Hvem drepte Daphne Caruana Galizia?

Mogens Blicher Bjerregård, leder for European Federation of Journalists, beskrev drapet på Galizia som et angrep på alle europeiske journalister, på gravejournalistikken og på offentlighetens rett til informasjon gjennom den frie presse.

Tidlig på ettermiddagen den 16. oktober i fjor mottok jeg en kort sms fra en journalistkollega på Malta: «Did you hear about Daphne?» I timene etter drapet på Daphne fyltes Facebook av mine maltesiske venners oppdateringer, og spekulasjonene var i gang før de fysiske restene av den kjente journalisten var plukket opp. Daphnes stemme var kneblet for godt.

AKTIV BLOGGER

I likhet med så mange andre var min første reaksjon å gå inn på «Running Commentary», den svært aktive bloggen hennes. Hun hadde oppdatert den rett før.

Klokken 12.21 den 16. oktober skrev Daphne Caruana Galizia følgende om noen av Maltas mest fremtredende politikere:

Mr. Schembri is claiming that he is not corrupt, despite moving to set up a secret company in Panama along with favourite minister Konrad Mizzi and Mr Egrant just days after Labour won the general election in 2013, sheltering it in a top-secret trust in New Zealand, then hunting round the world for a shady bank that would take them as clients. […]

There are crooks everywhere you look now. The situation is desperate.

En halvtime etter at hun skrev blogginnlegget, var hun død.

Ett år etter er det fortsatt ingen som er siktet for å ha bestilt drapet på Daphne, men det mangler ikke på spekulasjoner. Jeg har den siste tiden møtt en rekke av Maltas mest fremtredende journalister, bloggere og personer innen medier, politikk og kultur.

Felles for mange av dem er at de i stor grad mener å eie sannheten om hvem som ønsket Daphne død. Utfordringen er at de kommer til svært ulike konklusjoner om hvem som bestilte drapet.

HVEM VAR DAPHNE?

Daphne Caruana Galizia var journalist og blogger, ofte også referert til som en antikorrupsjonsaktivist som skrev om politiske hendelser på Malta i perioden 1987 til hun ble drept i 2017. Hun var særlig kjent for sitt skarpe og kritiske blikk på saker som omhandlet statlig korrupsjon, nepotisme, hvitvasking av penger, forbindelser mellom den økende online-gambling-industrien på øya og organisert kriminalitet, og Maltas «Citizenship by Investment Programme», også omtalt som «Golden Visa».

Daphne var den første maltesiske journalisten som skrev om selskapene på Panama før Panama-papirene ble lekket i april 2016. Allerede i februar samme år hadde hun på bloggen hintet om at den maltesiske ministeren Konrad Mizzi hadde forbindelser til Panama og New Zealand. Noen dager senere kom hun med en lignende uttalelse om den maltesiske statsministeren Joseph Muscats stabssjef, Keith Schembri. Daphne var heller ikke nådeløs i sin kritikk av Muscat og hadde i hele sin karriere vært Labour Partys sterkeste kritiker. Tidlig i 2017 skrev Galizia om en annen sak der hun hevdet å ha bevis for at Michelle Muscat, statsministerens kone, sto oppført som eier av selskapet Egrant, som også er registrert i Panama. Dette er muligens den største nyhetssaken hun har skrevet, og i året som fulgte, fikk den mer spalteplass enn noen annen enkeltsak i maltesiske aviser.

THE PEN CONQUERS FEAR

I løpet av sine tretti år som journalist skrev Daphne Caruana Galizia for en rekke ulike redaksjoner og maltesiske aviser. Hun begynte sin karriere i The Sunday Times of Malta i 1987, der hun i flere år var fast spaltist. I 1992 gikk hun over til den mer konservative avisen The Malta Independent, der hun ble til hun døde. Både den daglige og den ukentlige spalteplassen til Daphne ble trykt som sorte, tomme felt i dagene etter drapet. I avisen hun skrev for, kunne man morgenen etter drapet lese: «For mange mennesker var det å lese bloggen hennes det første og siste de gjorde i løpet av dagen. Nå er det bare tomhet.»

Dagen etter drapet på Daphne hadde alle maltesiske aviser identisk forside, en sort helside med teksten: «The Pen Conquers Fear, IL-PINNA TIRBAĦ LILL-BIŻA.»
Det er uten tvil gjennom sin private blogg «Running Commentary» at den omstridte journalisten har vakt størst oppmerksomhet, og der hun har sluppet de mest kontroversielle historiene.

Både Daphnes metode og hennes tydelige og gjentagende kritikk av hele Labour Party som institusjon gjennom de siste 25 årene har skapt strid. Mange mener at hun flere ganger har gått langt over streken når hun har skrevet om mennesker i det offentlige lys og deres privatliv.

Hun var en stemme man kunne like eller ikke like, men helt sikkert er det at ingen av hennes lesere stilte seg likegyldig til det hun skrev. Daphne vekket engasjement. Helt til siste tastetrykk.

LAG FOR LAG

Daphne hadde studert arkeologi, og flere av hennes kolleger sammenligner hennes journalistiske metode med arkeologens. Hun avdekket historiene sine lag for lag og mente at det var de små detaljene som var viktige.

Sønnen, Matthew Caruana Galizia, beskriver sin mor som en som genuint trodde på humor som et middel til å undergrave korrupte personer og andre som utnyttet sin maktposisjon, og det var nettopp denne metoden som gjorde henne så truende for disse menneskene. Sønnen har flere ganger hevdet at bloggen hennes vakte så sterke reaksjoner blant Maltas mannlige elite nettopp fordi de mislikte å bli kritisert av en kvinne i det offentlige rom.

Daphne var til tider splittet i sin kjærlighet til landet hun vokste opp i, og noen ganger uttalte hun selv at hun følte seg som en fremmed på den lille øya. Bare dager før hun døde, ble hun intervjuet av en forsker fra Europarådet. Der snakker hun om hvordan hun til tider opplever at deler av landets kultur henger igjen i middelalderen: «Bare se på det ordet de bruker mest om meg. Ordet ‘heks’. [Ordet ‘heks’ på maltesisk er svært nedsettende og kan kun brukes om kvinner.] Når var det man kalte kvinner hekser? Før opplysningstiden.»

I dagene etter drapet på Daphne tok titusener av mennesker til gatene i demonstrasjoner for å vise sin avsky mot korrupsjon og støtte til journalisten. Sammen med nesten alle Maltas journalister og ytrere gikk lesere og et folk som krevde svar. Bannere med ord som «Demand justice», «We will not be silenced» og «Journalists’ lives matter» ble båret nedover Republic Street i Valletta og endte utenfor Court of Justice og The Great Siege-monumentet.

Den 16. i hver måned har hundrevis av mennesker fortsatt å samle seg for å holde appeller og minnetaler med krav om en snarlig og uavhengig granskning av saken.

I dag, ett år etter drapet, er monumentet fortsatt til enhver tid fylt av blomster og lys og plakater med minneord. Med jevne mellomrom blir blomstene og lysene fjernet, men det tar sjelden mange timene før de er på plass igjen.

EN BOMBE I BIDNIJA

Tjue minutters kjøretur nordover fra Valletta, mellom den billedskjønne innlandsbyen Mosta og den livlige turistbyen St. Paul’s Bay, finner du den bortgjemte landsbyen Bidnija. Med sine 308 innbyggere er dette Maltas minste by, nest etter den gamle hovedstaden Mdina.

Det er her store deler av Maltas frukt og grønnsaker dyrkes, og når vi kommer på besøk, er innhøstingen av oliven i full gang. Ved første øyekast ser Bidnija ut som selve symbolet på middelhavsidyll. Det er lite som tyder på at dette er åstedet for det meste omdiskuterte drapet i nyere maltesisk historie.

Likevel henger drapet på Daphne som en fysisk tilstedeværelse over den lille byen, for langs hovedveien, bare noen meter fra Daphnes hjem Dar Rihana (Huset i vinden), står et stort monument midt ute på et jorde, og det er umulig å ikke legge merke til det hver gang man kjører inn eller ut av landsbyen. På stedet der bilen hennes ble funnet eksplodert og slengt flere meter av veien, er det nå plassert bannere, flagg, blomster og lys.

Like mye som et minnesmerke er dette et symbolsk rop om rettferdighet. Tvers over et banner står ordene «JUSTICIA» skrevet med stor skrift. «Who killed Daphne?» og «Who ordered Daphnes murder?», står det på noen av de mange plakatene som er lagt ned på åstedet.

Formiddagen den 16. oktober i fjor hadde Daphne og sønnen Matthew sittet hjemme og jobbet. Litt over halv tre drar Daphne hjemmefra. Matthew forteller senere at han like etter hørte eksplosjonen. Han visste med det samme at det var en bilbombe. Matthew løp ut av huset og de få meterne ned til den brennende bilen. Restene av moren hans lå strødd åtti meter fra der eksplosjonen fant sted.

«Da jeg ankom åstedet, lignet det en krigssone, det var flere branner på ulike steder av veien, biter av kroppsdeler lå spredt utover bakken.»

HONNINGLANDET

To uker etter drapet ble restene av Daphne Caruana Galizia begravd. Til stede i begravelsen var flere tusen mennesker som hadde møtt opp for å vise sin støtte, men verken Maltas president Marie-Louise Coleiro Preca eller statsminister Joseph Muscat var til stede. Familien Caruana Galizia hadde sagt klart fra at de ikke var velkomne. Seremonien ble holdt av Maltas erkebiskop Charles Scicluna, som i sin minnetale blant annet henvendte seg til landets journalister og sa: «Never grow weary in your mission to be the eyes, the ears and the mouth of the people.»

Uten kontekst er det vanskelig å få en forståelse for hva Daphne Caruana Galizia har betydd for maltesisk journalistikk. Kvinnelige journalister var lite velkomne i maltesisk media før på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet. De kunne selvsagt bidra med små, hyggelige spalter, artikler om husholdningstemaer, mote og matoppskrifter, men en kvinnelig gravejournalist var utenkelig.

Den maltesiske historien begynner en gang rundt 5200 f.Kr., da øygruppen ble befolket fra Sicilia. I løpet av historien har både fønikerne, Romerriket og grekerne lagt dette lille landet under seg. Grekerne kalte Malta for «Melita», «Μελίτη», som betyr «honningsøt», og til tross for at det lille øyriket har vært beleiret, bombet og okkupert en rekke ganger siden den tid, har de beholdt navnet, språket og den rike kulturen.

BRITISK KOLONI

Malta har to offisielle språk: maltesisk og engelsk. I likhet med arabisk og hebraisk tilhører maltesisk den semittiske språkgruppen. Maltesisk er det eneste semittiske språket som skrives med det latinske alfabetet. Språket bygger på maghrebi-arabisk og er en svært viktig del av folkets kulturarv.

De fleste skribenter velger allerede som ganske unge om de uttrykker seg best på engelsk eller maltesisk. Daphne kom fra byen Sliema, der engelsk, særlig da hun var ung, var det språket som ble brukt og skrevet mest. Det var derfor naturlig for Daphne å skrive de fleste av sine tekster på engelsk, noe som har gjort bloggen hennes tilgjengelig både for de av innbyggerne i Malta som ikke har maltesisk som morsmål, og også for lesere utenfor landets grenser.

Etter å ha vært britisk koloni siden 1813 ble Malta selvstendig 21. september 1964, bare en måned etter at Daphne ble født. I 1974 ble Malta republikk og i 2004 medlem av EU. Det var særlig de turbulente 80-årene i maltesisk politikk og den intense kampen mellom det regjerende Labour Party og Nationalist Party i opposisjon som gjorde en ung Daphne til aktivist. I en politisk demonstrasjon ble hun som nittenåring arrestert og holdt fengslet i over to døgn. Hun tilga aldri Labour Party for de urolige årene på sytti- og åttitallet. I 1987 kom Nationalist Party til makten, og Daphne begynte for alvor sin karriere som politisk kommentator.

PERFEKSJONIST

Når hun ikke var den uredde og kritiske journalisten som skrev om korrupsjon og politikk, viste Daphne en annen side. Hun var sjefredaktør for livsstilmagasinet Taste and Flair, som kom ut månedlig som et vedlegg til avisen The Malta Independent. Slik fikk Daphne vist en annen side av landet hun syntes var så vakkert. Her skrev hun om Maltas skjulte hager, om olivenlunder, vingårder, antikviteter og landets mange gamle palass. I Taste and Flair beskrev hun et Malta fylt av håp. Her var det ingenting som minnet om den rå, til tider aggressive pennen man kunne lese i bloggen hennes. Kanskje var dette et slags pusterom for henne.

Daphne var en estetiker til fingerspissene, og hun ble ofte omtalt som perfeksjonist. Kun to uker etter at hun ble drept, kom det siste nummeret av Taste and Flair med Daphne som redaktør, men det var hennes tre sønner som måtte skrive ferdig lederen.

Denne utgaven av Taste and Flair, den 104., er gripende. Vår mor hadde allerede begynt sitt arbeid med denne utgaven da hun brutalt ble tatt fra oss. Hennes arbeidsmoral var slik at hun ville følge en utgave helt frem til utgivelsen uansett hva som skjedde rundt henne. I denne ånden har vi bestemt oss for å fullføre det hun begynte på. […] Denne utgaven av Taste and Flair er vår hyllest til henne. Å overbringe den til dere har gitt oss glede. Vi håper den gir dere det samme.

Matthew, Andrew og Paul Caruana Galizia

Etter november 2017 har Taste and Flair fortsatt utkommet hver måned med Daphnes tre sønner som ansvarlige redaktører.

ET LIV MED TRUSLER

Daphnes familie – hennes tre sønner Matthew, Andrew og Paul, og ektefellen, advokaten Peter Caruana Galizia – forteller i et intervju bare noen dager etter drapet at de ikke er overrasket over at noen til slutt klarte å stilne den sterke stemmen.

Sønnen Matthew er selv medlem av International Consortium of Investigative Journalists og var svært klar over faren deres mor utsatte seg for. Familien forteller om et liv med trusler og frykt. Allerede i 1996 ble inngangsdøren deres forsøkt brent ned. Familiens hund hadde fått halsen kuttet over og var dandert på trappen foran hjemmet deres, to stabler med dekk ble dynket i bensin før de ble plassert og påtent utenfor huset der familien lå og sov. Daphne og mannen ble reddet fordi deres yngste sønn kom sent hjem og oppdaget brannen. Trusler via brev, telefoner, tekstmeldinger, lapper festet på døren, e-poster og kommentarer på bloggen var ifølge sønnen Matthew en del av dagliglivet. Til slutt bygget familien Caruana Galizia en høy mur rundt det idylliske landsbyhuset sitt. Men selv ikke det var nok til å holde bomben unna understellet på den lille Peugeoten Daphne kjørte.

Daphne Caruana Galizias kontroversielle blogginnlegg resulterte også i en rekke rettssaker. Da hun ble myrdet, var hun involvert i rettslig strid med 12 forskjellige personer i 42 ulike saker. I tillegg hadde høyesterett vedtatt å fryse bankkontoen hennes i påvente av en rettssak der hun beskyldte finansministeren for å befinne seg på bordell i Tyskland mens han var på offisielt EU-besøk. Frysing av enkeltindividers bankkonto har lenge vært mulig i henhold til maltesisk lovgivning, men har svært sjelden blitt tatt i bruk.

Daphnes ektemann har i en rekke intervjuer sagt at han var redd for sikkerheten hennes. Han forteller i et intervju i Times of Malta i vår at Daphne etter valget i juni 2017 hadde vurdert å slutte med bloggen, og i noen uker kunne leserne registrere redusert aktivitet. Ektemannen forteller om en Daphne som virket engstelig mot slutten, som om hun ante at situasjonen kunne ta en grusom vending. Etter at opposisjonspartiet, Nationalist Party, fikk ny partileder, følte hun at begge partiene var sterkt imot henne. Men Daphne fortsatte å skrive, og bloggen hennes var i aller høyeste grad aktiv helt frem til et par timer før hun ble drept.

THE DAPHNE PROJECT

I løpet av det siste året har 45 journalister fra 15 ulike land og 18 forskjellige nyhetsmedier, blant annet Le Monde, Reuters, The New York Times, The Guardian, Times of Malta, la Repubblica og Die Zeit, gått sammen for å fortsette å grave i historiene Daphne hadde begynt på. Det er ingen tvil om at samarbeid er den beste beskyttelsen, og at det ikke hjelper å drepe en journalist dersom mange andre sitter på det samme stoffet. Journalistene i The Daphne Project har ett felles mål: å informere offentligheten om korrupsjon og hvitvasking av penger på Malta og i EU, basert på bevis Daphne hadde samlet i løpet av de siste tretti årene.

De vil understreke at de som bestilte drapet på Daphne, har tapt. De drepte en 53 år gammel kvinne, en journalist og mor til tre barn. Men uansett hvor de som ønsket henne død, befinner seg i dag, vil Daphnes historier fortsatt bli fortalt.

The Daphne Project ble i år nominert av Online Journalism Awards til prisen for gravejournalistikk i kategorien «Small Newsroom». I fem måneder jobbet de 45 journalistene i all hemmelighet med å samle og dokumentere saker som omhandlet ikke bare Malta, men ifølge OJAs nettside:«investigation topics of relevance for the whole European Union and countries such as the United States, Russia, Iran, … which were being worked on by Daphne Caruana Galizia at the time of her death.»

The Daphne Project søker stadig nye samarbeidspartnere verden over. Deres avsløringer kan følges på nettstedet «Forbidden Stories».

BUY ME WINE, MY LOVE

Drapet på Daphne Caruana Galizia markerer den sjette bilbomben på Malta siden begynnelsen av 2016. Dette er den første der offeret ikke var en kjent kriminell, og den fjerde som endte med døden. Statsminister Joseph Muscat har i enkelte kretser fått skarp kritikk for sin håndtering av saken, og landet er svært splittet når det gjelder hvem folk tror står bak drapet.

Medlemmer fra både Nationalist Party og Labour Party går langt i å antyde at det andre partiet har hatt mye å tjene på Daphnes død. Mange går så langt som å direkte beskylde begge de nåværende partilederne, hver for seg, for å ha noe med drapet å gjøre. Det spekuleres også på om Daphne var i ferd med å avdekke store kriminelle gjengmiljøer, noe metoden, bruk av bilbombe, kan tyde på.

Tre menn er arrestert og siktet for drapet, brødrene George og Alfred Degiorgio og Vince Muscat. Det påfallende er at disse tre mennene aldri tidligere har vært i kontakt med Daphne og hennes familie, og kolleger sier at hun aldri har nevnt dem. De tre mennene erklærer seg ikke skyldige, men bevisene mot dem levner liten tvil.

Klokken 14.58 den 16. oktober mottar mobiltelefonen som er tilknyttet en gjenstand under bilen til Galizia, følgende tekstmelding: «#REL1=ON». Det utløser en elektrisk kobling som detonerer den eksplosive pakken festet under bilsetet. En rekke ulike mobiltelefoner av typen Nokia 105 ble brukt i plasseringen og detoneringen av bomben som drepte Daphne. Alle var de koblet opp mot de tre gjerningsmennene. Noen minutter etter at bomben har gått av, sender George en sms til partneren sin der det står: «buy me wine, my love.»

Alle tre nekter å si noe om hvem som står bak bestillingen av drapet. Kanskje vet de det ikke selv.

«IMPUNITY» – IMMUNITET

Et begrep som går igjen på Malta i saken om drapet på Daphne, er «impunity» i betydning immunitet fra straffeforfølgelse eller rettslig immunitet. Bare to dager etter drapet på Daphne intervjuer den kjente CNN-reporteren Christiane Amanpour statsminister Muscat i sitt program. Hun innleder med å si at dette er et drap som ikke bare har sjokkert Malta, men hele verden, og ber Muscat fortelle alt han vet om drapet. Det er fortsatt svært tidlig i etterforskningen, men Muscat understreker at dette er en sak de tar svært alvorlig, og at de er et land som både er i dyp sorg og føler et sterkt sinne.

Amanpour understreker at journalisten ble drept 30 minutter etter at hun hadde delt et blogginnlegg der hun beskylder statsministerens stabssjef for korrupsjon. Muscat svarer med at hun har skrevet verre ting om både ham selv, hans kone og hans ministre tidligere, og at det ikke er grunnlag for å koble denne siste posten til drapet på journalisten. Flere ganger i intervjuet understreker han at det er hans oppgave å beskytte landets ytringsfrihet.

Amanpour refererer videre til en oppdatering Daphnes sønn Matthew har skrevet på Facebook samme morgen: «A culture of impunity has been allowed to flourish by the government in Malta. It is of little comfort for the Prime Minister of this country to say he will ‘not rest’ until the perpetrators are found, when he heads a government that encouraged that same impunity.»

Muscat svarer at han i respekt for en sønn som skriver i affekt etter å ha funnet sin mor drept av en bilbombe, velger å ikke kommentere denne påstanden. Han understreker at hans oppgave som statsminister er å sørge for at de skyldige blir stilt for retten. I Amanpours siste spørsmål til statsminister Muscat spør hun om han kan garantere at det ikke vil forekomme noen form for «impunity» uansett hvem den ansvarlige viser seg å være, også om vedkommende befinner seg blant de øverste kretser i Malta. Statsminister Muscat avslutter intervjuet med disse ordene: «There will be absolutely no impunity for anyone, this is a country where rule of law reigns supreme, and I will make sure that justice is done and there will be no impunity for anyone be it from any part of the political spectrum if there is politics involved, or from any other sector.»

EVA JOLY

Den italienske avisen la Repubblica produserte i vår en dokumentarfilm om drapet på Daphne. Filmen ble lansert på International Journalism Festival i Perugia, og en av de store bidragsyterne var Eva Joly.

Hun forteller at henrettelsen av Daphne kom som et sjokk. «Den var så brutal og viser så tydelig at ytringsfriheten er under angrep. Vi gjør som vi vil, vi er de mektige, de rike, og dere, sivilbefolkningen og journalister, ikke bland dere i våre saker. Det er slik jeg kjenner på og beskriver essensen av dette drapet.» Joly går langt i å uttrykke sin bekymring når det gjelder etterforskningen, og understreker behovet for en uavhengig granskning av drapet på den maltesiske journalisten. Flere steder i dokumentaren bruker hun det samme begrepet som Christiane Amanpour har trukket frem for statsminister Muscat, «impunity».

«I Malta forekommer det ‘impunity’», sier Eva Joly til de italienske filmskaperne. «‘Impunity’ for hvitvasking av penger, ‘impunity’ for å selge statsborgerskap. Vi hadde allerede begynt å sette søkelys på problemene med Malta og korrupsjon lenge før Daphne ble drept.»

Det er Eva Joly som avslutter dokumentaren med en melding til den avdøde journalisten: «Dear Daphne, first of all I must say I admire you, and I want to tell you that we will not forget you, we will not forget what you tried to tell the public opinion. You will be remembered for everything you did, and we will take care of your memory.»

Presserommet i European Parliament Building i Strasbourg er omdøpt og bærer nå Daphne Caruana Galizias navn.

Kristina Quintano (43) er forlegger, oversetter og journalist.