er noe Viktória Serdült kjenner godt til etter 15 år i ungarske medier. I dag er hun journalist i den ganske nystartede nettavisen zoom.hu, som har opp mot 200 000 lesere hver dag. Selv om hun ikke selv praktiserer selvsensur, ser Serdült hvor vanskelig det er å klare seg som en uavhengig stemme hvis man ikke tilpasser seg. «I dag er det vel ingen aviser som kan sies å ha full uavhengighet. Dessuten går antallet aviser stadig ned, det gjelder også de uavhengige. Taktikken med å kjøpe opp aviser for å legge dem ned har vist seg usedvanlig vellykket fra de styrendes side. Slik finner det også sted en pulverisering av den kritiske journalistikken», sier hun.

2000 EURO

Metodene de politiske myndighetene bruker for å vanskeliggjøre pressens arbeid, er gjenkjennelig fra andre land: «Vi får ikke tilgang til regjeringskilder, de nekter å svare på kritiske spørsmål, avlyser intervjuavtaler og vil bare snakke med regjeringsvennlige journalister. Det viktigste er at jeg ikke får informasjon i form av bakgrunnssamtaler. Anonyme kilder er blitt mer og mer vanlig, og stadig oftere tilbyr jeg også selv kildene å være anonyme. Sentraliseringen av informasjon fra regjeringshold er blitt sterkere, samtidig som de finner på nye metoder for å holde pressen unna. Det siste er at staten nå kan kreve opp mot 2000 euro (nesten 20 000 kroner) i gebyr for å framskaffe skriftlig dokumentasjon som vi bestiller. Det sier seg selv at dette gjør det svært vanskelig å arbeide som uavhengig og undersøkende journalist», sier Viktória Serdült.

Hun tror ikke på noen bedring med det første: «De neste fem årene blir det bare det samme, eller verre. Og hvem bryr seg egentlig om medielover og fri journalistikk så lenge man har mer enn nok med å klare seg i hverdagen? Men det finnes fremdeles dyktige politiske journalister og kritisk journalistikk. Selv om mer og mer av denne journalistikken nå flyttes over til Facebook og vekk fra tradisjonelle medier.»

EGNE INSTITUSJONER

Anna Gács arbeider til daglig som lærer og veileder ved Eötvös Loránd-universitetet i Budapest, der hun blant annet underviser i mediefag. De siste tre årene har hun også vært leder for den uavhengige ungarske forfatterforeningen, som organiserer en rekke frie skribenter, inkludert kritikere. De har snaut 400 medlemmer og er «litt fagforening, litt interesseorganisasjon», som hun selv sier. Foreningen engasjerer seg i kultur- og litteraturpolitikk, hovedsakelig finansiert med midler fra EU.

«Motstanden mot det nåværende regimet er sterk i kulturlivet», sier Gács. «Regjeringens svar er å bygge egne institusjoner, for eksempel det nye kunstakademiet, der medlemmene kan få tildelt livslange stipender. Men da må du stå på god fot med myndighetene og skrive slik litteratur de etterspør. Det er et mønster i at myndighetene slik starter sine egne organisasjoner og skaper en egen elite. Skjønt elite – de fleste uavhengige observatører er enige om at dette er forfattere og kunstnere av ganske tvilsom kvalitet. Men de får altså posisjoner, for eksempel i det statlige kulturfondet, som styres av medlemmer utnevnt av regjeringen og av det nye kunstakademiet. Det er kulturfondet som disponerer de store budsjettene, og slik kan man langsomt kvele opposisjonen og lokke folk inn i det nye akademiet.»

STATSPROPAGANDA

Professor Ferenc Hammer er kollega av Anna Gács og leder for journalistutdanningen ved Eötvös Loránd-universitetet. Han har en lettere ironisk måte å nærme seg dagens situasjon på: «Min oppgave er å forberede studentene: Vil de gå inn i og betjene statspropagandaen? I tilfelle må de vite hva de gjør. I dag er situasjonen ganske lik som under kommunismen: Myndighetene vil kontrollere folks tanker og følelsesliv. Til det tar de i bruk strukturelle metoder, som å styre pengene fra reklame- og PR-bransjen inn til de regjeringsvennlige mediene. Etter mitt syn er dette i praksis korrupsjon innenfor lovlige rammer.

Det viktigste for en ung journaliststudent i dag er å kunne engelsk og å kjenne de politiske strukturene både i EU og i Ungarn. Men klimaet for kritisk journalistikk er mildt sagt dårlig. Nyheter om korrupsjonssaker kommer for eksempel aldri i de store og statskontrollerte mediene. Folk vil dessuten ikke ha dårlige nyheter. De vil ha positive nyheter om Ungarn og ungarerne, og de vil ha sine holdninger forsterket», sier Hammer.

LER AV OSS

Han ser som de andre mørkt på situasjonen akkurat nå, men tror likevel at ting kan endre seg på sikt. I likhet med Viktória Serdült har Hammer stor tro på Facebook og internett som publiseringskanal for uavhengig journalistikk og sakprosa. «Noen kan skape seg en karriere ved hjelp av Facebook. Får du stor oppmerksomhet og mange nok følgere, kommer også forlagene på banen. Så her er det ennå håp.»

Klimaet i den ungarske samfunnsdebatten beskriver han på denne måten: «Jeg tror myndighetene utnevner dumme folk til ledende posisjoner i kulturlivet bare for å provosere og kunne le av oss. De synes sånne folk som meg er helt ufarlige uansett. På den annen side, sett fra de styrendes ståsted: Hvis 20 000 mennesker demonstrerer mot deg, så får du virkelig følelsen av å være noen!»